William Howard Taft var USAs president fra 1909 til 1913. Den 27. i presidentrekken er en glemt president som kun satt en periode inneklemt mellom Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson. I boka Den amerikanske presidentens norske datter (Gyldendal 2014), argumenterer jeg for at William Howard Taft hadde en norsk datter som het Olga Wilson. I denne artikkelen lar vi denne historien ligge og stiller isteden spørsmålet: Hvem var egentlig Taft, og hvordan var han som president og menneske?

William Howard Taft på Yale College i 1878.
William Howard Taft på Yale College i 1878.

William Taft ble født inn i en kjent Cincinnati-familie i 1853. Hans far Alphonso var en fremtredende jurist og diplomat som hadde store ambisjoner på sønnens vegne. «Middelmådighet ligger ikke til Will» uttalte han ved flere anledninger. Det var utvilsomt en mann med store ambisjoner, og en tung forventningsbør på sine skuldre, som begynte sin vandring gjennom livet. Etter noen formende år på Yale, der han gikk ut som nest beste kandidat, flyttet han tilbake til Cincinnati, Ohio for å studere juss. Dette var starten på et livslangt kjærlighetsforhold til den juridiske disiplin.

To mennesker hadde mer enn noen andre sterk innvirkning på den kommende presidenten; hans kone Nellie og Theodore Roosevelt.

Han traff Nellie på midten av 1880-tallet og ble stormende forelsket. «Å Nellie, du må elske meg», skrev den amorøse mannen. Nellie på sin side var mer avmålt, men det kan like gjerne ha vært hennes natur, som mange beskrev som kjølig og avmålt. At hun var en svært intelligent kvinne er imidlertid hevet over tvil. Hun studerte, hun reiste, hun fulgte samfunnsdebatten tett, men samtidig var hun veldig klar over at det var begrenset hvor langt en kvinne kunne komme i datidens USA. Å få en ektefelle som kunne nå langt i livet var derfor et uttalt mål. Som hun sa om Taft: «Noen mener til og med han kan få viktige stillinger i Washington».

Og det fikk han.

Etter noen år i ulike jobber i hjemstaten Ohio fikk han jobben som regjeringsadvokat i Washington. «Det er nettopp den type jobb jeg mener Taft skal ha», uttrykte Nellie begeistret. Men Taft selv var ikke like lykkelig. Han syntes Washington var en kald by med kalde mennesker, og selv om han likte jobben, briljerte han ikke i skranken. William Taft var en mann som likte det skriftlige bedre enn det muntlige, og noen stor prosedyreadvokat ble han aldri. Men det var i Washington han hadde sitt skjebnemøte med Theodore Roosevelt. Han jobbet på den tiden som kommisjonær for statsadministrasjonen, og de to mennene fant raskt tonen. De tok følge på jobb, de drakk kaffe, de spaserte og etter hvert utviklet det seg et dypt vennskap mellom de to. Deres veier skiltes, midlertidig, noen år senere. Roosevelt gikk inn i politikken, mens Taft ble utnevnt til guvernør på Filippinene. Det var på denne tiden han for første gang fikk tilbud om jobben som dommer i Høyesterett. Han hadde aldri lagt skjul på at dette var hans store mål i livet, allikevel avslo han, av respekt for det filippinske folk. Han mente de trengte ham der, ja, faktisk ble det organisert en demonstrasjon til hans støtte. Etter noen år vendte han og familien allikevel hjem igjen til USA.

Det var Roosevelt som sto bak.

Han ble ved valget i 1901 William McKinleys visepresident. Kanskje ville hans politiske karriere ha stoppet der hadde det ikke vært for at anarkisten Leon Czolgosz, som sto og ventet på presidenten med en revolver gjemt i et lommetørkle. Slik Abraham Lincoln og James Garfield før ham, gikk McKinley inn som tredjemann i rekken av presidenter som falt for en attentatmanns kuler. Dermed rykket Roosevelt opp og ble tidenes yngste president, kun 43 år gammel. Selv var han begeistret, men mange var skeptiske. «Den jævla cowboyen», sa kritikerne, og fryktet det verste.

Roosevelt hentet Taft til stillingen som krigsminister, mens han selv var skeptisk. Han mislikte politikk, og særlig spillet som foregikk i Washington. Han ville bli involvert i valgkamper, og det syntes han var skitne greier.

«Jeg har ingen forkjærlighet for amerikansk politikk», uttrykte han ved en anledning.

Roosevelts tillit til Taft var imidlertid ubegrenset. «Hvis det bare hadde vært tre av deg, som guvernør på Filippinene, som krigsminister og som dommer i Høyesterett».

