Hillary Clinton er i ferd med å distansere seg, til dels kraftig, fra president Barack Obamas utenrikspolitikk.

Dette skyldes ikke primært valgtaktikk, men er i stedet et uttrykk for at hennes prinsipielle syn på USA og USAs rolle i verdenspolitikken er ganske ulik den tilnærming som Obama baserer sin politikk på.

Helt fra første dag har president Obama vært av den oppfatning at USAs ressursgrunnlag og den komplekse internasjonale situasjon gjør det nødvendig for USA å anlegge en lavere og smartere internasjonal profil. Denne profilen innebærer at man etter beste evne forsøker å ivareta USAs interesser gjennom å utnytte regionale balansemekanismer og internasjonale institusjoner, kombinert med en sterkere prioritering enn tidligere. Obama har også vektlagt det han kaller «nationbuilding at home», og en restriktiv holdning til bruk av amerikansk militærmakt. Obama har rett og slett forsøkt å omdefinere USAs internasjonale rolle til å bli mer en vanlig interessebasert stormakt, og ikke lenger supermakten som også kan forventes å fronte det internasjonale kollektivets interesser. Det var denne tilnærmingen som gjorde at et amerikansk militært engasjement i Syria aldri var en aktuell problemstilling.

Gjennom taler (allerede som utenriksminister) og intervjuer har Hillary Clinton vist at hun ikke deler Obamas utenrikspolitiske tankesett.

Tvert om fremstår hun klart som en representant for det eksepsjonalistiske synet på USA og dets rolle i internasjonal politikk.

Dette betyr at det internasjonale systemets stabilitet og dets evne til å løse de ulike utfordringene man står overfor er helt avhengig av USAs udiskutable lederrolle, og at det aldri må oppstå tvil om viljen til å ivareta denne rollen. For idéstaten USA er det både en moralsk forpliktelse og en nasjonal interesse forbundet med å fronte det internasjonale kollektivets interesser. Ut fra en slik tilnærming kan USA aldri vende ryggen til konflikter som den man har i Syria. Dette grunnsynet bygger også på en enorm tillit til USAs nasjonale maktgrunnlag, og til landets evne til å løse de problemer man står overfor. Resultatet av dette er en sterk vilje til internasjonale engasjement, også militære. Med andre ord en utenrikspolitisk aktivistkurs.

Diskusjonen rundt avtalen om Irans kjernefysiske programmer gir en god illustrasjon på forskjellen mellom Obama og Clinton.

For Obama er det et hovedmotiv å bruke denne avtalen som et instrument for å oppnå langsiktig endring av de regionale maktforholdene i Gulf-området, slik at problemene her vil legge mindre beslag på USAs ressurser, som i stedet må brukes til å håndtere Kina.

Ut fra Hillary Clintons tilnærming forholder det seg ganske annerledes. Skal avtalen ha noen mening må den sees på som et integrert element i en Midtøsten-politikk basert på aktivt amerikansk lederskap, uten det vil man aldri oppnå nødvendig stabilitet. Avtalen gjør det derfor ut fra Hillarys tenkesett nødvendig med økt og ikke redusert engasjement i regionen. Makter man ikke å løse oppgavene tilfredsstillende i Midtøsten, vil dette ha geopolitiske effekter på USAs innflytelse både i Europa og i Stillehavs-Asia. Situasjonen i Syria, der Russland nå fyller det vakuum som USA har skapt, synes å underbygge Hillary Clintons argumentasjon.

Mange vil sikkert spørre seg hvordan det var mulig for Hillary Clinton å fungere som Obamas utenriksminister i fire år. Svaret på dette er politisk taktikk. Begge hadde interesse i dette fornuftsekteskapet. Hillary for å bygge opp sin posisjon i amerikansk politikk, og Obama ønsket å oppnå kontroll med det alternative politiske kraftsenter i Det demokratiske partiet som Clinton-paret utgjorde.

For omverden er det viktig å merke seg den fundamentale forskjellen mellom Obama og Clinton i utenrikspolitisk tilnærming. Siden Clinton anviser en kurs som ikke vil være vesensforskjellig fra den linje de mest sannsynlige vinnere av den republikanske presidentnominasjonen argumenterer for, vil vi uansett stå overfor et betydelig linjeskift i USAs utenrikspolitikk fra 20. januar 2017.

Skulle Hillary Clinton bli president vil det også markere et avgjørende stilskifte. Jeg tror ikke internasjonale ledere vil tørre å gamble på at hun ikke står ved de «røde linjer» hun måtte erklære.