President Barack Obama og den nye majoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell (R-Kentucky). Foto: Pete Souza, Det hvite hus.
President Barack Obama og den nye majoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell (R-Kentucky). Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

Vi stiller USA-eksperter aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Obamas State of the Union og året som kommer.

Bakgrunn: Tirsdag kveld holdt president Barack Obama årets State of the Union-tale. Talen kan oppsummeres som det årlige politiske showet med applauslinjer der det ene partiet stort sett sitter på hendene. Det gjaldt også Obamas 6. tale om rikets tilstand, på dagen seks år etter han ble sverget inn som USAs 44. president. Talen skulle vise seg å bli Obamas nest korteste State of the Union-tale.

Jeg skrev selv om talen i går formiddag (du finner artikkelen her), men hva tenker Panelet?

Hva synes du om talen, og hva sier den om året som kommer?

Illust­ra­sjon av Renate Ton­stad Flaten.

Melby-litenSvein Melby (@svmelb), senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

«Obama snakket mye om å trekke USA sammen politisk, men markerte seg gjennom talen som en liberal politiker som ruster seg til kamp mot det republikanske kongressflertallet i sine to siste år som president. Talen var således langt mer å anse som et forsøk på å forme den politiske debatten i liberal retning enn et forsøk på å oppnå konkrete politiske resultater gjennom nødvendige kompromisser. Dette betyr trolig at vi står foran to nye år med enda mer politisk polarisering og en president som forsøker å oppnå ting på egenhånd. Obama håper åpenbart at han på denne måten skal skape de referanserammer som valgkampen for 2016 skal føres innenfor. Tviler på at han vil lykkes i så måte, annet enn at de økonomiske ulikhetene og manglende mobilitet garantert vil bli hovedsaker, nesten uansett. Obama forsvarte sin utenrikspolitikk, men denne er utsatt for stadig mer kritikk, og nesten uansett hvem som vinner i 2016, så vil vedkommende markere et linjeskift i forhold til den nåværende kurs.  Vi går interessante to år i møte, ikke bare når det gjelder innholdet og frontlinjene i den politiske debatten, men også i det konstitusjonelle forholdet mellom presidentmakt og Kongressen. Vinner Obama frem med sin linje kan dette skape presedens for kommende innehavere av Det hvite hus, med vidtrekkende konsekvenser for USAs politiske system.»


HilmarMjelde-nyHilmar L. Mjelde (@HilmarLMjelde),  forsker, Uni Rokkansenteret:

«Mandag var det 50 år siden LBJ ble innsatt til sin andre periode, og i 1965 gjennomførte LBJ store deler av sitt velferdsorienterte Great Society-program. Tirsdagens Obama-tale (holdt 20. januar 2015) var som å høre LBJ på ny (innsettelsestalen holdt 20. januar 1965). Men forskningen er entydig på at amerikanske presidenter sjeldent klarer å endre folks synspunkter, verken opinionens eller motstandernes. Og det ville være strategisk meningsløst for republikanerne å stemme gjennom Obamas reformønsker. Poenget med et parti i et to partisystem er jo å være et alternativ til makthaverne ved neste valg, og da kan ikke republikanerne stemme for Obamas politikk. Det Obama skal få gjennomført fremover, må han gjennomføre med sine unilaterale presidentfullmakter (som han også benytter seg flittig av). Dette utelukker dog brede reformer, som trenger kongressens støtte.»


Romarheim-litenAnders Romar­heim (@andersrom), forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«Jeg synes Obama var litt mer i form enn på lenge. Han lignet litt mer på seg selv, retorikeren Obama. Det er tydelig at han er glad for å være ferdig med intensiv ‘campaigning,’ og rundt dette kom talens improviserte høydepunkt. Republikanerne klappet for at han er ferdig med valgkamp, og Obama minnet med glimt i øyet på at han har vunnet sine to presidentkampanjer. Obama gjorde to viktige ting med denne talen. Han torde å slå seg på brystet og stå for sin økonomiske politikk. Han overtok i økonomisk krise, og hele hans presidentskap har vært preget av dystre økonomiske utsikter for USA. Nå er situasjonen tilstrekkelig stabil til at han kan stå for sin styring av økonomien ‘with a straight face,’ uten å bli latterliggjort eller beskyldt for ren ønsketenkning.

I tillegg annonserte han at han vil be Kongressen om en eksplisitt AUMF for å ha mandat til å benytte militærmakt mot ISIL. Med dette skiller han sine egenstartede kriger fra Bush sine mot Afghanistan og Irak. Per i dag kriger Obama på Bushs AUMFer og dette er problematisk på en rekke måter. Ikke minst blir denne prosessen (som er nesten garantert å lykkes ettersom Republikanerne ønsker tøff militær linje mot terrorister) en påminnelse om at han avslutter de uoverveide krigene til Bush. Riktignok er praksis slik at Obama benytter militærmakten akkurat slik han ønsker fordi Kongressen aldri våger å kutte lønnsutbetalinger til tropper på utenlandsoppdrag. Men Kongressen liker alltid, alltid å bli spurt, og Obama anerkjenner med dette av at de har autoritet i spørsmål som angår bruk av militærmakt. Til sist vil nok håndsutrekningen til Cuba også være noe talen vil bli husket for.»