Beundringen var gjensidig. «Jeg elsker min sjef fra innerst til ytterst» sa Taft, og han gikk til jobben med sedvanlig dyktighet. Folk som jobbet med ham var også begeistret. Taft ble beskrevet som arbeidsom og lojal, og på det personlige plan som vennlig, hyggelig, raus og omtenksom. Han hadde et smil å gi til alle og hadde personlig omsorg for sine medarbeidere.

Som kjent kan en amerikansk president kun sitte i to perioder (22. grunnlovstillegg, 1951). Før Franklin D. Roosevelts tid og det påfølgende grunnlovstillegget var det imidlertid kun presedensen satt av George Washington som stod i veien. Theodore Roosevelt, som rykket opp fra stillingen som visepresident, kunne også ha stilt til valg i 1909. Han hadde imidlertid tidligere gitt et løfte om at han kun skulle sitte i to perioder. Han angret senere på valget, men sto allikevel fast på sin beslutning. Nå gjaldt det å finne en person som kunne bære den progressive arven videre, og valget falt ikke uventet på Taft, som nå kom under dobbelt press. Nellie var også på banen, og hun var overmåte begeistret over tanken på å bli førstedame. Hun presset på, og den lojale Taft ga etter. Han vant både nominasjonskampen og presidentvalget med god margin. I mars 1909 flyttet han inn i Det hvite hus.

Det ble en brå og voldsom overgang. «Hver gang noen sier Mr. President snur jeg meg og ser etter Roosevelt», uttalte Taft. Han var helt åpen på at han i alle saker forsøkte å tenke hva Roosevelt ville gjort fremfor selv å utforme sin politikk. Men det ble raskt slutt på det. Han forsøkte å ta grep om politikken, men de første famlende forsøkene slo helt feil. Særlig betent var en sak som i bunn og grunn dreide seg om makten i Det republikanske partiet, hvor en av det virkelig mektige menn het Joe Cannon (som har fått et av Kongressens bygg oppkalt etter seg; Cannon House Office building). Han hadde full kontroll på utnevnelsen til de ulike komiteene i Kongressen, var kjent som en hard negl, og hjemmehørende i den konservative fløyen av partiet. Hans brutale og konfronterende arbeidsstil ble kalt «Cannonisme,» og i valgkampen hadde Taft gått meget hardt ut mot både ham og den konservative fløyen. De progressive hadde regnet med Tafts støtte til sitt forsøk på å fjerne Cannon, men Taft vaklet. Han begynte å omgås de konservative, og de vant raskt hans øre. I oppgjøret med Cannon tok han de konservatives parti, noe som vakte sterke reaksjoner og føltes som et svik. Da de progressive to år senere fikk fjernet Cannon uttalte den nye speakeren Champ Clark: «Taft slikket opp blodet vårt da vi tapte i 1909, men vi tilga ham aldri».

Han rotet det også til i andre saker, blant annet en sak som gjaldt tollsatser. Stikk i strid med sitt tidligere løfte valgte han å heve tollsatsene på en del varer. En sak om avskjedigelsen av en skoginspektør vakte sterke reaksjoner, særlig Tafts klønete håndtering av den. Karikaturtegnerne mesket seg og Taft fikk tilnavnet «Taft – the blunderer».

Disse sakene fikk Teddy Roosevelt til å tvile på sitt valg om å plassere Taft i presidentstolen. Tafts politikk var, i følge Roosevelt, langt mindre progressiv enn hans egen, og det provoserte den gamle høvdingen. Etter et lengre fravær fra det offentlige liv, blant annet for å jakte i Afrika, kastet han seg inn i den politiske debatten, og han rettet harde skyts mot Taft.

Theodore Roosevelt i Afrika.
Theodore Roosevelt i Afrika.

Taft mente også angrepene var urettferdige. Og de var i sannhet av ganske saftig kaliber. Roosevelt mente Taft var tjukk i hue, en forvirret person uten handlekraft og en håpløs president for det amerikanske folk.

Taft var selv tydelig på at han mislikte jobben som president. «For hver dag som går blir jeg lykkeligere», sa han, «for da har jeg en dag mindre igjen i presidentstolen». Som alltid når han møtte motbakker i livet tydde han til overspising. Taft hadde slitt med vekta fra ungdomsåra, og allerede som 19-åring veide han 110 kilo. Nå raste vekta på, og han veide på det meste 150 kilo, en betydelig vekt for en mann på litt over 180 cm. Hans gode humør forsvant også og han ble tverr og irritabel. Midtveis i presidentperioden var Taft fast bestemt på at han kun skulle sitte denne ene perioden.

Men langsomt skiftet han mening og bestemte seg for å stille på nytt. Igjen var Roosevelt en medvirkende årsak. De sårende angrepene fortsatte, og Taft fikk en innbitt stahet i seg som gjorde at han ikke ville la seg knekke. Dessuten fryktet han at Det republikanske partiet ville bli splittet i en konservativ og en progressiv fløy, og han mente han var mannen som kunne holde partiet samlet.

