Donald Trump er årets store overraskelse i den amerikanske presidentvalgkampen. Ingen forutså hans vei mot toppen av meningsmålingene, og Trumps innflytelse vil sette sitt preg på presidentvalget hele veien til november 2016.

Donald Trump ble ikke Time Magazines «Person of the Year». Æren tilfalt Angela Merkel, mens Trump havnet på tredjeplass i kåringen. Bak IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi. I sosiale medier uttrykte enkelte skepsis over at en person mange oppfatter som en klovn skulle få en slik tittel. Trump har imidlertid påvirket årets nyhetsbilde mer enn de aller fleste.

I løpet av høsten er det gjort mange forsøk på å forklare Trump-fenomenet. Kjendisstatus er en viktig faktor. Med hensyn til navnegjenkjennelse stiller Trump seg omtrent som en sittende president. Misnøye er en annen. Mange hvite velgere opplever lite økonomisk mobilitet og legger skylden på den politiske eliten. Forakten for maktbasen i Washington D.C. har nådd nye høyder, og når Donald Trump til stadighet kommer med angrep på høytstående, respekterte personer i amerikansk samfunnsliv er det nesten som man kan høre den hvite arbeiderklassen le rått og nikke anerkjennende. Trump tør der andre tier.

I en forlengelse av misnøyen spiller også rase en rolle. Mange amerikanere er redde for at det de mener er en hardt tilkjempet levestandard skal synke, og at det de føler er rettmessig deres, som tilgang på arbeidsmarkedet og velferdsgoder, skal tilfalle nyankomne innvandrere. Trumps tilhengere, som i hovedsak består av hvite velgere med lav utdannelse, kjenner de demografiske forandringene USA gjennomgår på kroppen. Det er deres jobber, skoler og nabolag som er i endring.

Trumps budskap er ikke noe nytt. Å hevde at «å stenge grensene» er uamerikansk er en sannhet med modifikasjoner. Å begrense ikke-hvit innvandring var et vedvarende tema i amerikansk politikk i det 20. århundre og skepsis overfor såkalte «andre» har vært gjennomgående.

Det republikanske partiet har ved mange tilfeller utnyttet endringer i det amerikanske samfunnet til sin fordel, og Det demokratiske partiet flyttet seg lenge mot høyre for å holde tritt med den politiske utviklingen. Med Obamas gjenvalg i 2012, kunne det derimot se ut som om tiden hadde gått fra republikanerne og at en ny strategi måtte utformes. Partieliten kom nærmest unisont frem til at veien fremover måtte innebære en innvandringsreform. Til tross for den innvandringsskeptiske Tea Party-bevegelsens fremvekst var den republikanske partieliten helt tydelige på at de ønsket å satse på reformvennlige og flerkulturelle politikere som Jeb Bush og Marco Rubio (R-Florida) i 2016.

I retrospekt er det lett å se tegnene, men ingen forutså «Hurricane Trump» i 2015s første måneder.

Trump har fra i sommer satt dagsorden, og de andre kandidatene har ikke hatt annet valg enn å rette seg etter dette. Jeb Bush startet valgkampen med å omtale illegal innvandring som «an act of love». Det utsagnet kommer han neppe til å gjenta frivillig. Resten av feltet har utvilsomt lagt ned en innsats for å fordømme Trumps hårreisende uttalelser, bare for å oppleve at fordømmelsen drukner i støyen rundt mediesirkuset som følger Trump.

Inntrykket nå på tampen av året er at Trump har fått siste ordet i de fleste av duellene han har initiert.

Uansett når og hvordan Trump (sannsynligvis) forsvinner ut av valgkampen vil han ha bidratt til å flytte valgkampen, og kanskje Det republikanske partiet, til høyre.

Trumps styrke ligger i at han nærmest intuitivt forstår hvordan media fungerer, og at han er unormalt utholdende overfor det presset som medias søkelys innebærer. Selv etablerte amerikanske politikere kan være ukomfortable i debatt- og intervjusituasjoner. Bare tenk på Hillary Clinton som fremstår som rusten etter bare noen måneders fravær, Jeb Bushs forskremte smil under presidentdebattene eller Marco Rubios vanndrikking. Her minner Trump om Bill Clinton; han stortrives i rampelyset.

Trump tar tilsynelatende telefonintervjuer på direktesendt tv på strak arm. Resultatet er at han ikke virker stiv og utstudert, med et kobbel av rådgivere i bakgrunnen, som de andre kandidatene. Ikke har han vist særlige tegn til utmattelse heller, som pleier å være begynnelsen på slutten for presidentkandidater av hans kaliber.

Likefullt holder han velgerne og publikum på pinebenken med det ene mer outrerte utspillet etter det andre. Er han seriøs? Mener han virkelig det han sier? Ingen vet helt sikkert, noe som skaper interesse og gir grunn til å følge med videre.

Trumps håndtering av tv-mediet har overskygget de andre kandidatene, og utradert betalte politske tv-reklamer i denne fasen av valgkampen.

Forhold som politiske kommentatorer antok ville være avgjørende har hittil i valgkampen hatt liten betydning. Super PACs har vist seg å ha langt mindre innflytelse enn antatt på begynnelsen av året. Jeb Bush virket uslåelig med 103 millioner dollar innsamlet i Super Pac’en Right to Rise. Nå er en god del av disse pengene brukt opp, og Bush ligger nede på 3 prosent på meningsmålingene. Både Rick Perry og Scott Walker hadde ubrukte millioner i sine Super PACs da de måtte gi seg

Mens de andre kandidatene må spare penger, driver Trump den mest kostnadseffektive presidentkampanjen noensinne. At han heller ikke er «kjøpt og betalt» er et godt argument overfor velgerne, som er lei av pengeelitens politiske makt.

Spørsmålet er likevel dette: Er bevegelsen rundt Trump reell, eller er den medieskapt og vil forvitre så fort det blir alvor i Iowa 1. februar? Om de som sier de vil stemme på Trump faktisk tar turen til caucus- og stemmelokalene gjenstår å se.

Selv om historiebøkene om noen år vil kunne omtale Trump-kampanjen som noen måneders tankeløshet hos velgerne, som man gjør med nesten alle utslåtte kandidater, har Trump satt sitt merke på denne presidentvalgkampen. Ett eksempel er Ted Cruz (R-Texas) som for kort tid siden fremsto som totalt uspiselig for den republikanske partieliten, men som i dag omtales som et mer moderat alternativ til Trump. Det ville ingen trodd for et år siden.

Demokratene lever også godt med at Donald Trump nå er republikanernes mest profilerte talsmann. I disse nyttårstider er han julegaven som varer og varer for dem.

Les også:

Donald J. Trump – med egne ord

Ingen kommentarer