Helt siden slutten av 1940-årene har USAs utenrikspolitikk vært basert på det grunnprinsipp at landets økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser best ivaretas gjennom et globalt forpliktende engasjement. Kombinert med en idealistisk oppfatning av sin egen rolle har dette dannet fundamentet for USAs omfattende allianser og lederrollen i det internasjonale systemets mange kollektive institusjoner. Det har gjennomgående vært bred tilslutning i USA til denne tilnærmingen. Med visse nyanseforskjeller har den også dannet utgangspunktet for både demokratiske og republikanske administrasjoners utenrikspolitikk.

I en tale i Washington på onsdag gikk imidlertid Donald Trump til frontalangrep på selve ideen bak denne utenrikspolitikken.

Trump hevdet at USAs omfattende globale forpliktelser, militære tilstedeværelse og vilje til engasjement er en byrde som undergraver USAs nasjonale ressurser og i stor grad utnyttes av andre stater. De omfattende forpliktelsene fungerer også som et avgjørende hinder for nødvendig handlefrihet. Den etablerte utenrikspolitiske tilnærmingen innebærer, slik Trump ser det, at USA i alt for liten grad klarer å sikre sine nasjonale interesser.

Den ledende republikanske presidentkandidaten forkaster med andre ord grunnkonseptet i etablert amerikansk utenrikspolitikk. Han vil erstatte dette med noe som best kan karakteriseres som en nasjonalistisk og unilateralistisk kurs.

At Trump tar til orde for et radikalt utenrikspolitisk linjeskift illustreres også ganske tydelig når han i talen tar til orde for at det utenrikspolitiske etablissementet i USA nå må vike plassen for folk som tenker helt nytt.

Selv definerer Trump sin strategi som «America First».

Dette er en politikk som minner en hel del om den halvisolasjonistiske linjen som Det republikanske partiet forfulgte i tiden mellom første og andre verdenskrig, men som partiet tok et definitivt farvel med på 1940-tallet. Selve begrepet «America First» gir også historiske assosiasjoner til den retningen i USA som ønsket å hindre at USA skulle delta i krigen mot Nazi-Tyskland.

Etter å ha fulgt Trump gjennom denne valgkampen var det i seg selv oppsiktsvekkende at han kunne holde en tale på nærmere 40 minutter med substans, og uten nedsettende bemerkninger. Han mestret også bruken av teleprompter på en profesjonell måte. Og det han sa vil neppe svekke oppslutningen i en valgkamp der populist-trenden, og dens skepsis til internasjonale forpliktelser, utgjør en dominerende kraft.

Forvirrende

Ser man derimot forbi det grunnleggende prinsipp han tok til orde for i talen, blir man smått forvirret. Trump kom med en hel rekke utspill som stod direkte i strid med hverandre.

Et viktig punkt var Trumps klare beskjed om at hvis ikke USAs allierte betaler den delen av forsvarsregningen som han mener de skal gjøre, så får de selv ta ansvaret for sin egen sikkerhet. Litt senere gjorde han deretter et stort poeng av at et Trump-ledet USA skal være en troverdig alliert, som landets venner virkelig kan stole på.

Den eneste røde tråden som binder sammen alle hans enkeltheter, kan enkelt oppsummeres som: Stol på meg, jeg skal fikse alt, enten det dreier seg om Putin, Kina eller IS.

Denne personfokuserte tilnærmingen er helt i samsvar med Trumps generelle linje i valgkampen. Han baserer seg ikke på noen sammenhengende ideologi eller politisk grunnfilosofi. Alt dreier seg om ham og hans lederegenskaper.

Noen vil hevde at dette reduserer risikoen og det endringspotensialet han representerer.

Men Trumps ego, og ikke minst det utenrikspolitiske tankesett han anfører, gjør at de amerikanske velgerne også bør ha klart for seg at det er betydelige muligheter for at konsekvensene for USA og verden kan bli meget store hvis de gambler på å velge ham til landets neste president.

Du ser talen her:

Foto: Gage Skidmore.

Ingen kommentarer