Den amerikanske presidentvalgkampen har så langt lignet asymmetrisk krig; en politisk underdog har feid en rekke konvensjonelt sett sterkere rivaler av banen ved å ta i bruk ukonvensjonelle midler. Nå blir spørsmålet om Hillary Clinton vil lide samme skjebne i møte med Donald Trumps taktikk.

I løpet av nominasjonskampen har Donald Trump (R) ikke bare overlevd, men også tjent på kontroverser og skandaler som ville felt de fleste andre presidentkandidater. Det gjorde det særdeles vanskelig for hans 16 republikanske rivaler å finne effektive angrep mot ham. De prøvde det meste, uten hell.

Nesten samtlige av de 16 valgte å ignorere Trump i begynnelsen av nominasjonskampen, trolig i påvente av at Trump ville falle fra, og at det senator Rand Paul (R-Kentucky) kalte det amerikanske folkets «temporary loss of sanity» ville avta. New Jersey-guvernør Chris Christie (R) snakket om overgangen fra «showtime» til «game time.» Det viste seg å bli fatalt; Trumps støtte i elektoratet var ikke midlertidig og dette ga Trump månedsvis med valgkamp uten seriøse anslag fra motkandidatene.

Etter hvert begynte noen av kandidatene å skifte strategi overfor Trump. Noen valgte å angripe ham på sakene, blant annet ved å trekke fram hans standpunkt i Israel-Palestina-konflikten, i abortsaken, og på handelspolitikk. Andre valgte å gå etter Trumps karakter og bakgrunnen som businessmann, eksempelvis ved å så tvil ved hvor rik han er, ved troverdigheten til Trump University, og ved å trekke frem ekteskaps- og utroskapsskandaler fra fortiden hans. Ingen av disse angrepene fungerte.

Florida-senator Marco Rubio (R) sto for det mest minneverdige forsøket på å felle Trump da han forsøkte seg på eiendomsmogulens egne triks. Etter måneder med forsøk på å holde seg til sakene, kastet Rubio seg med i skolegårsretorikken til Trump – blant annet med referanse til Trumps håndstørrelse, hår og svette. Ifølge senatoren selv var dette angrepet en slags «Hail Mary», da «ikke noe annet fungerte».

Hvorfor feilet så denne valgkampformen for Rubio, når den har fungert for Trump siden han kunngjorde kandidaturet sitt i midten av juni 2015? Og hva vil kunne svekke Trump, når verken det å ignorere ham, angripe ham på sakene eller svare med samme mynt har vist seg å være effektivt i den republikanske nominasjonskampen? Dette er et spørsmål Hillary Clintons kampanje jobber på spreng for å finne svaret på. Forrige ukes tale i San Diego tyder på at de har knekt deler av koden allerede.

Trumps geriljataktikk

I løpet av nominasjonskampen har flere merket seg at Trump fører en valgkamp med noe som ligner geriljataktikk. Med ukonvensjonelle midler basert på brutale personangrep, hyppig bruk av sosiale medier og en mediestrategi der kontroversielle utsagn sikrer nyhetsdekning, overskrifter og gratis medietid, har han klart å gjøre konvensjonelt sett overlegne rivaler irrelevante i den politiske debatten.

Trump har også klart å utnytte sine utfordreres svakheter og sine egne styrker til det fulle, blant annet ved å behandle sin outsider-status som en styrke og samtidig bruke andre kandidaters politiske erfaring mot dem. Han har spilt på politikerforakt ved å hevde at insidere i Washington lar politisk korrekthet hindre dem i å fortelle sannheten, og ved å hevde at hans kontroversielle utsagn og hans egne angrep, som ofte sikter under beltestedet på motstanderne, er sannhet – ufiltrert av politisk korrekthet. Slik har han lammet politiske motstandere ved å gjøre det umulig for dem å referere til erfaring og svare med diplomatiske, nyanserte resonnementer, da dette vil anses som politikerprat.

Underdogen Trump har på denne måten klart å svekke konvensjonelt sett sterkere motstandere. Dette er kjernen i asymmetrisk krigføring; den egentlig svake parten avleder den sterkes slagkraft ved å unngå motstanderens konvensjonelle angrep og heller sikte mot ukonvensjonelle mål, med ukonvensjonelle midler. Slik klarer den underlegne parten å utnytte sine komparative fortrinn og samtidig sin motstanders svakheter – og på denne måten kan den svake seire over den sterke.

Det er likevel ikke av den grunn innlysende at Trump, for å slås, må møtes med sin egen medisin. Forsker på asymmetrisk krigføring, Ivan Arreguin-Toft, skriver at den overlegne motstanderen også taper når han selv forsøker å bruke geriljataktikker – nettopp fordi den overlegne motstanderen holdes til en høyere standard. Dette kan forklare hvorfor Rubios forsøk på å bruke Trumps taktikk ikke vant fram; mens Trump tjente på denne taktikken, forventet velgerne at Rubio skulle holde seg for god til slikt. Den raske endringen av taktikk fra Rubios side framstod også som noe uekte, siden han ikke hadde vist fra en slik side tidligere.

