4. mars forsvarte Thorbjørn Jagland, tidligere leder av den norske Nobelkomiteen, å ha gitt president Obama fredsprisen ved å skildre historien rundt USAs atomdiplomati med Iran slik:

«For seks år siden var den rådende tenkning at man bare kunne stoppe Iran i å utvikle atomvåpen, ved å bombe Iran. Så kom Obama inn i bildet og sa han ville prøve forhandlinger, kombinert med å styrke sanksjonene. Han ville strekke ut en hånd, som han sa.

Den hånden ble tatt senere av president Rouhani.

Derfor er det nå forhandlinger, og mulighetene er til stede for å stoppe utviklingen av atomvåpen ikke bare i Iran, men også i hele Gulfen og Midtøsten.»

Jagland skisserer her en kursendring i USAs tenkning rundt Irans atomprogram, at det nå i 2015 er diplomatiske forhandlinger om det fordi Obama valgte i 2009 å prøve forhandlinger — at strategien før Obama var at man måtte bombe Iran.

Vi har bedt Svein Melby, seniorforsker ved Institutt for Forsvarsstudier, kommentere denne skildringen av Bush og Obamas tilnærming til Iran.

— Påstanden at Bush anså bombing av Iran som eneste løsning holder ikke, Bush var skeptisk til dette og formidlet dette til Israel, sier Melby.

Angående bombing av Iran, ble det i 2009 avslørt at Bush hadde avvist flere forespørsler fra Israel om å bombe Iran eller bruke Iraks luftrom til å foreta aksjoner mot iranske mål. Bush-administrasjonen skal også ha anmodet Israel om å la være å foreta slike handlinger mot Iran.

Iran har i en årrekke forhandlet med «P5+1», som sikter til de 5 permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd (inkl. USA) pluss Tyskland.

Melby refererer til et notat fra Arms Control Association som oppsummerer historien rundt offisielle forslag angående Irans atomprogram. Her står det blant annet at atomforhandlingene med Iran har pågått siden 2003.

For eksempel, i mars 2005, sa Bush-regjeringen at de var villig til å droppe sin motstand mot iransk deltagelse i WTO hvis Iran gikk med på en atomavtale satt sammen av EU-3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Etter valget av Mahmoud Ahmadinejad som Irans president senere i 2005 ble denne avtalen avvist som forræderi og Iran gikk tilbake til sine atomaktiviteter.

Flere andre forslag og forhandlinger pågikk de neste årene i regi av P5+1 uten hell.

Under Obamas presidentperiode har P5+1 og Iran forhandlet om en ny atomavtale som er mer omfattende enn tidligere avtaleforslag. Avtaleteksten er under arbeid og skal ferdigstilles innen 30. juni 2015.

Selv om Obama «rakk ut en hånd» til Iran, slik Jagland fremhever, var det først da Irans nye president Hassan Rouhani tiltrådte at man fikk en reell progresjon i atomforhandlingene. Rouhani gikk til valg på å få fjernet sanksjonene ved å øke innsynet i atomprogrammet og øke tilliten mellom Iran og andre land.

Apropos Rouhani; han ble intervjuet i 2012 hos PBS i lys av hans rolle som sjefsforhandler i atomspørsmål under Khatami-regjeringen. Her sier han rett ut at amerikanerne og Bush hadde foreslått forhandlinger med Iran i 2004 — men at Iran bestemte seg for å legge dette til side. (I 2003 hadde amerikanske og iranske embetsmenn hemmelige møter i Genève, om bl.a. Irak.)

Oppsummert:

Den rådende tenkningen om Iran før Obama var ikke å bombe Iran; dette avviste Bush fullstendig og motarbeidet Israels planer om å gjøre lignende.

Forhandlinger om det iranske atomprogrammet startet under Bush, ikke Obama — men Obama har bygget videre på og utvidet dette samarbeidet og forhandler nå frem en mer omfattende avtale enn tidligere.

Samarbeidsviljen fra iransk side har endret seg betraktelig med valget av Rouhani, etter Obamas «utstrakte hånd» til Ahmadinejad ikke førte fram.

Forsvarets forskningsinstitutt har nylig publisert en rapport om temaet: «Forhandlingene om Irans kjernefysiske program — Hassan Rouhanis vei fra Paris til Genève«.