BOKANMELDELSE: Stephen Hess har skrevet bok om et av amerikansk politikks pussigste radarpar: Den vittige og utadvente intellektuelle Daniel Patrick Moynihan og den usikre, innadvente maktpolitikeren Richard Nixon. Resultatet er en sjarmerende og opplysende bok om livet i West Wing under president Nixon.

For de av oss som er fascinert av Richard Nixon er det til slutt slitsomt at bøkene ender opp som en lang dags ferd mot natt, med side opp og ned om Watergate og endeløse høringer. Et hederlig unntak er Stephen Hess sin nye bok om demokraten Pat Moynihans (senere senator for New York) år i Det hvite hus, hvor han jobbet med by- og velferdspolitikk. Hess var del av staben, og kjente i tillegg Nixon fra før, helt fra han var visepresident.

Ved å begrense seg til Moynihans tid er det det første halv-annet året vi får innblikk i, der fotsoldatene i administrasjonen kappes om å formulere nyskapende idéer, og ikke minst få overbevist president Nixon om at akkurat deres idé er bedre enn andres. På dette området var Moynihan en av de få som lyktes på den innenrikspolitiske arenaen, og han vant Nixons hjerte og hjerne gjennom kunnskap, vidd og snertne one-liners.

Heller enn en tradisjonell historie er Hess sin bok en anekdotisk, nesten litt antropologisk, studie i hvordan Det hvite hus fungerte under Nixon, sett nedenfra (John Podhoretz gjorde litt av det samme om George H. W. Bush i sin Hell of a Ride).

Nixon kommer godt ut fra det, og framstår som en intellektuelt nysgjerrig president, som leste godt og bredt innenfor politisk historie. Han identifiserte seg spesielt med den britiske statsministeren Benjamin Disraeli, som tross sin konservative parti-tilhørighet introduserte en rekke sosiale reformer.

Nixon-administrasjonen var ideologisk moderat, men bare som gjennomsnitt –  politikken gikk langt ut på både høyre og venstresiden, konstaterer Hess. Det var ofte presidentens intellektuelle nysgjerrighet og begeistring for banebrytende og radikal politikk, som ga det brede spekteret av politikk.

Sentralt i  bokas siste del er Nixons foreslåtte Familiy Asistance Plan. Den ville ha gitt en minimumsinntekt til alle amerikanske familier gjennom negativ inntektskatt, men samtidig forsøkt å bevare incentivet til å jobbe. Målet var å unngå en del uheldige konsekvenser av de eksisterende sosiale ordningene, som at det for fattige lønte seg å bli alenemor heller enn å leve med barnefaren. Man ønsket å fjerne det nedverdigende i å måtte be om velferd – noe Richard Nixon selv hadde sett på nært hold som barn, og man ønsket å redusere antallet i offentlige sektor som jobbet med behovsprøving, en yrkesgruppe Nixon var særlig ivrig etter å komme til livs.

Hadde planen gått igjennom ville den vært en velferdsreform sammenliknbar med både FDR og LBJ sine, men planen vakte ikke overraskende en god del motstand blant konservative republikanere.

Når den i tillegg ble sviktet av demokrater, som i mange tilfeller mente den ikke gikk langt nok, var det lite håp igjen. Deler av den ble allikevel implementert i årene som fulgte.

Sammen med Moynihan forlater boka Nixon-administrasjonen mot slutten av 1970, i god tid før kampen for gjenvalg og all den kynismen og ærgjerrigheten som den førte med seg. Den gir oss et bilde av Nixon på sitt beste, med både styrker og svakheter, i perioden før de mørkere sidene tok overhånd.

Anmeldt: Stephen Hess – The Professor and the President: Daniel Patrick Moynihan in the Nixon White House (2014)

150 sider

Brookings Institution Press