Marco Rubio synes nesten ikke på meningsmålingene, men betting-markedene har ham som nr. to i kampen om republikanernes nominasjon.

Jeg skrev 30. oktober 2014 om hvordan betting-markedene – og med det mener jeg en kombinasjon av markedsplasser som Betfair og vanlige bookmakere, bedømmer en kandidat eller et partis sjanse til å vinne valg basert på den tilgjengelige informasjonen i markedet.

Dette er en alternativ tilnærming til gjennomsnitt av meningsmålinger, nasjonale og/eller delstatlige, eller ekspertvurderinger. Dette nettstedet publiserer en egen 2016-tracker, som kombinerer de to førstnevnte, men med bettingodds som tillegg. Det er en interessant tilnærming, men likevel litt problematisk, siden bettingoddsen nettopp er en funksjon av meningsmålinger og egne (mer eller mindre ekspert)vurderinger, og ikke en faktor uavhengig av dette. På den annen side er det også slik at ekspertvurderinger påvirkes av meningsmålingene, så dette flyter litt over i hverandre. Samlet sett gir modellen et annet bilde av nominasjonskampen i de to partiene enn det meningsmålinger, ekspertvurderinger og bettingmarkeder gir hver for seg.

Meningsmålinger er altså en viktig del av en totalvurdering, både den som eksperter gjør og som spillerne gjør, men når det er lenge til valget, har de erfaringsmessig ganske lav utsagnskraft, selv om det hjelper med mer avanserte modeller, slik som Nate Silver hos FiveThirtyEight.com benytter seg av.

Rangering av republikanerne

Den republikanske nominasjonskampen er et godt eksempel på at de som risikerer sine egne penger, har en noe annen vurdering enn dagens meningsmålinger. Dersom vi legger RCPs enkle gjennomsnitt av landsomfattende målinger til grunn, ser vi at Jeb Bush har en klar, men ikke knusende ledelse etter at Mitt Romney gjorde det klart at han ikke stiller. Her er bettingmarkedet ganske enig. Bush ligger i tet, med odds på omkring 3.5. (Jeg analyserte hans sjanser i en artikkel hos Minerva 26. desember 2014.)

Så kommer en gruppe som ligger omtrent likt på målingene – mellom 8 og 10 prosent – Christie, Huckabee, Paul og Carson. Men da mener markedene noe ganske annet. Bare Paul når topp 4 av disse. Carson gir glatt 70 i odds.

Huckabee hadde sin sjanse i 2008, og er nå yesterday’s man. Hans oppslutning skyldes gammel lojalitet, og vil falme. At han bare så vidt leder i Iowa, som han vant klart i 2008, burde få ham til å revurdere sitt kandidatur. Carson er denne sesongens Herman Cain, med appell til kristenkonservative og de som er lei politikere, men uerfaren. Christie ligger for langt til venstre i partiet, og har en vanskelig vei til nominasjonen.

Paul har sin fanskare, men har problemer med å oppnå større oppslutning enn det hans langt mer radikale far Ron har klart de siste to valgene. Pauls fordel er at han kan ha et visst cross-over-potensial, med sin løse stil og standpunkter i en del spørsmål, som narkotika, militarisering av politiet og utenrikspolitikken som appellerer til velgere som vanligvis ikke lukter på republikanerne. Men dette er samtidig saker som skaper trøbbel for ham i primærvalgene. Jeg tror at Pauls plassering som nr. 4 ikke peker mot at han har særlig store sjanser, men snarere speiler en forventning om at han skal være en av ”the last men standing” og at det vil påvirke oddsen. Jeg har lagt et trading bet basert på dette, dvs. at jeg selger meg ned når/hvis han styrkes, men blir ikke med hele veien inn.

Neste gruppe består av Walker, Cruz, Rubio og Perry, som ligger mellom 4 og 6 prosent. Markedene vurderer Perry og Cruz over Huckabee og Carson, men er noenlunde enig om at de ikke har store sjansene. Walker og Rubio rangeres som nr. 2/3.

Cruz og Perry gir deg mer enn 20 ganger igjen for pengene. Selv om begge bygger seg opp som kandidater, er det langt fra sikkert at de stiller i et trangt felt. Perry må overvinne det gedigne taperstempelet han skaffet seg i 2012. Cruz har sine fans, men overskygges for tiden av Walker blant Tea Party-folket.

