Midt i en serie kontroversielle avstemminger på Donald Trumps kabinettnominasjoner står demokratiske kjernevelgere og banker ned døren for en mer venstrevridd politikk. Samtidig ser demokratenes gyldne generasjon konservative senatorer seg nødt til å stemme mot egen base for å beholde jobben i 2018.

«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Heldahl om demokratenes vanskelige balansegang.

Hovedvekten av partiets velgerbase lener for øyeblikket mot venstre: Bernie Sanders (I-Vermont) er den mest populære senatoren i landet, og energien i partiet ligger hos denne velgergruppen. Dette gjenspeiles i de landsomfattende demonstrasjonene som ikke har stoppet opp siden Trumps innsettelse. Sanders og Elizabeth Warren (D-Massachussetts) har all grunn til å bære partifakkelen i D.C., akkurat som senatets minoritetsleder Chuck Schumer (D-New York) har med å høre etter.

Samtidig må Schumer gjennomføre det som mildt sagt er en umulig balansegang. Han er nødt til å høre på partiets energiske base, samtidig som han må la sine mest konservative kolleger kjøre sitt eget løp. I en periode hvor partiet er på vei mot venstre er de politiske realitetene sånn at partiet i 2018 skal forsvare 10 seter i delstater vunnet av Trump i 2016. Halvparten av disse ble vunnet med over 18 prosentpoeng.

Utrydningstruet art

Dette er demokratenes gyldne generasjon. Gruppen senatorer som tok tilbake flertallet i Senatet etter brakvalget i 2006, og som i 2012 ble gjenvalgt sammen med Obama.

Tea Party-bevegelsen har så godt som utryddet den moderate republikanske senatoren, og nå står den konservative demokrat i samme fare.

Flere av disse har stemt for nesten alle Trumps kabinettnominasjoner, og fem av dem er så viktige at Schumer har dem som faste middagsgjester. Disse senatorene, som Schumer selv omtaler som «the big five», er Joe Manchin (D-West Virginia), Heidi Heitkamp (D-North Dakota), Jon Tester (D-Montana), Claire McCaskill (D-Missouri) og Joe Donnelly (D-Indiana).

Det er lett for Kirsten Gillibrand (D-New York) å stemme mot nesten alle Trump-nominasjonene når hennes egne velgere omtrent har omringet Trump Tower. Samme fremgangsmåte funker ikke for Joe Manchin, som måtte se sine velgere i West Virginia gi Trump den største oppslutningen i landet.

Schumer har derfor slått ring om disse senatorene, og understreket viktigheten av å beskytte dem. «Sometimes we’re going to have to do things to help them. We all have to watch each others’ backs.»

De mest hardbarka demokratene, som nylig har blitt terget ut i nye demonstrasjoner av Trumps innreiseforbud, er forståelig nok utålmodige. Men de oppfordres til å se de lange linjene. Basen må rett og slett skjønne at Manchin, Heitkamp (som enn så lenge har stemt for alle Trumps nominasjoner) og Co. må få stemme på en måte som gir dem best sjanse til å bli gjenvalgt, og heller presse Schumer på andre områder. Partiet skal forsvare hele 23 av de 33 setene i Senatet som er til valg i 2018. Balansegangen er dermed den eneste måten de kan beholde disse setene på. Er de dyktige, og heldige, kan de snakke om å ta tilbake Senatet i 2020.

Løsningen blir dermed å la disse senatorene stemme som de vil på Trumps nominasjoner. Med unntak av den katastrofale Betsy DeVos har ikke demokratene mulighet til å bryte opp republikanernes flertall i Senatet, og kan derfor ikke blokkere nominasjonene hans. Dersom de mest ihuga demokratene bytter ut stoltheten med litt godvilje vil de se sine interesser tjent mye bedre i det lange løp ved denne fremgangsmåten.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Vårin Alme.

Foto (Chuck Schumer): Dan Nguyen / ProPublica. Illustrasjon: John Darkow, Columbia Daily Tribune.

Ingen kommentarer