Den 23. mars ble senator Ted Cruz (R-Texas) den første som formelt kunngjorde sitt presidentkandidatur i 2016-sirkuset. Nedenfor følger vurderinger av de ulike kandidatene i kronologisk rekkefølge.

Oppdatert 20. februar 2016: 5 republikanske presidentkandidater (etter at PerryWalkerJindalGraham, Pataki, Huckabee, Santorum, Paul, Fiorina, Christie, Gilmore og Bush har trukket seg) og 2 demokratiske presidentkandidater (etter at WebbChafee og O’Malley har trukket seg).

23. mars: Ted Cruz (R)

CRUZ-PRESIDENT-1
Senator Ted Cruz (R-Texas) kom til Senatet i 2013 og har siden siktet seg inn mot Det hvite hus. Han kunngjorde sitt kandidatur på Liberty University i Lynchburg, Virginia den 23. mars.

Senator Ted Cruz (R-Texas, 45 på valgdagen i 2016) kunngjorde sitt kandidatur på Liberty University i Lynchburg, Virginia, verdens største kristne universitet. Det understreker Cruz’ frieri til den kristen-konservative delen av Det republikanske partiet, et segment han er helt avhengig av dersom han skal hevde seg i Iowa, South Carolina, og overfor de andre kandidatene. Cruz-kampanjen kommer i tillegg til å spille på Tea Party-støtte og Obama-motstanden i Det republikanske partiet. Det vil bli vanskelig for motstanderne å legge seg lengre til høyre enn Cruz, og outsider-stempelet er appellerende for den konservative basen av partiet.

Cruz er ikke blant favorittene til å vinne nominasjonen, men han har samlet inn nok penger til å holde seg relevant lenger enn mange av de andre. Han har også posisjonert seg som en stadig mer tradisjonell republikansk presidentkandidat. Det, sett sammen med evnen til å være en populist med øre til den konservative grasrota, innebærer at han har lite å tape på en presidentvalgkamp.

7. april: Rand Paul (R) (trakk seg 03.02.2016)

Rand Paul fra kunngjøringen av sitt presidentkandidatur i Lousiville, Kentucky, 7. april 2015. Foto: Gage Skidmore.
Senator Rand Paul (R-Kentucky) fra kunngjøringen av sitt presidentkandidatur i Lousiville, Kentucky, 7. april 2015. Foto: Gage Skidmore.

Senator Rand Paul (R-Kentucky, 53 på valgdagen i 2016) stiller ikke som en liberteriansk republikaner, slik faren Ron Paul gjorde i 2008 og 2012, men som en republikaner med Tea Party-skjær som forsøker å favne bredt i partiet. Han har en smal vei til nominasjonen, men satser på at anti-Washingtonbudskapet koblet med visjonen om et nytt og mer inkluderende republikansk parti, vil skille ham fra utfordrerne. Partiets appell skal blant annet utvides ved å snakke til velgergrupper som har avskrevet republikanerne. Paul ser fokus på NSA-, innvandrings-, narkotika- og justisreform som nødvendige steg på veien.

Paul håper å bygge videre på støtten til farens 2012-kandidatur, men det er liten tvil om at noen av farens mer kontroversielle standpunkt kommer til å skape hodebry for sønnen. Hans mer pragmatiske og moderate posisjonering vil samtidig kunne føre til at tidligere Ron Paul-tilhengere vender ham ryggen. En større utfordring er Pauls utenrikspolitiske standpunkt, i et parti som domineres av mer haukete-strømninger.

12. april: Hillary Clinton (D)

Hillary Clinton har omsider kunngjort at hun stiller som presidentkandidat i 2016. Foto: facebook.com/HillaryClinton.
Den 12. april kungjorde omsider tidligere førstedame, New York-senator og utenriksminister Hillary Clinton at hun stiller som presidentkandidat i 2016. Foto: facebook.com/HillaryClinton.

Tidligere utenriksminister Hillary Clintons styrke i den demokratiske nominasjonskampen er unik i nyere tid. Det eneste som kan stoppe henne fra å vinne partiets nominasjon er sykdom eller tidenes politiske skandale. Hun har utkonkurrert samtlige av sine potensielle utfordrere i ”det usynlige primærvalget”. Hun har partieliten og et bredt segment av partiet i ryggen. Venstresidens higen etter Massachusetts-senator Elizabeth Warren har samtidig satt et merkbart preg på Clintons retorikk og policy-fokus.

Frieriet til venstresiden akkompagneres av en balansegang overfor president Obama i Det hvite hus. Den tidligere utenriksministeren er avhengig av å videreutvikle Obama-koalisjonen fra 2008 og 2012 for å sikre demokratenes tredje strake presidentperiode i 2016. Hun har fylt 69 år på valgdagen, og vil bli tidenes nest-eldste president dersom hun skulle vinne.