Carl Straums­heim (@carlfss), Washington-basert journalist og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

«Det var få overraskelser i Obamas sjette State of the Union-tale. Det er kanskje det man kan forvente fra en president som er på vei inn i sitt syvende år. Obama ble valgt for å sikre USAs økonomi etter finanskrisen. Etter lang tids ustabilitet, virker det nå som at de fleste pilene peker oppover. Hans største politiske bragd, helsereformen, er godt i gang. Hva gjør man da hvis man fortsatt har to år igjen og republikanerne styrer Kongressen? For det første sørger man for å holde det gående. For Obama betyr det å dele ut vetotrusler ca. en gang i uken. For det andre må man finne på noe å gjøre. I løpet av de neste to årene kommer vi til å se Obama jobbe med prosjekter som å bedre forholdet til Cuba og gratis community college. Bortsett fra det kommer han til å forsøke å gjøre seg så lite kontroversiell som mulig for å hjelpe demokratenes presidentkandidat med å vinne valget i 2016. I motsetning til i fjor, da Obama måtte overbevise etter et vanskelig 2013, har Obama fått det langt enklere (i hvert fall på hjemmebane) i 2014. Da kan han våge å være litt mer anonym.»


EirikLokke-litenEirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Jeg synes Obama leverte en god tale, omtrent som forventet. Kanskje med enda mer retorisk snert enn på lenge. Makrotallene indikerer at økonomien i USA er på bedringens vei og det reflekteres i populariteten til Obama. Det var tydelig en Obama med stigende formurve som leverte årets State of the Union tale. At Republikanerne uttrykte skuffelse og Demokratene begeistring var knapt overraskende – det er ‘politics as usual.’

Det var ikke noe i talen (eller reaksjonene i etterkant) som varslet en helt ny tilnærming til samarbeid på tvers av partiene. Med andre ord er det grunn til å tro at også det kommende året kommer til å preges av polarisering og krevende arbeid for å finne mulige kompromisser.»


LisaCooper-litenLisa Cooper  (@LisaCooper2014), president av Democrats Abroad Norway:

«Kanskje Obamas bests SOTU-tale og en med en 73 % positive oppslutning i USA. Obama hadde en lekende tone og en arena for å ENDELIG ta noe av ære for at det går så bra økonomisk sett. Obamba hadde en klar visjon og strategi for å støtte middelkassen, klima og en apell for å kunne finne en ‘felles plattform’ i Kongressen fremover.

Morsomt å høre de 4 (merk 4) ulike ‘svar’ til SOTU fra repullikanere som i hovedsak ikke svarte til hovedpunkter i talen, visjonen og strategien, men brukte alle anledning til å minne alle at de har flertall i begge hus og at helsereformen var mislykket.

Min favoritt replikk, ‘Og til alle i denne Kongressen som fortsatt nekter å heve minstelønnen, sier jeg dette: Hvis du virkelig tror du kan jobbe heltid og støtte en familie på mindre enn $ 15 000 i året, gå å prøv det. Hvis ikke, stem for å gi millioner av de hardest arbeidende mennesker i Amerika en lønnsøkning.'»

[Red.anm. Republicans Abroad Norway fikk spørsmålet, men svarte ikke.]

HeidiSkjeseth-litenHeidi Taksdal Skjeseth (@heidits), Dagsavisens USA-korrespondent:

«Talen var ikke blant Obamas beste, og den var tidvis ganske kjedelig. Men innholdet var godt, og viste en Obama som ikke lenger gidder eller orker å ta særlig hensyn til republikanerne. Obama var selvsikker og energisk, og det var ingenting som tydet på at demokratene gikk på et realt valgnederlag for under tre måneder siden. Han truet med veto både en og to ganger, og lanserte solid demokratisk politikk, med skattekutt til de rikeste og flere velferdstilbud til middelklassen. Talen falt i god jord hos hans egne, og gjør kanskje at også Hillary Clinton må pønske ut noen progressive forslag for ikke å virke mindre ambisøs enn presidenten.»


VegardKristiansenKvaale-litenVegard Kristiansen Kvaale (@vegardkvaale), Dagbladets USA-korrespondent:

«Helt siden valgnederlaget har Obama vist helt nye offensive takter. I november framsto han som mer gråhåret, sliten, isolert og maktesløs enn noensinne. Nå er energien tilbake, og han har vist handlekraft på områder som immigrasjon, klima og internettsikkerhet. I State of the Union-talen viste han at han vil fortsette denne offensive linja og leverte en særdeles progressive tale.

Obama kan smykke seg med å ha ledet USA ut av den verste økonomiske krisa siden 1930-tallet, og i talen brukte han mye tid på dette. Han fortsatte også å foreslå en rekke tiltak, som skatteletter, sykelønnsordning, barnehagesatsing, gratis høyere utdanning og likelønn. Alt sammen er ment for å hjelpe den hardt pressede amerikanske middelklassen. Utenlands har imidlertid ikke ting gått knirkefritt, og Obama ga trolig et for optimistisk bilde av situasjonen – både i forholdet til Russland og situasjonen i Midtøsten.

At Obama er en retorisk begavelse av sjeldne, vil de fleste være enige i. Slik han også har gjort tidligere, snakket han glødende om forsoning, samarbeid og forsøk på å nå enighet i et land som for øyeblikket er dypt splittet politisk, sosialt og etnisk.

Det er imponerende at Obama har klart å komme tilbake etter fjorårets mange kriser og valgnederlag med en slik optimisme og entusiasme. Imidlertid er det ingenting som tyder på at republikanerne, som nå kontrollerer både Senatet og Representantenes hus, har noen planer om å samarbeide. I stedet vil de trolig gjøre mest mulig for å isolere og sabotere Obamas initiativer. Spørsmålet er derfor i hvilken grad Obama vil være i stand til å følge opp visjonene han tegnet opp i talen. Det er i alle fall liten tvil om at han i så fall må gjøre mesteparten selv.»