Representant Keith Ellison (D-Minnesota, 5. distrikt). Foto: Center for American Progress.

Det demokratiske partiet er på ustø grunn. De har nettopp tapt et presidentvalg de burde vunnet, står uten permanent leder av demokratenes nasjonale komité (DNC), innehar mindretall i begge Kongressens kamre, har kun 18 guvernører, og flertallet i kun 13 delstatshus. De har blitt et utkantparti som appellerer til kysteliter og byfolk. Hvordan skjedde dette?

Etter brakseieren i mellomvalget i 2006 tok Harry Reid (D-Nevada) og Nancy Pelosi (D-California, 12. distrikt) posisjonene som henholdsvis majoritetsleder i Senatet og Speaker i Representantenes hus. George W. Bush og republikanerne var upopulære, og kun to år senere ble Barack Obama valgt som Bushs avtager. Det kunne ikke sett lysere ut. Siden da har lite blitt gjort for å sikre fornyelse. Pelosi og Reid beholdt sine posisjoner etter Obamas gjenvalg, og det i en periode hvor de mildt sagt hadde begynt å bli slitne. Samtidig beholdt den idéløse Debbie Wasserman Schultz sin stilling som leder i DNC. Det hele var et luftslott tuftet på at Hillary Clinton skulle vinne presidentvalget. Det skjedde ikke, og noen plan B var aldri iverksatt.

Hovedproblemet med konstant å tape valg på delstatsnivå er at det svekker etterveksten i partiet. Det er nettopp denne etterveksten vi har sett alt for lite av hos demokratene. Og når Hillary Clinton tårner som en monolitt over resten av partiet er det vanskelig for fremadstormende partifeller å begynne sin reise mot toppen. Og mens vi er inne på det, hva er i det hele tatt vitsen med å prøve når man uansett blir motarbeidet av Wasserman Schultz og DNC? Bare spør Martin O’Malley.

Nå er Wasserman Schultz borte, mens det samme snart kan sies om Harry Reid. Posisjonen som DNC-leder ser ut til å til Keith Ellison (D-Minnesota, 5. distrikt), en av lederne av Congressional Progressive Caucus, hvor Bernie Sanders er eneste medlem fra Senatet. Dette tyder på et skifte mot venstre, som endelig kan gi progressives den stemmen de alltid har ønsket. Problemet er at om to år er demokratenes gylne generasjon på gjenvalg. Dette inkluderer senatorer fra blodrøde delstater som North Dakota, Montana og West-Virginia, og til sammen 10 demokratiske senatorer fra delstater vunnet av Donald Trump. Et skifte mot ytre venstre fløy av partiet vil sikre disse demokratenes nederlag.

Måten senatet er satt opp på, med to senatorer fra hver delstat, gir de små delstatene relativt mye makt. Hvis demokratene går for langt til venstre vil små, konservative, delstater få ubønnhørlig mye innflytelse, og demokratene vil gi fra seg kontrollen i en generasjon. Nøkkelen her kan ligge i valget av Tim Ryan (D-Ohio, 13. distrikt) som ny leder for partigruppen i Huset. Ryan er en konservativ demokrat, med god erfaring i pragmatikk og politisk samarbeid. Forhåpentligvis vil han ta over for Pelosi, som er forhatt av republikanere, og har mistet kontakten med arbeiderklassen.

Veien fram under Ellison, og forhåpentligvis en ny leder i Huset (PS. Valget av ny minoritetsleder i Huset har blitt utsatt til etter Thanksgiving) må involvere et kraftig skifte mot arbeiderklassen (blue collar-arbeidere har alltid vært demokratenes brød og smør). Hillary Clintons liberalisme gir ikke demokratene mulighet til å ta over kontrollen i Huset (det gjør ikke Sanders’ «demokratiske sosialisme» heller), men med et stort telt som strekker seg fra venstre til sentrum, fra Keith Ellison til Tim Ryan, fra Bernie Sanders til Joe Manchin (D-West Virginia), vil gi partiet alle muligheter til framtidig suksess.

Ingen kommentarer