Rand Paul taler sterke krefter i eget parti midt imot når han anklager republikanerne for å fremme en utenrikspolitikk med overdrevet fokus på militærmakt. Ledende republikanske strateger er på sin side godt i gang med å mobilisere mot at USAs neste øverstkommanderende heter Rand Paul.

En video som viste senator Rand Pauls (R-Kentucky) manglende entusiasme under Benjamins Netanyahus tale i Kongressen i forrige uke ble viet mye mediaoppmerksomhet. Pauls troverdighet ovenfor Israel har vaklet siden han argumenterte for å fjerne all veldedig og militær bistand, inklusive til Israel, like før han ble valgt til sin første periode som senator i 2010. Paul reverserte raskt denne posisjonen, og har introdusert lovforslaget Stand With Israel (2014) med sikte på å stanse bistand til Palestina. Hans nyeste initiativ i å støtte Obamas atomforhandlinger med Iran er imidlertid nok en gang på kollisjonskurs med eget parti.

Det er ikke bare Pauls posisjon ovenfor Israel som bekymrer partieliten. Hele hans overordnede utenrikspolitikk omtales av kritikere som en farlig form for isolasjonisme i partiet. Nå arbeider ledende republikanere og donorer for å isolere Paul og hans utenrikspolitiske standpunkt i forkant av 2016.

Etter en middag med den republikanske superdonoren Foster Friess i februar fikk Paul tilsendt en e-post – en kopi ble sendt til fire republikanske senatorer, inklusive potensiell 2016-utfordrer Ted Cruz (R-Texas) – der Friess kritiserer Pauls passive sikkerhetspolitiske holdning ovenfor økt uro i Midtøsten.

Andre republikanske donorer har allerede signalisert avstand til Paul, blant dem er casinokongen Sheldon Adelson, som grunnet sin sterke støtte til Israel tidligere har uttalt at han vurderer å finansiere en anti-Paul kampanje i det republikanske primærvalget. Paul møtte Adelson i Washington under Netanyahus tale, og Paul uttalte i ettertid at Adelson ikke planlegger å finansiere en kampanje mot ham.

Friess og Aldelson er begge kjent for å ha finansiert kandidater utenfor etablissementet med enorme summer, og de kan komme til å finansiere kandidater som konkurrerer om det samme velgersegmentet som Paul i 2016. Friess finanserte nesten hele nominasjonskampen til Rick Santorum i 2012, mens Aldelson gjorde det samme for Newt Gingrich, noe som forlenget den republikanske nominasjonskampen.

Mike Rogers, den nylig avtroppede kongressmannen fra Michigans 8. distrikt som ledet etterretningskomitéen før han la opp i 2015, kastet seg også inn i kampen mot Paul da han i februar lanserte organisasjonen Americans for Peace, Prosperity and Security som vil arbeide målrettet mot 2016 for å promotere en ”pro-nasjonal sikkerhetsdialog mellom republikanere”. Organisasjonen skal etter planen etablere base i New Hampshire i mars og South Carolina i april, delstatene som avholder første og andre primærvalg like etter Iowas caucusvalg.

En konservativ realisme?

I et forsøk på å svare kritikerne har Paul lansert begrepet ”konservativ realisme” for å beskrive sin utenrikspolitikk. Ifølge Paul handler dette om å ”anerkjenne våre grenser og bevare vår styrke, en konservativ realisme basert på sunn fornuft,” som han utrykte i en tale for Center for the National Interest i oktober 2014.

Lite tyder på at det republikanske etablissementet er overbevist om at Paul fronter en pragmatisk utenrikspolitikk basert på sunn fornuft. Mange anser snarere Paul for å være en ”light versjon” av sin mer radikale far Ron Paul, den tidligere kongressmannen fra Texas som stilte i den republikanske nominasjonskampen i 2008 og 2012 på en anti-intervensjonistisk plattform.

Andre kommentarer, som New Republics Jason Zengerle, påpeker at Paul – som nylig tok til orde for amerikanske militære bakkestyrker i kampen mot ISIL – ikke viderefører Ron Pauls libertarianske ikke-intervensjonisme, men snarere er i full gang med å utvikle sin egen utenrikspolitiske plattform.

Krigstrommer i Washington

Den utbredte misnøyen mot militærintervensjoner etter lang innsats i Afghanistan og Irak kunne fungert som et godt utgangspunkt for Rand Pauls tilbakeholdne utenrikspolitikk. ISIL sin fremmarsj i Syria og Irak, samt Putins annektering av Krim-halvøya har derimot ført til økt oppslutning – spesielt blant republikanere – for styrket amerikansk militær tilstedeværelse.

Det økte trusselbilde gjør det utfordrende å drive valgkamp på redusert amerikansk lederskap i verden. Slike anklager har nettopp vært en sentral og vellykket republikansk kritikk mot Obama.

Obamas oppslutning har økt i takt med USAs økonomiske oppgang, men hans utenrikspolitikk blir fremdeles ansett som svak. I den nyeste Quinnipiac meningsmålingen (4. mars) godkjenner 35 % Obamas utenrikspolitikk, mens hele 55 % mener Obama ikke gjør en tilfredsstillende jobb på dette området. Misnøyen mot Obamas utenrikspolitikk kommer til å bli en viktig brikke for partiets presidentkandidater i 2016.

Pauls mer nøkterne utenrikspolitikk har også sine tilhengere, spesielt blant yngre republikanere som ofte er mer libertarianske enn foreldregenerasjonen. Hans seier i straw pollen til Conservative Political Action Confrence (CPAC) forrige helg – der deltagere er betydelig yngre enn partiets øvrige velgermasse – illustrerer dette.

CPAC konferansen viste tydelig kontrasten mellom Paul og de øvrige potensielle republikanske presidentkandidatenes syn på USAs globale rolle. Mens de andre potensielle 2016-talerne forsøkte å overgå hverandre i å anklage presidenten for å svekke amerikanske sikkerhetsinteresser gjennom passiv sikkerhetspolitikk, advarte Paul mot at ”udugelige myndigheter” på hjemmebane har vanskelig for å skulle lyktes med internasjonale militæroperasjoner.

Republikanerne satser stort på å være partiet som fremmer amerikanske sikkerhetsinteresser og som kan gjenopprettede USA rolle i verden. Paul passer ikke inn i planen. Og det kan koste ham den republikanske nominasjonen i 2016.

For en lengre analyse av Rand Pauls utenrikspolitikk les Svein Melbys artikkel «Rand Paul er ingen isolasjonist«

Foto: Gage Skidmore.
  • EJBS

    Det er mye man skriver om republikanske presidentkandidater og det meste er skrevet for på et tidlig tidspunkt for å bygge demokratiske argumenter mot disse kandidatene. Men det brukes mye arbeid for ingenting når man skriver om kandidater som Paul, Palin, Perry, Cruz, Jindal, Christie for disse har ikke den minste mulighet for å bli valgt.
    Paul viser til stadighet at eplet ikke har fallt langt fra stammen
    Palin er for mye politisk lettvekter på mange politiske spørsmål
    Perry var en god guvernør, men presidentskoene blir av forskjellige grunner for store
    Cruz er flink, men blir for kontroversiell
    Jindal har vært en meget god guvernør for Louisiana, men passer best på radio
    Christie vil bli husket fordi han satte benkrok på Romney ved å prate Obama opp etter stormen Sandy

    De kampen vil stå mellom er Walker, Bush, Rubio og Kasich. Alle andre kan man glemme.