Mer

    Ikke bare esler og elefanter: Tredjepartier og uavhengige kandidater i årets valgkamp

    U.S. Citizens Head To The Polls To Vote In Presidential Election

    Rekordmange amerikanere er misfornøyd med alternativene de blir gitt i november. Ikke desto mindre vil det store flertall stemme på en kandidat fra enten Det demokratiske eller Det republikanske partiet. Det finnes små blaff av protest mot topartisystemet, og vi har tatt en nærmere titt.

    Det amerikanske valgsystemet er svært ulikt det norske. Velgerne i alle delstater plukker kun en person pr embete, og hovedregelen er at den som får flest stemmer er valgt – uansett om stemmetallet er over 50% eller rundt 20%. Antallet kandidater er således av betydning for det endelige utfallet. En del stater, særlig i sør, har to runder av nominasjonsvalget og to stater – Georgia og Louisiana – har en andre runde i desember/januar for de embeter der ingen kandidat tar minst 50% i november.

    Senatet: Orman og Pressler

    Det sitter allerede to uavhengige medlemmer av Senatet i Washington, D.C.; den selverklærte sosialisten Bernie Sanders fra lilleputtstaten Vermont, og den mer sentrumsorienterte Angus King, som tidligere var guvernør i Maine i åtte år. Begge sitter sammen med demokratene i senatssalen og organiserer seg sammen med dette partiet for å få komiteplasser.

    I tillegg ble senator Lisa Murkowski fra Alaska valgt som uavhengig, etter å ha tapt det republikanske nominasjonsvalget til den erkekonservative advokaten Joe Miller i 2010. Murkowski vant som såkalt write-in kandidat, det vil si at velgerne måtte skrive inn navnet hennes på stemmeseddelen. Hun tok en knapp seier, og har siden vendt tilbake til den republikanske folden. Stemmegivningen hennes i Senatet har vært forholdsvis moderat, og det hviskes om at hun kan bli utfordret igjen i primærvalget i 2016.

    Av årets mange uavhengige og tredjepartikandidater er det i praksis bare en som har noen reell sjanse til å bli valgt; investoren Greg Orman fra Kansas.

    Orman

    Orman har vært innom begge partier, men sier de har skuffet ham. Han stiller derfor som et tverrpolitisk alternativ. Skulle han bli valgt vil Senatet ha tre uavhengige medlemmer, en rekord i nyere politisk tid.

    Orman har forsøkt seg tidligere, og var en av kandidatene til den demokratiske nominasjonen i 2008. Den gang trakk han seg før valget. Han har bakgrunn fra republikanernes universitetsforening og drev valgkamp for George H. W. Bush i 1988, men har siden gitt klart mest penger til demokratene.

    I utgangspunktet skulle Orman ha bratt oppoverbakke i Kansas. Sist gang delstaten valgte en senator som ikke var republikaner, var i 1932.

    Det er fire faktorer som gjør ham til en reell trussel.

    1. En ting er Ormans egen politiske karisma, som gjorde at han for eksempel samlet inn mye mer penger enn demokratenes kandidat, distriktsadvokat Chad Taylor.

    2. Den andre faktoren er at Taylor trakk seg fra valget i begynnelsen av september, og en domstol fastslo at partiet ikke behøvde å nominere en annen kandidat. Dermed har venstresiden i praksis ingen andre enn Orman å stemme på.

    3. Faktor tre er den sterke splittelsen mellom moderate og konservative krefter internt i Det republikanske partiet i Kansas. Denne splittelsen førte til at delstaten valgte en demokrat i guvernørvalget i 2002 og 2006 – senere helseminister Kathleen Sebelius – og har dessuten ført til at et stort antall tidligere republikanske delstatspolitikere og borgermestere har gitt sin støtte til Orman.

    4. Grunn nummer fire er at sittende senator Pat Roberts er noe av det mest hjelpeløse jeg har sett i en valgkamp. Han har aldri hatt seriøs konkurranse om embetet og de siste ukene har rådgivere fra det nasjonale partiet i Washington nærmest tatt over hele operasjonen. Ifølge ryktene skal de ha ankommet et valgkamphovedkvarter uten internettforbindelse og uten valgkampmateriell.