Politisk plassering

Figurene nedenfor er hentet fra Nate Silvers FiveThirtyEight, og viser kandidatenes plassering. Først på en høyre-venstre-skala, og deretter etter en inndeling av partiet i fem ”stammer” nedenfor. En plassering mot sentrum i den første, og slik at man favner flere grupper i den andre, sier noe om potensialet.

Artikkelen fortsetter under figurene.

silver repgop field 538

 

Dette tar oss over i en drøfting av Bushs hardeste konkurrenter, slik markedene ser det.

Rubio og Walker har odds omkring 6-7. Legg merke til at Rubio ligger perfekt i midten i den første figuren, mens Walker ligger litt til høyre. Begge ligger nær sentrum – som indikerer at de appellerer til mange republikanske ”stammer”, i den andre.

Bush ligger på sin side klart til venstre (men ikke mye mer enn Romney), og farlig langt ute i det moderate etablissementet.

Rubio

Først Rubio. Selv om han bare har 4,6 prosent oppslutning i gjennomsnitt på de nasjonale målingene (rangert som nr. 8), og knapt nok bedre i de lokale, tror altså spillerne på ham. Det er ingen hemmelighet at han lenge har vært min favoritt, og at jeg også har satt et ikke ubetydelig pengebeløp på ham.

Hvorfor vurderer vi det slik? Den lange analysen kommer på Minervanett når han lanserer sitt kandidatur, men kort fortalt dreier det seg om at han har hatt en god organisasjon på plass lenge, inkludert et sponsornettverk (og flere kan være på vei), utvikler ny politikk som appellerer til den middelklassen republikanerne trenger for å vinne valget, er partiets beste kommunikator, er plassert i midten av partiet, er ung og latino. (Det finnes også en liste med minuser, men det får vente). Are Tågvold Flaten, redaktør her på AmerikanskPolitikk.no, skrev om Rubio i sin White House-audition spalte i fjor sommer.

Rubios slagplan er ikke å vinne Iowa, men å overleve, slik McCain gjorde i 2008, gjøre det bedre i New Hampshire og South Carolina, og så se at rivaler skrelles av, og vi står igjen med Bush på (relativt sett) venstresiden, Paul som moderat libertarianer (eventuelt en annen fløykandidat) og ham selv i sentrum.

Walker

En som kan rote til denne slagplanen er Scott Walker. Han er ung, plassert omtrent samme sted politisk, men har ”kamperfaring” som guvernør og er svært populær i partiet for måten han har vunnet tre valg på rad i demokratisk lenende Wisconsin. Nabostaten Iowa kan gi Walker en flying start – han leder så vidt på den siste målingen derfra. I en paneldebatt hos Monticello Society forrige helg spådde jeg at Walker vinner Iowa. Han har heller ikke de sår Rubio har påført seg selv gjennom å være mer imøtekommende til innvandringsreform (selv om det nylig er gravd frem at også han har vandret utenfor den smale sti her).

Walkers største problem er at han er en dårlig taler – ja rett og slett ikke ”presidential”. I 2007 og 08 var det mange på høyrefløyen som maste fælt på at senator Fred Thompson skulle stille. Da han faktisk gjorde det, sovnet de fleste da han åpnet munnen. Walker fikk imidlertid en boost etter en godt mottatt tale i Iowa. Det er ikke tatt opp nasjonale målinger i det siste, men delstatsmålingene viser klar fremgang for Walker, slik at hans plassering som topp utfordrer sammen med Rubio i bettingmarkedene nå samsvarer godt med målingene. Han ligger på andreplass i AmerikanskPolitikk.no sin 2016-tracker, bak Bush, og foran Rand Paul og Marco Rubio.

Det er også betydelig usikkerhet om hva han egentlig mener om en del saker, for ikke å snakke om at han er helt blank utenrikspolitisk.

Sett Walker og Rubio i en valgdebatt, og jeg er ikke i tvil om hvem som kommer best ut. Det har jeg satt pengene mine på.

Foto: Gage Skidmore. Marco Rubio på 2013-utgaven av CPAC.

2 Kommentarer