Han trivdes også etter hvert bedre på det personlige plan. Humøret vendte tilbake, og det går mange historier om den romslige presidenten. Med innlevelse og selvironi fortalte han gjerne små anekdoter om presidentlivet. En gang var han blant annet på en omvisning sammen med borgermesteren i New Haven, Connecticut. Borgermesteren hadde pyntet seg i sin fineste borgermestermundur, og geleidet stolt presidenten rundt. Etter omvisningen overhørte Taft en samtale mellom to som jobbet i huset de besøkte. «Du verden så flott det var å ha presidenten på besøk», sa den ene. «Ja», kom replikken, «for en stilig mann, og han var så nydelig kledd. Men hvem var den tykke mannen som fulgte ham rundt?». Taft elsket denne historien og fortalte den ofte med bred irsk aksent.

Tafts offisielle presidentportrett, malt av Anders Zorn i 1911.
Tafts offisielle presidentportrett, malt av Anders Zorn i 1911.

Taft var altså ikke en mann som tok seg selv så veldig høytidelig. Men personangrepene fra Roosevelt gikk sterkt inn på ham. «Jeg skylder ham alt,» sa han til sin sekretær Archie Butt.«Det var han som gjorde meg til president og denne kritikken gjør meg så vondt at det holder meg våken om natten». Det toppet seg da Roosevelt bestemte seg for å stille som motkandidatet i Det republikanske partiet. Dette tente Taft, som definitivt ikke ville gå inn i historien som mannen som ble vraket av sitt eget parti. Det ble han da heller ikke. Han kontrollerte partiapparatet og ble med god margin valgt til GOPs kandidat. Men Roosevelt ga ikke opp, og stilte som kandidat for de progressive. Tafts frykt for partisplittelse ble en realitet.

Dermed var løpet kjørt også for de tidligere vennene. De var begge sjanseløse mot demokratenes Woodrow Wilson. Når det først gikk som det gikk var Taft i grunnen like fornøyd. Han følte han hadde kjempet en fair og skikkelig kamp, og hadde, når alt kom til alt, aldri trivdes særlig godt i embetet. Nå kunne han gjenoppta sin juridiske karriere, og gikk inn i en stilling som professor i juss ved Yale. I 1921 ble imidlertid hans egentlig mål endelig oppfylt. Han ble justitiarius i Høyesterett, en stilling han hadde til han døde i 1930. Dermed ble han den første, og eneste, som har innehatt disse to mektige embetene.

Hvordan er så ettermælet til William Howard Taft?

De fleste målinger plasserer ham mitt på treet, og det er ikke så aller verst for en mann som kun satt i en periode, klemt inne mellom to av de store presidentene. På plussiden nevnes gjerne at Taft førte mange anti-trust saker og brøt opp to store monopoler (blant annet innen olje og tobakk). Han var også den første presidenten som innførte regulering av post og telesektoren, og han opprettet et arbeidsdepartement som skulle gi et mer regulert og trygt arbeidsliv. Under hans tid ble det også åpnet for inntektsskatt, det ble innført direkte valg av senatorer, og Arizona og New Mexico ble tatt opp som amerikanske delstater (de to førstnevnte punktene som følge av grunnlovstillegg).

Mindre kjent er det at Taft grunnla en politisk familie som like til våre dager har innehatt viktige posisjoner.

Hans sønn Robert var senator for Ohio fra 1939 til 1953, og forsøkte tre ganger å bli nominert som republikanernes presidentkandidat. Han var svært nær ved å lykkes i 1952, men tapte knepent for Dwight D. Eisenhower i det som har blitt omtalt som en av de jevneste og bitreste nominasjonskampene i USAs historie. Taft ble i 1953 kåret til en av de fem mest innflytelsesrike senatorene i USA og har fått reist en statue og et høyt klokketårn til sitt minne rett nedenfor Capitol Hill. Også hans sønn (Robert Taft jr.) ble kongressmann og senator, og hans sønn (Bob Taft) ble i sin tur guvernør i Ohio (1999-2007).

Boka selges nå til kampanjepris.

I tillegg finner vi borgermester, delstatssenatorer og dommere blant presidentens etterkommere. Taft-familien rangeres dermed blant de ti mest innflytelsesrike politiske familiene i USA.

Så var det spørsmålet om William Howard Taft hadde en norsk datter som ironisk nok bar etterfølgerens etternavn.

I en senere artikkel skal jeg gjengi hovedtrekkene i denne kvinnens liv, der det å være datter av en amerikansk president i beste fall er en parentes.

Oppdatert: 26. august 23.30.

Ingen kommentarer