13. april: Marco Rubio (R)

Senator Marco Rubio (R-Florida) er republikanernes tredje offisielle presidentkandidat i 2016-sirkuset. Foto: Gage Skidmore.
Den 13. april ble senator Marco Rubio (R-Florida) republikanernes tredje offisielle presidentkandidat i 2016-sirkuset. Foto: Gage Skidmore.

Senator Marco Rubio (R-Florida, 45 på valgdagen i 2016) er den yngste kandidaten i feltet og har lenge blitt omtalt som Det republikanske partiets nye ansikt. Med foreldre fra Cuba gir alderen og bakgrunnen ham muligheten til å si at han representerer nye tider og nye løsninger, mens han knytter demokratenes 24 år eldre Hillary Clinton (og andre, eldre republikanere) til fortiden. Rubio snakker på inn- og utpust om den amerikanske drømmen og amerikansk eksepsjonalisme. og et av Florida-senatorens salgspunkter er at han vil kunne tiltrekke seg nye velgergrupper. Rubio kom til Washington som en Tea Party-yndling i 2011, men har senere beveget seg mer mot sentrum i partiet. Han er dermed akseptabel for partieliten – som pleier å få viljen sin til slutt – og Rubio er foretrukket av noen av partiets rikeste donorer.

På papiret er han en av de mest seriøse utfordrerne til den republikanske presidentnominasjonen, men han vil kunne få problemer i nominasjonskampen på grunn av sin tidligere støtte til innvandringsreform i Senatet. Rubio har senere endret både tone og fokus i innvandringssaken, og et Rubio-kandidatur vil kunne signalisere viktigheten av reform, noe partiets egen tilstandsrapport etter 2012-nederlaget framhever som et avgjørende moment dersom republikanerne skal vinne i 2016.

30. april: Bernie Sanders (D)

Senator Bernie Sanders (I-Vermont). Foto: Paul Morigi, Brookings Institution.
Den 30. april ble senator Bernie Sanders (I-Vermont) Hillary Clintons første formelle utfordrer i den demokratiske nominasjonskamoen. Foto: Paul Morigi, Brookings Institution.

«Hillary Clintons første formelle utfordrer er ikke engang en demokrat, men den lengstsittende uavhengige politikeren i Kongressens historie. Vermont-senatoren Bernie Sanders beskriver seg selv som en «demokratisk sosialist», en mildt sagt perifer posisjon i amerikansk politikk. Sanders er i tillegg gammel – 75 på valgdagen i 2016 – og kommer ikke til å vinne den demokratiske presidentnominasjonen. Det er heller ikke derfor han stiller.

Bernie Sanders stiller for å dra Hillary Clinton og fokuset i den demokratiske nominasjonskampen til venstre. Valgkampen er en unik mulighet til å gjøre nettopp det. Valgkampreform, den haltende amerikanske middelklassen og inntektsulikhet vil stå sentralt. Sanders vil sette sitt preg på nominasjonskampen, men det blir med det.»

Jeg foretok denne vurderingen i april 2015, da Sanders kunngjorde sitt kandidatur. Jeg har siden fulgt Sanders på nært hold fra delstat til delstat i USA. Det er liten tvil om at jeg undervurderte sprengkraften i Sanders’ budskap, og av Sanders som en budbringer av dette budskapet i en valgkamp mot Hillary Clinton. Han har tilført spenning en i valgkamp som på forhånd ble ansett som en slags kroning av en av de største forhåndsfavorittene i nyere amerikansk valgkamphistorie. Det er en bragd i seg selv.

4. mai: Ben Carson (R)

BenCarson-GS2
Den tidligere neurokirurgen Ben Carson kunngjorde sitt presidentkandidatur i hjembyen Detroit 4. mai. Foto: Gage Skidmore.

Den tidligere nevrokirurgen Ben Carson (65 på valgdagen i 2016) har blitt portrettert av Cuba Gooding jr. i filmen ”Gifted Hands”, har mottatt den prestisjetunge ”Medal of Freedom” for sitt arbeid ved Johns Hopkins-sykehuset, men har aldri stilt til valg tidligere. Carson kan beskrives som en sosialkonservativ republikaner med Tea Party-appell som kan gjøre det godt i Iowa og South Carolina, men som skal slite med å hevde seg andre steder.

Carson kommer til å selge enda flere bøker i opptakten til 2016-valget, men han vinner ikke den republikanske presidentnominasjonen. Han får derimot frontet sine saker, og en konservativ aktivist som Carson ville fort mistet mye av sin relevans dersom han ikke stilte. Carson har mange lojale støttespillere, men har kommet med en rekke kontroversielle uttalelser som effektivt kan brukes mot ham fra motstanderne dersom det skulle bli nødvendig.

