Tidligere senator Jim Webbs (D-Virginia) selvbiografi gir et detaljert, omfattende og tidvis engasjerende innblikk i et omfangsrikt og fascinerende liv av en mann med ambisjoner om å bli USAs 45. president.

James «Jim» H. Webb jr., en «Baby Boomer» og selverklært «army brat», publiserte i mai i fjor selvbiografien I Heard My Country Calling: A Memoir. For de som ikke har lest boka, og for de som ikke kjenner til Webb, høres det sannsynligvis ut som en noe flåsete tittel som vitner om en mann som smører vel tjukt på i håp om å appellere til potensielle velgere i en kommende presidentkampanje. Det er imidlertid en passende tittel for en selvbiografi fra en presidentkandidat som nærmest framstår som et fremmedlegeme sammenlignet med politikerne vi kjenner fra dagens Washington.

JimWebb
Webbs offisielle portrett fra sin tid som senator.

Webb vokste opp i en militærfamilie, et begrep som sjeldent har vært med passende enn i Webbs tilfelle. Han tilbragte barndommen på militærbaser, og i midlertidige hjem på kryss og tvers i hele USA, samt i England. Faren fikk nye oppdrag, og familien flyttet etter. Webb fant seg aldri skikkelig tilrette noe sted, men ble sterkere av det, slik han selv sier det. Han måtte forholde seg til overlappende pensum på de utallige skolene han ble fyttet til, og ble etter hvert selvlært. Den største ambisjonen, fra en ung alder, var å følge i fedre og forfedres fotspor: Militæret.

Webb representerte Virginia som senator i nevnte Washington D.C. fra 2007 til 2013, men han søkte ikke gjenvalg. Hvorfor? Han ville ikke tilbringe seks nye år «som et medlem i den lammede forsamlingen» (Senatet), der han enten ville blitt en gretten kverulant eller slave av den ukontrollerbare, kollektive gruppepolitikken i den demokratiske senatsgruppen. Savnet av skrivestua hjemme i Virginia, en vedvarende rastløshet og en motvillighet til å la seg definere av parifellenes «talking points» hører også med til historien.

Om bokas pitch skal oppsummers kortest mulig, og med mest mulig fokus på 2016 (Webb kunngjorde sitt presidentkandidatur 2. juli), gjøres det slik: Webb er etterkommeren av patrioter som ofret alt for landet, en krigsveteran med to «Purple Hearts» som selv satte sitt eget liv på spill og som ledet andre gjennom skyttegraver i Vietnam, en dyktig forfatter som skrev en av de beste krigsskildringene fra Vietnam, en historiker og intellektuell som tjenestegjorde uavhengig av parti og som kan skilte med å være en tidligere demokratisk senator fra en vippestat, og som har jobbet for president Ronald Reagan. Mens andre unngikk Vietnam på finurlig vis, lå han i gjørma i Vietnam og satte livet på spill hver dag.

Foto: Gregory Hauenstein
Jim Webb til demokrater i Iowa: «Keep your options open.» Foto: Gregory Hauenstein

Det kan tilføyes at Webb jobbet som rådgiver for den republikanske kongressmannen som slo Bill Clinton i 1974, og som rådgiver i Gerald Ford-administrasjonen etter Nixons avskjed. Webbs karriere gir ham kredibilitet som en mann som ikke setter partiet først, selv om bakgrunnen ikke gjør ham til noen ideelt posisjonert politiker med tanke på kampen om den demokratiske presidentnominasjonen. Det er også et lite paradoks at en mann som var såpass misfornøyd og rastløs i Washington nå jobber for å vende tilbake til den politiske boblen i D.C.

Mot slutten av boka skriver Webb at han drives av et ønske om å utjevne forskjellene i det amerikanske samfunnet. Sterkt forenklet, i undertegnedes gjenskriving av Webbs argumentasjon, presenteres Washington og Wall Street slik: De rikeste har blitt rikere, uten at resten av Amerika har fått det bedre. Det høres ut som budskapet Bernie Sanders (I-Vermont) og Martin O’Malley fronter med ulikt hell i det demokratiske 2016-feltet.

Jim Webb burde vært en seriøs kandidat som kunne satt sitt preg på demokratenes nominasjonskamp i 2016. Problemet er at han vil slite med å få oppmerksomhet. Jeg ser uansett fram til forsøket.

Anmeldt: James Webb – I Heard My Country Calling: A Memoir (2014).

Ingen kommentarer