Det er historiske dimensjoner over den republikanske valgseieren på tirsdag. Hva får den å si for årene som kommer, og 2016?

I praksis innebærer valget at Obama nå er å anse som en ”lame duck” president. Valgresultatet er en knusende dom over presidentens lederkompetanse og Washington-politikernes evne til å løse landets problemer.

I etterkant av valget snakker både den republikanske ledelsen og presidenten om behovet for samarbeid. Men sannheten er at amerikansk politikk blir stadig mer polarisert, og det er ingenting ved dette valgresultatet som tilsier at denne trenden blir brutt, snarere tvert imot.

Skal det inngås kompromisser om slike ting som innvandringsreformen og budsjettet, må det derfor til et større linjeskift både hos den republikanske kongressgruppen og hos presidenten selv.

Jeg tror man gjør lurt i å stille lave forventninger til at noe slikt vil skje, og at lite blir gjort med de store stridsspørsmålene før valget i 2016.

For Obama betyr dette valget at den innenrikspolitiske arenaen langt på vei er tapt. Han vil få lite gjort, og ganske snart vil også Hillary Clinton bli den sentrale aktør og premisslegger i Det demokratiske partiet.

For fortsatt å være relevant vil Obama heretter trolig måtte fokusere på viktige utenrikspolitiske saker som kampen mot ISIS, Irans kjernefysiske programmer, og Kina. På det utenrikspolitiske området vil han fortsatt ha betydelig handlingsrom, samt at han her i hovedsak også har flertallet av velgerne bak seg. Det spørs om han klarer å fjerne den utbredte internasjonale tvil vedrørende hans lederegenskaper. Det er helt nødvendig om han skal kunne få til ting som han vil bli husket for.

Hva med 2016?

Hva betyr så tirsdagens valgresultat for det kommende presidentvalget? Her er det for det første viktig å forstå forskjellen på sammensetningen av velgerkorpset ved årets mellomvalg og hva man kan forvente ved valgurnene i 2016. Man kan langt på vei si at årets valg har vært det tradisjonelle USAs protest mot Obama og demokratene. Således har hvite, eldre velgere utgjort en større andel enn ved valget i 2012, mens ungdom og minoritetsvelgere har utgjort en mindre andel. I 2016 vil dette garantert endre seg, og det vi kan betrakte som det nye USA vil som i 2012 være avgjørende for valgutfallet. I hovedsak betyr dette at mens 2014-valget favoriserte republikanerne, vil man i 2016 igjen har et velgerkorps som favoriserer demokratene.

Dette er grunnleggende forhold som spesielt republikanerne må ta inn over seg hvis de skal makte å bruke utfallet av årets valg til å styrke sine muligheter ved det kommende presidentvalget. Hvordan skal de gripe dette an?

For det første må de nå foreta et viktig paradigmeskifte ved å gå fra å være obstruksjonister i Kongressen til selv å komponere en positiv resultatorientert agenda som fremmer økonomisk vekst og hvor man tør å ta tak i slike ting som en innvandringsreform.

En slik agenda vil være en nødvendig forutsetning for å være konkurransedyktige i 2016.

I tillegg må partiet nominere en presidentkandidat som på en troverdig og inkluderende måte kan målbære dette budskapet.

Mye tilsier at denne personen også må kunne demonstrere nettopp den lederkompetanse som har vært mangelvare både under Obama og Bush.

Selv om de demografiske endringene i USA gir demokratene et gunstig utgangspunkt ved det kommende presidentvalget, gir resultatet ved årets mellomvalg god grunn til bekymring for demokratene.

Nederlaget var nemlig knusende. Man tapte ikke bare senatsplasser i republikanske delstater, men også guvernørvalg i noen av USAs sterkeste demokratiske bastioner som Massachusetts, Maryland og Illinois. Dette tilsier at Hillary Clinton vil få en tøff jobb med å få partiet på offensiven igjen politisk.

Benytter også republikanerne årets valgseier på en konstruktiv måte, er det de og ikke demokratene som har de beste vinnermulighetene i 2016. Det gjenstår å se om partiet makter å samle seg om en slik politisk kurs, for bak valgseieren skjuler det seg et parti med betydelig interne rivninger.