Mens det store flertallet av såkalte pundits og politiske motstandere river seg i håret etter Trumps første tre uker som president, gnir andre seg i hendene. Satirikere over hele verden har kastet seg over den nye amerikanske presidenten og hans administrasjon. Hvilken funksjon tjener de i det politiske klimaet i USA? Vi har spurt satiriker Eirik Bergesen.
Politisk satire er ikke noe nytt. Den har eksistert omtrent like lenge som politikken selv. Mens satiren skal underholde, skal den også fungere som en begrensning på makthaveres handlefrihet – med teorien at latterliggjøring av makthavere kan bidra til å opprettholde visse verdier og prinsipper i det frie demokratiet.
Så kan man spørre seg om satiren faktisk har innvirkning på samfunnet og på offentlig opinion. Spør man Sarah Palin-støttespillere, vil man nok gjerne få til svar at satiren kan ha stor makt. Komiker og skuespiller Tina Fey er nemlig flere ganger blitt anklaget for å ha ødelagt visepresidentkandidat Palins politiske sjanser med Saturday Night Live-parodien som gikk land og strand rundt under valgkampen i 2008.
Ifølge satiriker og tidligere diplomat Eirik Bergesen har satiren påvirkningskraft på offentlig opinion.
– Som satiriker kan en få mye oppmerksomhet om et tema, uten at det betyr at maktpersoner endrer mening for det. Men hvis mange nok tar et nytt blikk på noe satirikeren synes er rart eller kritikkverdig, kan det skapes en kollektiv bevissthet som gjør at endring presser seg fram. Trump følger åpenbart med på satiren, siden han stadig tvitrer om Saturday Night Live og andre kulturuttrykk. Som datteren til Martin Luther King skrev nylig: ikke ty til vold, det skjønner autoritære krefter, men de skjønner ikke humor. Humor kan og bør brukes til å provosere og peke på konflikt som dysses ned. Men i USA i dag er det ikke minst behov for forsoning. Så den som klarer å få begge sider av politikken til å le av det samme, har virkelig funnet den hellige gralen, sier han.
Bergesen trekker fram SNL-parodien på Trumps pressesekretær som et eksempel på dette.
– Melissa McCarthys Sean Spicer på Saturday Night Live er noe av det morsomste og mest treffende jeg har sett på lenge. Ikke minst fordi det virker så inspirert og meningsbasert, uten å bli moraliserende, sier han.
Satirens gullalder?
Enda satirens historie er like lang som politikkens, må vi, med fjorårets valgkamp og dagens administrasjon i Det hvite hus, kunne anta at materialet for en satiriker er større enn noensinne. Det var nettopp det komiker og tidligere vert for «The Daily Show», Jon Stewart, forsto da han reagerte med vantro på nyheten om Trumps presidentkandidatur – som kom via rulletrappen («Stair Force One») i Trump Tower:
Thank you, Donald Trump, for making my last six weeks my best six weeks. He’s putting me in some kind of comedy hospice!
Tydelig i Stewarts reaksjon er ikke bare synet på Trump som en latterlig karikatur i seg selv, men den falske vissheten om at Trumps kandidatur ville være over kort tid etter det ble kunngjort. Siden det har både Trump og hjelperne hans blitt karikert sønder og sammen av USAs satiremiljø – og vi har bare såvidt begynt.
Det er imidlertid ikke bare lett å parodiere en karakter som Trump.
I The Economists blogg «Prospero», publisert i desember 2015, poengteres det at Trump utgjør et dilemma for satirikere som gjerne er avhengige av å finne karaktertrekk som kan overdrives, da Trump allerede opererer med overdrivelser.
Trump (…) makes satire almost impossible. Satire frequently relies on exaggeration in its parody of political figures (…) by amplifying the candidates’ actual statements and mannerisms to the point of absurdity. But Mr Trump already speaks in superlatives and hyperbole. He’s already a walking caricature of himself. How do you exaggerate statements like: “Sorry losers and haters, but my IQ is one of the highest and you all know it! Please don’t feel so stupid or insecure, it’s not your fault”?
Fallgruver
Hvilken effekt har så satiren i dagens politiske miljø? Kan den gi oss noe nyhetsmediene ikke kan tilby? Og risikerer man, med kontinuerlig latterliggjøring av det som skjer på høyeste politiske nivå, å normalisere og dermed hjelpe makthavere snarere enn å utfordre dem? Risikerer man å ufarliggjøre noe som bør anses som blodig alvor?
I et intervju med New York Times i desember i fjor tok Alec Baldwin, som etter en lang skuespillerkarriere kanskje nå er mest kjent for SNL-parodien av Trump, for seg nettopp denne problemstillingen. Han fortalte at noen av seerne fikk et mer positivt inntrykk av Trump som følge av Baldwins parodi. Blant annet hadde en venn kontaktet ham og hevdet at parodien menneskeliggjorde Trump.
Bergesen mener imidlertid at den største risikoen med satire om Trump handler om risikoen for å treffe feil offer.
– Fallgruvene er nok først og fremst at en i forsøket på å ta Trump latterliggjør alle som stemte på ham. De problemene han pekte på i valgkampen er reelle, og det kan lett oppfattes som om en undervurderer folks bekymring. Og så er det lett å miste av syne den reelle politiske protesten om den drukner i vitser om hårfrisyren og selvbruningskremen hans, mener Bergesen.
Én ting er sikkert: Satirematerialet vil ikke bli mindre for hver dag Donald Trump sitter i Det hvite hus. Effekten av det – vel, det gjenstår å se.
