Hillary Clinton brukte sin egen e-post som utenriksminister, og slettet senere tusenvis av private e-poster. Etter snart fire tiår i amerikansk politikk er imidlertid skillelinjene mellom det personlige og politiske snart visket ut for Hillary Clinton.

Nesten to uker har gått siden New York Times brakte nyheten om at Hillary Clinton hadde benyttet en privat epost-server mens hun var utenriksminister. Åtte dager senere fortalte hun på en pressekonferanse at halvparten av e-postene hun hadde sendt som USAs øverstkommanderende diplomat var blitt slettet av hennes eget team. Det skal dreie seg om 31 830 e-poster.

Årsaken til at e-postene har blitt slettet, er at dette er personlig korrespondanse, meddelte Hillary på pressekonferansen 10. mars. Kritiske røster har påpekt at det ikke var opp til Clintons team å vurdere hva som kan karakteriseres som privat kommunikasjon, mens andre har hatt forståelse for argumentet. Det er ingen tvil om at det er, og har vært, stor interesse for ekteparet Clintons privatliv fra politiske motstandere, og andre, gjennom hele deres politiske karriere. Hovedpoenget er at det kan være gråsoner som tilsier at e-postene burde granskes fra uavhengig hold. Måten dette er håndtert på vil føre til at teorier om hva den tidligere utenriksministeren ønsker å skjule kommer til å prege republikanske politiske fremstøt i tiden mot valget. Clintons opptreden på pressekonferansen har fått blandete reaksjoner, men trolig oppnådde hun det hun ønsket – å berolige demokratiske kjernevelgere.

Det er likevel tverrpolitisk enighet om at dette var usedvanlig dumt av Clinton, siden hun her ignorerte reglementet for arkivering av e-poster som enhver statsansatt må forholde seg til. Enda verre er det at Clinton har slettet så mange e-poster for ettertiden. Det ble heller ikke godt mottatt at Hillary unnskyldte seg med at ville være tungvint å ta med seg to mobiltelefoner. I pressen spekuleres det i hvorfor Hillary tok denne sjansen, og om det kan ødelegge hennes utsikter i 2016.

Denne skandalen bekrefter inntrykket mange har av Clinton. Hennes superstjernestatus blir brukt mot henne, og hun fremstår noen ganger som kravstor og umedgjørlig. Den klønete fadesen får mange til å tenke på Clintons tidligere nederlag. Enkelte medier hevder at innsidere i Det demokratiske partiet nå begynner å bli nervøse fordi de mangler alternativer til Clinton, dersom hennes planlagte presidentkampanje skulle rakne slik den gjorde vinteren og våren 2008. Dette har ennå ikke gitt store utslag i meningsmålinger. Enn så lenge står demokratiske velgere ved Hillarys side – kanskje, tror noen, fordi de ikke har noe valg.

Hillarys anstrengte forhold til pressen er viden kjent. Hun framstår sjelden som avslappet med journalister til stede, og blir på grunn av dette ofte sin egen fiende. Bill Clintons to presidentperioder ble i stor grad definert av konservative medier. Gjennom 1990-tallet formidlet den kontroversielle programlederen Rush Limbaugh med en rekke personangrep på Clinton-familien, inkludert tenåringsdatteren Chelsea, til sine 25 millioner daglige lyttere. Da republikanerne i 1994 gjenvant kontrollen over Representantenes hus, for første gang siden 1952, ble Limbaugh som takk for hjelpen utpekt som æresmedlem av ”freshman-klassen” i Kongressen. Tilsvarende markerte Fox News, som startet opp i 1996, seg som nyhetskanal under Lewinsky-saken to år etter.

For Hillary er det politiske alltid personlig. Hun forlanger total lojalitet av det lille, tette teamet med rådgivere hun har rundt seg – populært kalt ”Hillaryland”. Illojalitet straffes med utfrysning og, etter sigende, en oppføring på Clintons ”fiendeliste”. Flere har de siste dagene trukket paralleller til Richard Nixon hva angår mistenksomhet og behov for hemmelighold.

