Jeg sitter på et rødt plastsete til høyre for scenen. Quicken Loans Arena, som til vanlig huser LeBron James og basketlaget Cleveland Cavaliers, er kledd i rødt, hvitt og blått for anledningen. Det står ti presidentkandidater på scenen. De har småsnakket sammen på veien ned i en vareheis noen minutter tidligere. De stilte seg deretter opp på hver sin teipbit på betongulvet bak det blå forhenget ved siden av scenen.
CHRISTIE – RUBIO – CARSON – WALKER – TRUMP – BUSH – HUCKABEE – CRUZ – PAUL og KASICH står det på gulvet.
Tre guvernører. Tre senatorer. To tidligere guvernører og to herremenn i 60-årene uten politisk erfaring.
Foran seg har de nå tre moderatorer fra Fox News og hundrevis av festkledde republikanere som har kommet for å få med seg det første showet i 2016-sirkuset. 24 millioner mennesker følger med på tv. 19 millioner flere enn gjennomsnittet for de republikanske tv-debattene i 2011 og 2012.
★ ★ ★
Hotellene i sentrum av Cleveland er stappfulle. Rom etter rom blir utilgjengelig i det jeg prøver å booke et rom på nettet kvelden i forveien.
Nominasjonssirkuset har inntatt byen 347 dager før republikanernes landsmøte skal krone partiets endelige presidentkandidat samme sted. Det er nøyaktig 50 år siden The Voting Rights Act of 1965 ble signert av president Lyndon B. Johnson.[note]Loven ble vedtatt for å forhindre rasediskriminering ved stemmegivning.[/note] Det er en faktaopplysning Debbie Wasserman Schultz (D-Florida, 23. distrikt), lederen av Democratic National Committee (DNC), gjør et sentralt poeng av i en pressekonferanse et steinkast unna debattarenaen noen timer før den første presidentdebatten.
”Det er et kynisk valg av dato”, begynner hun. ”Det betyr ikke noe hvem som står på scenen”, fortsetter Schultz, som har ledet demokratenes partiorganisasjon siden 2011.
”De står for det samme alle sammen. … Retorikken er tom og hul.”
Kongressmannen Tim Ryan (D-Ohio, 13. distrikt) beskriver de kommende debattene som ”en audition for milliardærene, og ikke vanlige folk.” Kongresskvinnen Marcy Kaptur (D-Ohio, 9. distrikt) leverer for sin del en liten advarsel til journalistene som har presset seg sammen i det lille konferanserommet på Radisson-hotellet. ”Jeg håper dere ikke kjører på noen veihull mens dere er her i Cleveland. Men hvis dere gjør det, så takk en republikaner.”
★ ★ ★
En time senere poleres gulvet foran talerstolene mens det røde teppet kandidatene skal stå på støvsuges en siste gang. Kveldens moderatorer prøvesitter stolene og monitorene de skal bruke senere på kvelden.
Kandidatenes familier har reserverte plasser på 1.-3. rad. Også disse setene er tildelt basert på gjennomsnittet av de fem nasjonale meningsmålingene som ligger til grunn for de ti kandidatenes plassering på scenen. Trump står der oppe i hvit skjorte og rødt slips midt blant kandidatene. Han har tre seter reservert på første rad. Det har også Jeb Bush og Scott Walker, som står på hver sin side av mannen med det hviteste smilet i rommet. De andre presidentkandidatene, bortsett fra Mike Huckabee, er henvist til 2. og 3. rad.
Selv sitter jeg til høyre for scenen ved siden av et par republikanere som har tatt turen fra South Carolina. Jeg har bedre tilgang enn journalistene som ser debatten på tv-skjermene i presseområdet bak scenen, og jeg har nettopp passert bevæpnede politimenn og sikkerhetsvakter med laptopen min og en boks Pepsi i hendene.[note]De hadde ikke Cola. Jeg kan fortelle deg hvorfor jeg kunne bevege meg friere enn de andre journalistene over en kopp kaffe en dag.[/note]
TV-showet gjør seg helt klart best på TV, selv om det er fascinerende å se hvordan kandidatene oppfører seg i reklamepausen. Hadde jeg kommet på det kunne jeg ha teipet fast den lille lydopptakeren min under podiet til Donald Trump litt tidligere på kvelden. Nå står han der som den eneste kandidaten som rekker hånden i været. Fox News’ Bret Baier har stilt spørsmålet, men for mange som sitter i salen er det vanskelig å høre hva han nettopp spurte om. Fox har lydproblemer og åpningsminuttene preges av frustrerte utrop fra salen. Rand Paul bryter inn for å kritisere Trump, men stemmen bærer ikke bakover mange radene. ”Vi hører ingenting!” roper en. ”Skru opp lyden!” roper en annen.