4. mai: Carly Fiorina (R) (trakk seg 11.02.2016)

Tidligere Hewlett Packard-sjef Carly Fiorina kunngjorde sitt presidentkandidatur den 4. mai. Her fra 2015-utgaven av CPAC. Foto: Gage Skidmore.
Tidligere Hewlett Packard-sjef Carly Fiorina kunngjorde sitt presidentkandidatur den 4. mai. Her fra 2015-utgaven av CPAC. Foto: Gage Skidmore.

Den tidligere Hewlett Packard-sjefen Carly Fiorina (62 på valgdagen i 2016) har ingen politisk erfaring foruten nederlaget i Californias senatsvalg i 2010. Den gang tapte hun med ti prosentpoeng og huskes best for tidenes mest surrealistiske valgkampvideo (”Demon Sheep”). Fiorina kan imidlertid skilte med å være den eneste kvinnelige republikanske presidentkandidaten, noe hun allerede spiller på i sine angrep på demokratenes Hillary Clinton. Hun er styrtrik og kan holde det gående lenge, men er relativt ukjent innad i eget parti. Hun gjør klokt i å benytte muligheten til å stille, men det blir med forsøket.

5. mai: Mike Huckabee (R) (trakk seg 01.02.2016)

Den 5. mai lanserte tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee (R) sitt andre presidentkandidatur fra hjembyen Hope, Arkansas. Foto: Gage Skidmore.
Den 5. mai lanserte tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee (R) sitt andre presidentkandidatur fra hjembyen Hope, Arkansas. Foto: Gage Skidmore.

Tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee (R) stilte også som presidentkandidat i 2008. Den gang vant den tidligere baptist-pastoren caucusvalget i Iowa og sju andre delstater. Han endte til slutt på andreplass bak John McCain i antall delegater. Huckabee tjente deretter gode penger som kommentator og programleder på Fox News. I 2016 er han dermed et velkjent navn innad i partiet som forsøker å gjenskape og bygge videre på fundamentet fra 2008.

Det er en styrke at Huckabee, som vil ha fylt 61 på valgdagen i 2016, har vært igjennom valgkampsirkuset tidligere. Han vil nok engang kunne gjøre det godt i Iowa og sørstatene. Problemet er at partieliten ikke ser ham som valgbar, både på grunn av hans økonomiske populisme og fokuset på sosialkonservative hjertesaker. Feltet er i tillegg langt sterkere enn i 2008, da Huckabee var det klare alternativet for sosial-konservative republikanere. Denne gangen får Huckabee også selskap av en rekke kandidater som kjemper om den samme velgergruppen.

Huckabee er imidlertid en folkelig kandidat som kan appellere til arbeiderklassen. Takket være Hillary Clintons presidentkandidatur kan trekke fram kampene mellom ham og Clinton-familien i Arkansas på 1990-tallet. Med det sagt: Han er avhengig av å samle inn betydelig mer penger enn forrige gang, og han må demonstrere at han kan appellere bredere enn i 2008. Det blir vanskelig. Ambisjonen er imidlertid klar: «From Hope to Higher Ground.»

27. mai: Rick Santorum (R) (trakk seg 03.02.2016)

Rick Santorum på valgkamphovedkvarteret i Grand Rapids, Michigan, 28. februar, 2012. Foto: Are Tågvold Flaten / AmerikanksPolitikk.no.
Rick Santorum på valgkamphovedkvarteret i Grand Rapids, Michigan, 28. februar, 2012. Foto: Are Tågvold Flaten / AmerikanksPolitikk.no.

Tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum (R) stilte også som presidentkandidat i 2012. Etter å ha tapt gjenvalg til Senatet med nesten 18 prosentpoeng i 2006 ble han avskrevet som en kandidat med minimale sjanser. Han overrasket imidlertid stort med å vinne caucusvalget i Iowa og 10 andre nominasjonsvalg. Han havnet til slutt på andreplass i nominasjonskampen bak Mitt Romney. Siden den tid har det vært åpenbart at han kom til å prøve seg på nytt i 2016, selv om mulighetene hans avskrives akkurat som forrige gang.

I 2011 og 2012 investerte han mer tid enn noen andre i Iowa, snakket om sosialkonservative fanesaker, og posisjonerte seg som det konservative alternativet til Romney. Santorums begrensede evne til å samle inn penger og hans manglende evne til å holde seg «on message» i den langvarige valgkampen ble etter hvert hans bane. Disse punktene er også to av Santorums største svakheter i det han lanserer sitt andre presidentkandidatur. Denne gangen må han i tillegg markere seg i et langt sterkere og bredere felt enn det han møtte i 2012.