Personlig kan det også bli for kommentatorene som har fulgt Bill og Hillary Clinton på nært hold i 25 år. Blant de mest kritiske journalistene de siste dagene har National Journals Ron Fournier utmerket seg. Fournier, som har kjent ”the Clintons” siden han jobbet som journalist i Arkansas på åttitallet, har flere ganger gitt uttrykk for at Hillary i lys av denne skandalen bør trekke seg som kandidat til presidentvalget. Den innflytelsesrike spaltisten Peggy Noonan i Wall Street Journal har de siste dagene publisert to skarpe kommentarer om Clinton. I ”Stuck in Scandal Land” og ”Hillary Seems Tired, Not Hungry” fremholder Noonan at skandaler følger ekteparet hvor enn de går, og at ”Servergate” er et resultat av at Hillary hele tiden har ønsket å skjule sine spor som utenriksminister. Det beste for alle involverte, mener Noonan, er at Clinton ikke stiller som presidentkandidat. Noonan har riktignok aldri kunnet fordra Clinton, hverken som politiker eller person, noe som går klart fram av boken ”The Case Against Hillary Clinton”, som hun utgav i 2000.

I løpet av Obamas presidentperiode har republikanerne kommet med en rekke usaklige utfall mot demokratene, noe som tidvis har gått utover partiets troverdighet i enkelte saker. Foruten anklager mot Obama som ikke har hold i virkeligheten, finnes eksempler som den to år lange etterforskningen av angrepet på USAs ambassade i Benghazi, Libya hvor etterforskningskomitéen som Huset nedsatte til slutt måtte erkjenne at man ikke hadde funnet noe kritikkverdig (rapporten ble sluppet to uker etter mellomvalget i fjor). Det er samme komité som står bak etterforskningen som har ledet til avsløringen om at Hillary ikke har fulgt det amerikanske utenriksdepartementets anbefalinger for e-postbruk.

For republikanernes leder i Huset, John Boehner (R-Ohio, 8. distrikt) blir det i tiden fremover en utfordring å forhindre at ”Servergate” utvikler seg i samme retning som mediesirkuset Benghazi-etterforskningen etter hvert ble. Mange mener Clinton har lite å bekymre seg for – det er ennå lenge til valget. Det er foreløpig usikkert om det finnes juridisk grunnlag for å stevne Clinton. Ryktene sier at komitéleder Trey Gowdy (R-South-Carolina, 4. distrikt) derfor overleverte materialet til New York Times i stedet for å initiere en formell etterforskning. Det er som sagt lenge til valget, og republikanerne kan ha flere ess i ermet i kampen mot Clinton.

Også andre politikere kan ha mye å tape på en gjennomgang av hver og ens e-postrutiner. Ingen riktig så høytstående som Hillary Clinton, men det er verdt å merke seg hvor stille det har vært fra de andre håpefulle 2016-kandidatene. Jeb Bush er den som har ropt høyest fordi han allerede i februar kunngjorde at han hadde publisert alle sine e-poster fra sin tid som guvernør i Florida (i sin iver etter å være «gjennomsiktig» offentligjorde han også mengder med fortrolig informasjon velgere har delt med ham på e-post). 14. mars rapporterte imidlertid New York Times at det tok syv år før Bush etterkom lovverket, og at omtrent 25 000 e-poster måtte etterspørres spesielt før Bush overbrakte disse til myndighetene. Disse e-postene eksisterer riktignok fortsatt, og var med andre ord ikke slettet slik som noen av Clintons.

Det er ingen tvil om at Clinton helst skulle vært foruten de to siste ukenes mediekjør, men hun er nok samtidig takknemlig for at skandalen inntraff nå og ikke senere i valgkampen. Clintons tidligere furorer har blitt behørig beskrevet i amerikanske medier de siste dagene. Hensikten har vært å vise hvor ofte Hillary havner i trøbbel, men har også, utilsiktet, pekt på hennes styrke: Hun er ekstraordinært politisk utholdende, og reiser seg etter skandaler – gang på gang.

Foto: Simone D. McCourtie, World Bank