Hva gjør Trump mot Clinton?

Når Trump nå går inn i hovedvalget, møter han (mest sannsynlig) tidligere førstedame, senator og utenriksminster, Hillary Clinton. En, i konvensjonell forstand, politisk tungvekter møter altså Trump, som aldri har hatt et politisk verv. I et slikt asymmetrisk forhold har mange politiske kommentatorer etterlyst en endring i Trumps strategi. Fra å ha fyrt opp grasrotvelgere i nominasjonskampen, ser de nå etter en moderering som vil kunne utvide Trumps velgerbase mot Clinton i hovedvalget.

En slik endring vil imidlertid bety at Trump går bort fra sin geriljalignende taktikk og over til en mer konvensjonell valgkampstratetegi. Og skal vi tro teorier om asymmetrisk krigføring, vil en slik endring være negativ for Trump; skulle han ha møtt Clinton i en rent saksorientert debatt, ville han trolig ha tapt. Dette er en arena der hennes styrker kommer til sin rett. Når han imidlertid spiller på sin egen styrke ved å unngå rene saksorienterte debatter, fokusere på karakterangrep og fortsette med kontroversielle utsagn, og dermed styrker sitt image som en uredd og sannhetsforkynnende outsider, kan han klare å avlede Clintons styrke.

Så langt har Trump også valgt å fortsette med den geriljalignende strategien. Snarere enn å moderere retorikken sin har han, i samme stil som mot sine republikanske rivaler, angrepet Clinton på e-postsaken, for håndteringen av terrorangrepet i Benghazi, hevdet at hun bisto i kvinneskandalene rundt president Bill Clinton på 90-tallet og dratt frem konspirasjonsteoriene som på den tiden hersket rundt dødsfallet til Vince Foster. Trolig vil han fortsette slik ved å trekke fram Whitewater-saken i tiden fremover. Twitter brukes også like hyppig som før som politisk slagmark. En Trump-alliert super PAC er allerede igang med lignende angrep.

Slik håper Trump å utnytte Clintons svakheter mot henne. Ifølge teorien om asymmetrisk krigføring er dette også den beste strategien for at den konvensjonelt svakeste kandidaten skal seire.

Hva gjør Clinton mot Trump?

I inngangen til hovedvalget befinner Clinton seg i ukjent farvann. Hun står overfor en kandidat som spiller etter andre regler, som tilsynelatende overlever og tjener på alle kontroverser, og hvis akilleshæl så langt er ukjent. Hvordan skal hun svare på Trumps angrep uten å lide samme skjebne som Trumps republikanske rivaler?

Hittil har Clinton i hovedsak forsøkt å holde seg til sakene, fokusere på Trumps politiske standpunkt og uttalelser, og holde seg for god til å svare på personangrep. Samtidig har hun gått hardt ut mot Trump blant annet for beskyldningene som nå hagler mot Trump University, og kalt ham farlig og ukvalifisert til å bli president.

Mens Clinton i lang tid har ledet på meningsmålingene for november, viser de nyeste meningsmålingene en jevnere kamp mellom de to. Det kan tyde på at Clintons strategi ikke er effektiv mot Trump, men de kommer nok til å endre seg etter hun sikrer seg nominasjonen. Spørsmålet blir uansett om hun kan fortsette å ignorere angrepene mot hennes fortid, eller om hun til slutt vil måtte svare. Risikoen ved å svare på slike angrep er at hun kan ende opp på defensiven mot underdogen Trump.

Denne uken fikk vi imidlertid en indikasjon på hvordan Clinton-leiren planlegger kampen mot Trump, da hun valgte å holde sin første store valgkamptale rettet direkte mot Trump om utenrikspolitikk.

Dette er feltet der Clinton kan briljere, og der hun blant annet har klart å sette ut Sanders i flere av de demokratiske debattene. Clinton forsøker altså å flytte slagmarken til stedet der hennes styrke blir overlegen. Samtidig var talen spekket med sarkastiske kommentarer om Trumps tidligere uttalelser, men tonen var en annen enn i stand up-rutinen Rubio prøvde seg med. Clinton klarte å balansere en overbærende holdning til Trumps kandidatur med budskapet om at han er farlig for landet.

Skal vi tro teorien om asymmetrisk krigføring, vil Clinton verken vinne ved å gjennomføre en konvensjonell valgkamp, eller ved å bruke Trumps egen stil mot ham. Mye tyder altså på at hun må fortsette å holde balansen mellom disse ytterpunktene – noe ingen i valgkampen har klart før henne.

Coverfoto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.

Ingen kommentarer