Santorum prøver seg med et økt fokus på en økonomisk populisme som skal – som han selv sier det – ”gjenskape den amerikanske drømmen for hardtarbeidende amerikanere.» Få kandidater kommer til å jobbe hardere enn Santorum, men veien hans til nominasjonen er enda smalere enn den var i 2012.

28. mai: George Pataki (R) (trakk seg 29.12.2015)

Foto: Gage Skidmore.
Foto: Gage Skidmore.

Tidligere New York-guvernør George Pataki (R), som satt i sjefsstolen i Albany fra 1995 til 2006, flørtet med et presidentkandidatur også i 2000, 2008 og 2012. Nå gjør han omsider alvor av planene, selv om han levnes enda mindre sjanser enn noen gang tidligere.

Pataki, som fyller 71 i 2016, lyktes ikke med å skape entusiasme rundt sitt potensielle kandidatur i månedene før kunngjøringen. Han satser alt på New Hampshire. Pataki spilte en prominent rolle i andre halvdel av 1990-tallet og etter 9/11, men er nå et nokså ukjent navn innad i partiet. Det har gått 15 år siden han ble vurdert som en mulig visepresidentkandidat for George W. Bush. Han står for en mer moderat linje enn mange av utfordrerne, og prøver å gjøre seg mer relevant enn det han har vært de siste ti årene. Pataki vil imidlertid få store problemer med å få oppmerksomhet, og han kommer ikke til å vinne nominasjonen.

30. mai: Martin O’Malley (D) (trakk seg 01.02.2016)

Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitkk.no.
Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitkk.no.

Tidligere Maryland-guvernør Martin O’Malley (D) fikk støtte fra Bill Clinton i guvernørvalgkampen i 2006, og støttet Hillary Clinton mot Barack Obama i 2008. Åtte år senere utfordrer han den tidligere utenriksministeren fra venstre. Han blir den yngste i det demokratiske feltet. O`Malley er 53 på valgdagen i 2016, Hillary Clinton 69 og Bernie Sanders 75. Den gitarspillende O’Malley kan også sies å være den mest folkelige av demokratene som stiller. Han vil gjøre et poeng av at han lenge har frontet de progressive hjertesakene han fokuserer på i valgkampen, mens Clinton, implisitt, først har endret tone de siste årene.  Slagordet er «New Leadership». Budskapet til Wall Street, Clinton og Jeb Bush: «Presidentembetet er ikke en krone som skal sendes fram og tilbake mellom to kongefamilier.»

O’Malley starter milevis bak Clinton i den demokratiske nominasjonskampen. Både når det gjelder penger, navnegjenkjennelse, oppslutning på meningsmålingene og støtte fra den demokratiske partieliten. Han er nokså ukjent utenfor Maryland, på tross av at han har flørtet åpenlyst med et mulig presidentkandidatur helt siden Obama vant gjenvalg.

O’Malley håper å slå an som et progressivt alternativ til Hillary Clinton. Håpet er at de som har oppmuntret senator Elizabeth Warren (D-Massachusetts) om å stille skal lande på ham som et mer valgbart alternativ enn Bernie Sanders. Forventningene er såpass lave at O’Malley har rom til å vokse og muligheter til å overraske. Han må imidlertid snu partiet og dynamikken i valgkampen på hodet for å lykkes.

1. juni: Lindsey Graham (R) (trakk seg 21.12.2015)

Senator Lindsey Graham (R-South Carolina) på 2015-utgaven av Iowa-republikanernes Lincoln Dinner i Des Moines. Foto: Gage Skidmore.
Senator Lindsey Graham (R-South Carolina) på 2015-utgaven av Iowa-republikanernes Lincoln Dinner i Des Moines. Foto: Gage Skidmore.

Senator Lindsey Graham (R-South Carolina) har sittet i Kongressen siden 1995. Etter at han ble valgt til Senatet i 2002 har han etter hvert posisjonert seg som en stadig mer prominent utenriks- og sikkerhetspolitisk hauk innad i Det republikanske partiet. Han har senator John McCain (R-Arizona) i ryggen — som han selv støttet helhjertet i presidentvalgkampen i 2008 — og han vil vektlegge nasjonal sikkerhet og kampen mot «radikal Islam» som en av hovedelementene i sitt 2016-kandidatur. President Ronald Reagans «Peace Through Strength» er omdøpt til Grahams «Security Through Strength», og Graham utgjør en klar motsats til senator Rand Pauls (R-Kentucky) utenriks- og sikkerhetspolitiske posisjonering i det republikanske 2016-feltet. Det passer Graham helt utmerket.

Graham, som har fylt 61 år innen valgdagen i 2016, ville fått mer oppmerksomhet i et valgår med færre og mindre prominente utfordrere til den republikanske presidentnominasjonen. Hjemstaten South Carolina, som for øyeblikket er fjerde delstat ut i nominasjonssirkuset etter Nevada, gir imidlertid Graham et fortrinn overfor de andre kandidatene. Ingen kjenner delstaten bedre enn ham, der han har et solid valgkampapparat i bakhånd.

