Mer

    – Trump er ingen fascist

    Skjellsordene har haglet mot Donald Trump den siste tiden. Mange av dem passer. Det gjør ikke fascist-begrepet. Å kalle Trump fascist er å misforstå begrepet fascisme.

    2. februar handlet debatten på NRK om hvorvidt Trump er fascist. En merkelig debatt med et merkelig premiss. Programmet åpnet med en jødisk overlever av Holocaust som på Skavlan advarte om likhetstegn mellom datiden og nåtiden. Selv om NRK (heldigvis) hadde en historiker fra Universitetet i Oslo til å roe gemyttene med fakta var det surrealistisk å bevitne hintene om nazisme og fascisme portrettert som en seriøs debatt.

    Også i USA har mange erklært Trump som fascist. Det er to problemer med dette: Trump er ingen fascist, og ingen vinner en useriøs debatt.

    Sentraliseringens motkraft

    Trumps høyrepopulisme mangler flere sentrale elementer av fascismen. Aller viktigst er fascismens fokus på en sterk stat. Makten under Mussolini skulle sentraliseres, og økonomien skulle være under statlig kontroll. Det samme gjaldt både radio og aviser, som i fascismens Italia var under statens tommel.

    Trump og republikanerne vil ta makt bort fra Washington, D.C. og gi den til delstatene, samtidig som Trump vil gi staten mindre kontroll over forretningsverdenen. Begge er stikk i strid med fascismen. Hva gjelder pressen har Trump et mildt sagt syrlig forhold til de etablerte mediene, men noen tegn på at han vil erstatte den frie pressen med en statspresse har vi enda ikke sett.

    Det er en grunn til at de radikale ideologiene fra Europa aldri fant hold i USA; de kunne aldri overvinne amerikanernes hat mot sentralisering.

    I januar fikk en Twitter-melding av et skilt med 12 tegn på fascisme fra det amerikanske Holocast-museet mye oppmerksomhet. Bruker man disse punktene som en mal er det først og fremst punkt nr. tre som får en til å tenke. Altså Trumps bruk av muslimer som skremselspropaganda.

    12 tegn på fascismen

    Hva med resten? USA er ikke mer nasjonalistisk nå enn før. Bare tenk over American Exceptionalism og Manifest Destiny. Har de mindre respekt for menneskerettigheter nå enn før? Nei. George W. Bushs drev med aktiv tortur av mistenkte terrorister for under ti år siden.

    I motsetning til hvordan amerikanerne ser på sitt samfunn handler fasicsme om staten, ikke om individer. Det finnes fascisme-paralleller som faktisk kan tilegnes Trump. Mest nevneverdig at han er opptatt av både en sterk leder og sterk militærmakt.

    Man kan gjøre seg sine tanker når Trump for en måned siden erklærte 20. januar for «National day of patriotic devotion,» og etter valgseieren foreslo at borgere som brant det amerikanske flagget enten måtte i fengsel eller miste statsborgerskapet. Du skal ha sterk mage for at dette ikke skal medføre en uønsket reaksjon. Dette er uansett ikke nok ammunisjon til å fyre av fasicst-stempelet.

    Løper kvinnediskrimineringen løpsk i USA? Si hva du vil om Trumps eget kvinnesyn, men det representerer ikke samfunnet som helhet. Trump har heller ikke slått ned på fagbevegelsen eller sammensatt stat og religion (utenom hans forslag om å oppheve Johnson-regelen). Det skal med andre ord godt gjøres å tilegne Trump stemplet «fasicst» basert på disse 12 punktene.

    Fascismen og nazismen viste seg også sterke ved å ta over samfunnselitene, og ikke bare de politiske organene. Mussolini gav Den katolske kirke rikdom og sitt eget territorium, mens Hitler gav kirken kontroll over offentlig utdanning. Universitetene i Tyskland var også kjent for å dyrke nasjonalisme. Disse parallellene kan ikke trekkes til dagens USA, hvor hele makteliten er imot Trump.

    Overflødig debatt

    Skulle man stå foran en statsleder som bragte fram en nye æra av fascisme eller nazisme ville det være gunstig å få temaet ut i den offentlige sfære så fort som mulig, men med Trump er dette en overdrevet debatt.

    Høyresiden i USA har vært skeptisk til media over lang tid, noe som har skapt nedlatende uttrykk som «Mainstream Media.» Når har tilliten til amerikanske medier nådd et nytt bunnnivå (32 prosent). Trump kan selv ta mye av skylden for dette – eller æren, som han selv har sagt – siden han har brukt uttrykk som «(very) fake news» til å så tvil om ekte nyheter. Dessverre har den overdrevne debatten rundt Trump, samt mange år med mediafavorisering av demokratene, gitt Trump spillerom til å komme med denne kritikken.

    Jeg vil ikke gjøre dette til et innlegg om media i Trumps verden. Den debatten har så mange deltakere at jeg ikke føler trangen til å delta. Dog er forventningene mine til medias rettmessige kritikk av Trump så høye at denne fascist-debatten ikke når opp. Dessverre ser jeg ironien i at jeg selv er med på å forlenge denne debatten. Men hvis vi kan sette en stopper for fascist-snakket er det rom for å kritisere presidenten der det trengs.

    Selvkritikk

    Tidligere i Esler og Elefanter har jeg nevnt at det er så mye å ta Trump på at hvis man går altfor langt ender man opp med å ødelegge sitt eget argument. Å bruke store ord og begreper man ikke helt vet betydningen av for å få fram et poeng vil alltid være kritikkverdig. Dessverre er det ikke bare Trump selv som er skyldig i denne synden. Som Barton Swaim skrev i Washington Post i forrige uke har USAs sosiale og intellektuelle elite, som styrer USAs institusjoner, blitt for tilfreds og konform i sin dominans av amerikansk meningsdannelse. Som Swaim håper jeg det finnes dem som er villige til å ta selvkritikk når USA er like fritt, og ikke et dystopisk fascistregime, når Trump forlater Det hvite hus.

    Henrik Heldahl
    Henrik Heldahl
    Politisk journalist i Nettavisen og kommentator for AmerikanskPolitikk.no. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".

    Les også