”Jeg vil ikke komme med det løftet nå,” sier Trump, i det lyden plutselig fungerer som den skal. Publikum jubler først fordi lydproblemene er over, men så buer de. Donald Trump har åpnet debatten med å si at han ikke kan love at han ikke stiller som uavhengig kandidat dersom han ikke vinner den republikanske presidentnominasjonen.
Åpningsscenen er beskrivende for Trumps debattdebut. Applauslinjer, store ord og buing. Deler av publikum reagerer med å slå seg leende på låret, andre ganger med stillhet og en usikker latter. ”Sa han virkelig det?”
Trump får desidert mest taletid i tv-showet som følger. Litt for mye, for sitt eget beste.
Moderatorene leverer det ene kritiske spørsmålet etter det andre, og i det debatten rundes av er det en irritert, rik mann som tripper ned den lille trappa ned fra scenen.
★ ★ ★
Innen den tid har jeg beveget meg tilbake forbi politi- og sikkerhetsfolkene. En gruppe unge republikanerne i røde t-skjorter venter bak forhenget som skiller presseområdet fra debatthallen.
De står like utenfor det såkalte ”spinrommet,” der kandidatene og representanter for kandidatene møter pressen etter debatten. De har store navneskilt i hendene. Kandidatenes navn i fet, hvit skrift på rød bakgrunn.
Kampanjene kommer snart for å ”spinne” sin versjon av hva som egentlig skjedde på debattscenen. I mellomtiden snakker ungdommene om hvem de har tatt selfies med mens andre veksler tips om hvordan de bør holde de store navneskiltene så de ikke blir så slitne i hendene.
Presseoppbudet er et helt annet enn det som preget presidentdebattene for fire år siden. I spinrommet er det umulig å bevege seg i det Trump plutselig dukker opp. Jeg står der med kameraet rundt skuldrene og baksiden av et tv-kamera trykket i ansiktet. Jeg skimter håret til Trump i klyngen noen meter foran meg. Han er fortsatt irritiert, og kommer med kritiske kommentarer rettet mot Fox News’ Megyn Kelly.
Han lar det ikke ligge dagen derpå heller, og gjør vondt verre ved å fortsette tiraden mot Kelly.[note]Han sa blant annet følgende til CNNs Don Lemon: ”[There were] blood coming out of her eyes. Blood coming out of her whatever.”[/note]
I løpet av lørdagen blir han bedt om å holde seg unna en viktig konservativ samling i Georgia, og flere av motstanderne konkluderer omsider med at de har nok ryggdekning til å kritisere Trump i hardere ordelag enn tidligere.[note]Søndag tropper Trump opp på søndagsshowene Meet the Press, Face the Nation og This Week for å kommentere debatten og kontroversene de siste dagene.[/note]
★ ★ ★
På vei hjem til hotellet går jeg forbi barer stappfulle av feststemte republikanere. Praktikanter, rådgivere, og spesielt inviterte har også inntatt hotellbaren og lobbyområdet på hotellet mitt.
Klokken har blitt halv sju om morgenen hjemme i Norge. Morgensendingen på TV2 begynner først om én og en halv time. Jeg forbereder meg ved å flytte kofferten min slik at jeg kun har en anonym hotellvegg i bakgrunnen på Skype. Jeg legger meg halv tre.
To minutter senere ringer NRK. Programlederen lurer på om det passer med en prat om tv-debatten i Nyhetslunsj på P2.
Jeg tenker tilbake på episoden med en VG-journalist en tidlig oktobermorgen i 2012. Den tredje presidentdebatten mellom Obama og Romney var historie, og jeg hadde sovet i tre timer da det ringte. ”Du heter Tågvold Flaten og bør klare å snakke norsk» sa han da jeg hadde problemer med å stokke ordene.
”Kan dere ringe meg litt før sending, slik at jeg er våken til intervjuet?” spør jeg NRK, klok av skade.
Fire timer senere våkner jeg noe groggy til en hyggelig wake up call fra Marienlyst.
”Det var jo litt av et show,” begynner jeg.
Du hører resten av lunsjpraten her, der jeg kort oppsummerer hvem jeg mener kom best ut av åpningsnummeret i 2016-sirkuset.