Graham hadde imidlertid flere republikanske motstandere i gjenvalgskampanjen i 2014, og han er sterkt mislikt av deler av den konservative grasrota i South Carolina. Dette skyldes blant annet Grahams helhjertede støtte til innvandringsreformen som aldri nådde fram til Representantenes hus i 2013, noe som kan gi ham problemer i nominasjonskampen. Arbeidet for reformen vitner samtidig om at Graham på flere områder har vist seg som en sentral republikaner som faktisk kan samarbeide med demokrater. Han omtaler seg selv som en mann som er klar til å være øverstkommanderende fra dag én, men Graham vil måtte kjempe meget hardt for oppmerksomheten i et sterkt og bredt republikansk 2016-felt. Håpet er at bakgrunnen og hans kompromissløse og sitatvennlige utenrikspolitiske linje vil skille ham ut fra flokken av republikanske presidentkandidater.

3. juni: Lincoln Chafee (D) (trakk seg 23.10.2015)

Tidligere Rhode Island-guvernør Lincoln Chafee stiller som presidentkandidat.
Tidligere Rhode Island-guvernør Lincoln Chafee stiller som presidentkandidat.

Lincoln Chafee var republikansk senator (1999-2007) før han stilte og vant som uavhengig guvernørkandidat i 2010. I 2013 erklærte han seg deretter som demokrat. Det gjorde ham ikke mer populær, og Chafee var etter hvert såpass upopulær at han ikke søkte gjenvalg i 2014. Han ville ha tapt dersom han stilte. Chafee forlot guvernørstillingen i januar 2015, og har siden snakket om et 2016-kandidatur med “Fresh Ideas”, som er slagordet hans.

Han er den tredje demokratiske presidentkandidaten som utfordrer Hillary Clinton. Et av hovedpoengene til Chafee, 63 på valgdagen i 2016, er at han var den eneste republikanske senatoren som stemte imot autorisasjonen om å gå til krig mot Irak i 2002. Clinton stemte for, noe Chafee gjør et poeng av.

Tidligere allierte av Chafee stiller seg undrende til hans kandidatur, og selv mediene har vært kjølige til kunngjøringen. Chafee kommer til å slite med å få oppmerksomhet, han vinner ikke nominasjonen, men han får i alle fall plass på debattscenen sammen med de andre demokratene i høst.

Lincoln Chafee har uansett skapt historie allerede: Han er tidenes første presidentkandidat fra Rhode Island.

4. juni: Rick Perry (R) (trakk seg 11.09.2015)

Daværende Texas-guvernør Rick Perry (R) no på Machine Shed-restauranten i Urbandale, Iowa 28. desember 2011. Foto: Renate Tonstad Flaten / AmerikanskPolitikk.no.
Daværende Texas-guvernør Rick Perry (R) no på Machine Shed-restauranten i Urbandale, Iowa 28. desember 2011. Foto: Renate Tonstad Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

Høsten 2011 entret Texas-guvernør Rick Perry (R) den republikanske presidentvalgkampen som Mitt Romneys største trussel. En av tidenes største tabber i en tv-sendt debatt sørget senere for at Perrys kandidatur havarerte allerede før det første nominasjonsvalget. Han var kun en skygge av seg selv i det jeg møtte ham i Iowa noen dager før caucusvalget, der han til slutt endte på 5. plass. Snaut fire år senere entrer den tidligere guvernøren nominasjonskampen med nye briller, selvironi, og rekordlave forventninger.

Tidenes lengsittende Texas-guvernør (2000-2015) har brukt de siste årene på å posisjonere seg i forkant av 2016-valget. Perry stiller som en konservativ republikaner med fokus på hvordan ledererfaringene fra Texas gir ham et fortrinn overfor de andre kandidatene. Bakgrunnen og avstanden til Washington, D.C. gir ham gode muligheter til å kritisere de republikanske presidentkandidatene med fartstid i Kongressen.

Perry, som har fylt 66 på valgdagen i 2016, må imidlertid unngå feiltrinn og forsnakkelser for å overkomme 2012-spøkelset. Feltet med republikanske presidentkandidater er også langt sterkere enn forrige gang, og Perry må overbevise skeptiske republikanere om at han faktisk kan vinne denne gangen. I Texas sies det gjerne at man ikke skal undervurdere Perry. Det er det veldig lett å gjøre etter «Oops» i 2012, og det passer Perry utmerket.

15. juni: Jeb Bush (R) (trakk seg 20.02.2016)

Jeb Bush i videoen "Making a Difference", publisert dagen før kunngjøringen i Miami, Florida. Foto: Jeb 2016.
Jeb Bush i videoen «Making a Difference», publisert dagen før kunngjøringen i Miami, Florida. Foto: Jeb 2016.

