De siste ukene har det demokratiske lederskapet økt presset på Bernie Sanders. Budskapet: Rund av valgkampen for å samle partiet. Sanders har svart med å gjøre det motsatte. Det kan se ut til å ha vært en god idé for Bernie.

Helt fra senator Barack Obama danket ut Hillary Clinton i den demokratiske nominasjonskampen i 2008, har det vært klart at Clinton var den neste i køen for å ta over partiet. Hun gikk inn i denne valgkampen med en ledelse på over 50 prosentpoeng mot sine nærmeste potensielle utfordrere. Dette, kombinert med Clintons erfaring og lange historie innad i partiet, får Bernie Sanders’ grasrotkampanje til å virke som en kjepp i et demokratisk hjul som var ment å ta Clinton helskinnet til landsmøtet i sommer.

Det er nettopp dette Sanders-tilhengerne har ment fra starten, i en prosess som hele veien har virket litt mer i favør av den tidligere utenriksministeren, senatoren og førstedamen, enn Sanders.

Bernie, som er en uavhengig senator som stilte som demokrat fordi han ville vært hjelpeløs som uavhengig kandidat, har hatt et dårlig forhold til det demokratiske lederskapet i lang tid. Han tok det ett steg lenger da han nylig gikk ut og støttet primærvalgutfordreren til partilederen Debbie Wasserman Schultz (D-Florida, 23. valgdistrikt). Mer om det senere.

Det hele startet med at Wasserman Schultz og Democratic National Committee (DNC) annonserte at demokratene kun skulle ha fire tv-debatter i løpet av valgkampen. Dette ble etter hvert økt til seks, og partiet endte til slutt opp med 10 debatter.

Til sammenligning arrangerte demokratene hele 26 tv-debatter i 2007/08. Spesielt Sanders og tidligere Maryland-guvernør Martin O’Malley var ofte ute i media med skarp kritikk til Wasserman Schultz. Kritikken gikk ikke bare på antallet debatter, men at tre av de fire originale debattene gikk i helgene, hvor seertallene var mye lavere. Én var attpåtil gjemt bak en amerikansk fotballkamp.

Denne tweeten fra august sier alt man trenger å vite om forholdet mellom O’Malley og Wasserman Schultz (filmet sekunder etter O’Malley hadde slaktet debattprosessen i en tale).

I desember ble Sanders midlertidig avstengt fra sin egen velgerdata, etter at en av hans frivillige arbeidere brukte en åpning i systemet til å laste ned data fra Hillary-kampanjen. Sanders ba om unnskyldning under debatten dagen etter, men var nådeløs mot DNCs håndtering av saken.

Vanligvis vil en kandidat i Sanders’ posisjon kaste inn håndkleet på dette tidspunktet. Hvis du ikke kan vinne nominasjonen har du ingenting å tjene på å forlenge prosessen. Det er her Sanders’ trumfkort ligger. Han har ingenting å tape.

Det å trekke seg, og å støtte den ledende kandidaten, ville for en vanlig demokrat være en måte å beskytte sine egne interesser på. Hvis du ikke spiller på lag med partiet, og partiets presidentkandidat, kan du risikere å miste partistøtten (personlige støtteerklæringer, så vel som økonomiske midler) i din neste gjenvalgskampanje. Det å spille ball med partiet er også måten å skaffe seg viktige seter i de mange komiteene i Kongressen, eller eventuelt en plass i kabinettet. I tillegg er det vanlig å bli tvunget til å gi seg i mangel av økonomiske midler.

Bortsett fra senatskomiteene, hvor Bernie ledet komiteen for krigsveteraners anliggende fra 2013 til 2015, har han ingen av disse bekymringene. Med et rent fokus på å sette sine hjertesaker på agenden, og å beholde dem der, kan Bernie ofre det som tidligere var et ganske godt forhold med Det demokratiske partiet for å bygge opp en venstreside som fra før av er vant til å dra hjem å legge seg så snart mamma roper ham inn fra lekeplassen.

Sanders svarte på kritikken mot kampanjens retorikk, og oppfordringer til å kaste inn håndkleet, ved å sende et åpent brev til Wasserman Schultz. Her kritiserte han henne og DNC for å kun ha valgt tre av de 45 forslagene han ble bedt om å komme med til landsmøtets komiteer, og ba om endringer i oppsettet.

Åtte dager senere kom vendepunktet.

Høylytt protest og stolkasting fra frustrerte Sanders-støttespillere under det demokratiske delstatsmøtet i Nevada økte spenningen mellom de to partene.

Mens kritikken haglet mot Sanders fra partiledelsen, valgte Sanders å stå bak sine supportere. Han kritiserte heller partiledelsen i Nevada for å ha brukt sin makt til å «forhindre en rettferdig og åpen prosess.»

Svaret var ren gambling, og brakte Sanders til et punkt hvor selv ikke Severin Suveren kunne snudd.

En uke senere fikk han betaling. Da ble det klart at Sanders skal få utpeke fem av de 15 medlemmene av regelkomiteen, som skal utrede partiplattformen før sommerens landsmøte. Dette vil føre til ekte innflytelse på partiets retning i 2016-valget.

Vermont-senatoren tok stirrekonkurransen mye lengre enn det DNC hadde forutsett, i visshet om at lederne i partiet er avhengig av Bernies støtte på landsmøtet og i høstens valgkamp. Hvis hans velgere blir hjemme i stedet for å stemme på Clinton, kan det være tunga på vektskåla i favør Trump.

En fullverdig parti-enhet kan dog neppe ventes. Sanders har som nevnt allerede gitt sin støtte til Tim Canova (Wasserman Schultz’ motstander), og han har sagt at dersom han blir president, så er hennes tid som leder av partiet over. Sistnevnte har til-og-med andre i partiet åpnet døra for.

Den demokratiske nominasjonsprosessen passet Hillary Clinton godt fra starten, og Debbie Wasserman Schultz har ofte fått testet sin nøytralitet. Bernie Sanders kommer nok ikke ut av 2016-valgkampen som en vinner, men det gjør ikke Wasserman Schultz heller. Hennes tid er (forhåpentligvis for Det demokratiske partiet som helhet) snart over, mens ingen kan ta fra Sanders jobben.

Med sin store fanskare holder Sanders de beste kortene på hånda. Alt DNC kan håpe på er at innflytelse på partiplattformen og en tale i beste sendetid på landsmøtet er nok til å samle partiet.

Coverfoto: Gage Skidmore.

Ingen kommentarer