Tidligere Florida-guvernør John Ellis «Jeb» Bush ble tidenes første republikaner til å vinne gjenvalg som guvernør i Florida i 2002. Etter at han forlot sjefsjobben i 2007, har det kun vært et spørsmål om når sønnen og broren av to tidligere presidenter selv skulle ta steget. Jeb – som har fylt 63 på valgdagen i 2016 – kommer fra den avgjørende vippestaten Florida, og er godt likt av partieliten i Det republikanske partiet. Han har sett hva som kreves på høyeste nivå i amerikansk politikk på nært hold, gitt familiens seks presidentvalgkamper og to president-administrasjoner.

Bush samlet inn mer penger enn samtlige motstandere i første halvdel av 2015, takket være hans eget og familiens imponerende nettverk. Bush – eller «Jeb!» som valgkampmateriellet hans omtaler ham som – vil ha nok penger til å holde deg gående lenger enn de fleste av sine republikanske utfordrere.

Bush er en moderat republikaner som håper å trekke partiet mer mot sentrum for å vinne i 2016, både i tone og i deler av politikken. Han snakker flytende spansk, er gift med mexikansk-fødte Columba, og har tre to-språklige barn. Tonen og tilnærmingen er en annen enn storebrorens mer folkelige stil, selv om også Jebs budskap tidvis kan kokes ned til brorens «compassionate conservatism» fra 2000-valgkampen.

Når det gjelder innholdet i politikken er innvandring- og utdanningsreform sentrale stikkord. Bush har lenge snakket varmt og engasjert om behovet for en omfattende innvandringsreform, selv om deler av partiet – i utvidet forstand – her er på kollisjonskurs med Jeb. Bush sitt andre hjertebarn, utdanningsreform, vil også by på problemer i nominasjonskampen. Mens de aller fleste republikanerne angriper ”Common Core” – de nasjonale standardene i matematikk og engelsk som foreløpig er omfavnet av over 40 delstater – er Bush en langvarig tilhenger av standardene. Det gir Bush et ekstra hinder i møte med de mest konservative velgerne i det han gjør et poeng av utdanningsreformene han gjennomførte som guvernør i Florida.

Etternavnet sikrer ham nettverket og navnegjenkjennelse, men det innebærer også mye bagasje. Det tynger ham mer enn det hemmer demokratenes favoritt Hillary Clinton, selv om begge har større utfordringer enn mange andre i sin iver etter å snakke om sine egne visjoner for USA fra 2017 og framover. Skal han ta første steg etter far og bror ved å vinne nominasjonen, må han vise seg som en dyktigere og mer stabil valgkamppolitiker enn det han viste i forkant av kunngjøringstalen på Miami Dade College. Støttespillerne og valgkampmaskineriet kan kun ta ham deler av veien.

16. juni: Donald Trump (R)

Foto: Gage Skidmore

«Forretningsmann, showmann, provokatør og nå republikansk presidentkandidat.

Donald J. Trump – 70 på valgdagen i 2016 – har snakket om å stille som presidentkandidat med jevne mellomrom, uten å gjøre det.

Når han omsider gjør alvor av planene er det duket for et sirkus de andre republikanske kandidatene gjerne skulle vært foruten.

Han er høylytt, frittalende og søkkrik, men vinner hverken nominasjonen eller valget. Underholdende blir det uansett.»

Vurderingen kom dagen Trump kunngjorde sitt kandidatur i midten av juni 2015. Siden den tid har han snudd opp ned på den republikanske nominasjonskampen. Han forholder seg ikke til de vanlige spillereglene, og det straffer seg ikke. Trump har overrumplet motstanderne og Det republikanske paritet i fjor høst, og han har etter hvert stablet på beina en koalisjon som kan vinne i et splittet republikansk felt.

24. juni: Bobby Jindal (R) (trakk seg 18.11.2015)

Foto: Are Tågvold Flaten / AmerikanskPolitikk.no.
Foto: Are Tågvold Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

Louisiana-guvernør Piyush «Bobby» Jindal (R) er tidenes første indisk-amerikanske guvernør og tidenes første seriøse indisk-amerikanske presidentkandidat. Den Oxford-utdannede og katolske guvernørens indiske foreldre kom til USA seks måneder før han ble født i Baton Rouge, og Jindal forteller stadig om hvordan faren hans beskrev den amerikanske drømmen for ham da han var liten.

Den konservative guvernøren (2008-) ble trukket fram som en av de mest lovende profilene innad i Det republikanske partiet etter valgnederlaget mot Barack Obama i 2008. I januar 2009 fikk han i oppdrag å levere det republikanske motsvaret til president Obamas første store tale til en samlet sesjon av Kongressen. Jindal levde ikke opp til forventningene. Opptredenen ble latterliggjort, og han framstod på mange måter som en litt nervøs versjon av karakteren Kenneth Parcell fra TV-serien 30 Rock.

Seks og et halvt år senere er Jindal fortsatt en ung mann (44, 45 på valgdagen i 2016), men han har falt kraftig i popularitet i hjemstaten Louisiana. Han kan ikke stille til valg for en tredje periode, og han starter også langt bak utfordrerne i det republikanske 2016-feltet. Han satser alt på Iowa, der hans sosialkonservative standpunkter og økonomiske politikk kan slå an blant republikanske caucusvelgere. Det er imidlertid mange om beinet denne gangen, og det er mer sannsynlig at Jindal får en ministerpost i en eventuelt republikansk presidentadministrasjon etter 2016, enn at han selv stikker av med nominasjonen.

30. juni: Chris Christie (R) (trakk seg 10.02.2016)

ChrisChristie5-CPAC-GS
Foto: Gage Skidmore.

Etter gjenvalget som New Jersey-guvernør i 2013 ble Chris Christie ansett som en av de store favorittene til å vinne den republikanske presidentnominasjonen i 2016. I det han kunngjør sitt kandidatur ett og et halvt år senere er det som en skadeskutt kandidat som er avskrevet av de fleste. Tilbake i 2011 ble Christie bønnfalt om å stille fra flere i den republikanske partieliten. Han framstod som en mulig redningsmann i et svakt republikansk 2012-felt. Den gang motstod han fristelsen, og ble deretter vurdert som en mulig visepresidentkandidat for Mitt Romney.

Tidligere president George W. Bush kalte ham i sin tid «Big Boy», et kallenavn som spiller på både Christies vekt og store personlighet (Christie har siden tatt av noen kilo etter en slankeoperasjon i 2013). Som guvernør har New Jerseys tidligere delstatsadvokat skapt seg et image som en politiker som sier ting som de er, selv om det skulle være upopulært for noen. Slagordet i 2016-valgkampen er dermed «Telling It Like It Is». Det Christie ikke snakker så høyt om er at han allerede har endret standpunkt i en rekke saker som gjør ham mer salgbar for republikanske velgere utenfor New Jersey.

Christie – som har fylt 54 på valgdagen i 2016 – er en dyktig valgkamppolitiker som er på sitt beste bak mikrofonen på folkemøter. Han er en moderat republikaner som satser alt på å overraske i New Hampshire, der stilen og standpunktene hans fenger bedre enn i mer konservative Iowa. Bridgegate-skandalen hjemme i New Jersey sender ham imidlertid haltende inn i valgkampen som en outsider som vil slite med å samle inn like mye penger som forhåndsfavorittene. Forventingene er lave, men de amerikanske mediene elsker en god comeback-historie. Christie satser på at New Hampshire, der også demokrater og uavhengige kan stemme i det åpne primærvalget, gir ham muligheten.

2. juli: Jim Webb (D) (trakk seg 20.10.2015)

JimWebb

I november 2014 ble tidligere senator Jim Webb (D-Virginia) den første som tok et formelt steg i retning av å stille som presidentkandidat. Han har ikke klart å skape entusiasme blant potensielle velgere siden den tid.

Webb, som har fylt 70 på valgdagen i 2016, er en dekorert militærveteran med fartstid fra Reagan-administrasjonen, blant annet som president Ronald Reagans marineminister. Før seieren i senatsvalget i 2006 hadde den tidligere republikaneren skrevet en rekke bøker, og blant annet vunnet en Emmy-pris som journalist for dekningen av borgerkrigen i Libanon. Webb stilte ikke til gjenvalg i 2012, og la ikke skjul på at han syntes tilværelsen som senator i Washington var frustrerende.

Webb er på mange måter en kandidat for den hvite arbeiderklassen, et segment av det amerikanske elektoratet som nå trekker mer mot Det republikanske partiet. Han vil kunne tiltrekke seg mer konservative demokrater – selv om han også angriper Hillary Clinton fra venstre på noen områder – og vil kunne berike den demokratiske nominasjonskampen fra debattscenen.

Webb er imidlertid relativt ukjent utenfor hjemstaten, og har heller ikke et omfattende nettverk av potensielle bidragsytere til å hjelpe seg i nominasjonskampen. Han vil slite med å få oppmerksomhet, og det er vanskelig å se en farbar vei til nominasjonen.

13. juli: Scott Walker (R) – (trakk seg 21.09.2015)

Foto: Gage Skidmore.
Foto: Gage Skidmore.

Wisconsin-guvernør Scott Walker er en av favorittene til å vinne den republikanske presidentnominasjonen. Han er ung (49 på valgdagen i 2016), folkelig, og kan vise til å ha vunnet tre valg på fire år. Han er en konservativ helt i store deler av partiet på grunn av demokratene og fagbevegelsenes forsøk på å kaste ham ved historiens første tilbakekallingsvalg i Wisconsin i 2012. Tilbakekallingsvalget gjorde ham i sin tid til en fanebærer for partiet med nasjonal navnegjenkjennelse, og til et angrepsmål for demokratene. Kontroversene, ordkrigen og truslene han og familien mottok i prosessen har gitt ham en posisjon få andre kan vise til. Han kan si han stod for sine konservative prinsipper, uansett hva som ble kastet mot ham. Den bakgrunnen, sett sammen med at han som guvernør kan vise til ledererfaring, avstand til Washington og gjenvalg i en blå delstat, taler til Walkers fordel.

Det samme kan sies om Walkers politiske plassering innad i Det republikanske partiet. Som FiveThirtyEights Nate Silver har vist til kan den republikanske partikoalisjonen beskrives ved hjelp av fem ulike, og tildels overlappende ringer. Den moderate fløyen, partieliten («etablissementet»), den kristen-konservative, Tea Party-fløyen, og den liberterianske fløyen. Silver plasserer Walker der partieliten møter Tea Party, med kort avstand til både den kristen-konservative og den liberterianske fløyen av partiet. Midt i smørøyet, med andre ord, med muligheter til å appellere til et bredt segment av partiet.

Walker er samtidig en polariserende figur som lett kan framstilles som en karikatur av demokratiske velgeres verste mareritt. Innvandringsrestriktive uttalelser har gjort deler av partieliten skeptiske på Walkers appell i et nasjonalt valg, og Walker må samtidig jobbe hardt for å styrke og overbevise skeptikere om sin utenrikspolitiske kompetanse. Det tidlige favorittstempelet i Iowa gjør den første delstaten i nominasjonssirkuset til en viktig test for guvernøren fra nabostaten i nord-øst. Walker må innfri forventningene før turen går videre til New Hampshire.

21. juli: John Kasich (R)

Foto: Marc Nozell.
Foto: Marc Nozell.

Ohio-guvernør John Kasich stiller som en moderat republikaner med håp om at erfaringen fra den ultimate vippestaten Ohio – der han vant gjenvalg som guvernør med en margin på 31 prosentpoeng i 2014 – kan posisjonere ham som et alternativ for den republikanske partieliten.

Kasich (64 på valgdagen i 2016) satt i Representantenes hus fra 1983 til 2001, der han blant annet ledet budsjettkomiteen de siste seks årene. Kontaktene, folkeligheten og talegavene resulterte i tv-programmet «From the Heartland with John Kasich» på Fox News (2001-2007) og annet arbeid i privat sektor, før han stilte som guvernør i 2010.

Det som skiller Kasich fra mange av de republikanske utfordrerne er villigheten til å bryte med den konservative partilinjen på en rekke områder. Det kan vise seg som en styrke i et felt med kandidater der de fleste løper så langt de kan til høyre, men det byr også på mange potensielle skjær i sjøen. Kasich må selge seg inn som en fornuftlig problemløser som kan appellere nasjonalt, uten at han tråkker for mange på tærne i forsøket.

Kasich prøvde seg som presidentkandidat vinteren og våren 1999. Den gang ble han totalt overskygget av daværende Texas-guvernør George W. Bush, som han senere støttet. Bush vant som en «compassionate conservative», og Kasich ønsker å videreføre noe av vinneroppskriften. Seksten år senere er det lillebror Jeb Bush som utgjør det største hinderet for Kasich, både i tone og (i deler av) policyfokuset. På papiret kan Kasich appellere i november 2016, men veien til nominasjonen er meget smal. Han er avhengig av å overraske stort i New Hampshire for å henge med videre.

29. juli: Jim Gilmore (R) (trakk seg 12.02.2016)

Foto: Gage Skidmore.
Foto: Gage Skidmore.

Tidligere Virginia-guvernør Jim Gilmore (R) vinner ingenting, blir ikke å se i den første tv-debatten, og vil slite med å få oppmerksomhet. Gilmore, som satt som guvernør i Virginia fra 1998-2002, prøvde seg også som presidentkandidat i 2006-2007. Han kastet inn håndkleet fordi han slet med å samle inn nok penger. I 2015-2016 kommer han til å ha enda større vanskeligheter med å skille seg ut.

Gilmore (67 på valgdagen i 2016), som ledet Gilmore-kommisjonen fra 1999-2003, er kanskje best kjent blant politiske junkies for sloganet «No Car Tax!» fra guvernørvalgkampen i 1997. Det begynner å bli mange år siden. Han håper imidlertid på god mottakelse i New Hampshire, men også der er det mange om beinet.