    I nominasjonskampen ble Roberts beskyldt for å manglende kontakt med velgerne og ikke minst med delstaten. Han har ikke eget hus i Kansas og er registrert som velger på en adresse som tilhører en venn. Mange konservative velgere er lei av Roberts og kan tenkes å bli hjemme, eller stemme på Orman eller den libertarianske kandidaten, Randall Batson.

    I tillegg til Orman og Kansas er det en rekke stater der de uavhengige kandidatene eller tredjepartier (for eksempel de tidligere omtalte libertarianerne eller De Grønne) kan utgjøre en forskjell.

    I North Carolina har misnøye med den republikanske senatskandidaten ført til at libertarianer Sean Haugh har ligget på 6-8% på målingene, mens en libertarianer meget vel kan ta nok stemmer til i det minste å sende senatsvalget i Georgia ut i en ny runde.

    I South Dakota gjør konservativ misnøye med republikaner Mike Rounds at en tidligere delstatssenator, den erkekonservative Gordie Howie, stiller som uavhengig, og han kan fort ta 5-10%. Rounds, som tidligere var guvernør i åtte år, har trolig nok popularitet til å vinne dette, men kan bli valgt med under 50%.

    Enda større velgerappell i South Dakota har den tidligere republikanske senatoren Larry Pressler, som tapte for en demokrat i 1996 og siden har vært ute av politikken.

    Nå er Pressler lei kranglingen i Washington og stiller på ny, men som mer moderat denne gang og målingene tyder på at han tar omtrent like mye fra begge sider. En stund så han ut til å kjempe om andreplassen, men har siden seget lenger bak demokraten Rick Weiland.

    I Louisiana vil valget nesten helt sikkert gå til en runde nummer to i desember. Senator Mary Landrieu kjemper for sitt politiske liv og vaker rundt 40-45% på de fleste målingene, mens republikanerne er splittet mellom kongressmann Bill Cassidy og den mer konservative Rob Maness. I tillegg stiller en håndfull mindre interessante kandidater fra begge partier, pluss en drøss uavhengige og tredjepartier. Det er således vanskelig å tenke seg at noen tar 50% i november.

    Til sist har vi South Carolina, der republikanerne renominerte senator Lindsey Graham, men hvor den tidligere republikanske finansministeren Thomas Ravenel stiller som uavhengig kandidat.

    Ravenel ble tatt for narkotikabruk og måtte gå av, men har siden gått i libertariansk retning. Han kan muligens holde Graham under 50%, noe som ikke har annet enn symbolsk betydning i denne staten, men som allikevel gir en pekepinn på at mange er misfornøyde med de alternativene de får presentert.

    Guvernørvalgene

    Den eneste sittende guvernøren som ble valgt som uavhengig, er den tidligere republikanske senatoren Lincoln Chafee i Rhode Island. Han er senere blitt demokrat, men stiller ikke til gjenvalg.

    Den eneste delstaten der en uavhengig kandidat kan bli valgt i 2014, er Alaska.

    Her sliter den sittende guvernøren, republikaneren Sean Parnell, med kriser i delstatsadministrasjonen. Det handler først og fremst om en rekke sexskandaler i nasjonalgarden, som det har tatt ham fire år å begynne å rydde opp i.

    Dernest har han fått gjennom et nytt system for skattlegging av oljeselskapene som tilhengerne mener har vært helt nødvendig for å sikre fremtidige investeringer, men som en rekke både på høyre og venstre side av politikken mener var en ren gavepakke til selskapene. Et forsøk på å endre loven ble stemt ned med knapt flertall i en folkeavstemning i august.

    I utgangspunktet var Parnell forholdsvis trygg på målingene, fordi motstanden var todelt. Demokratene hadde sin kandidat, Byron Mallott, mens en tidligere republikaner, Bill Walker, som hadde stilt mot Parnell i det republikanske primærvalget i 2010, denne gangen stilte som uavhengig kandidat. Begge vaket på 20-tallet, mens Parnell lå trygt foran på 40-tallet.

    Imidlertid kom Mallott og Walker til enighet om en felles innsats, med utgangspunkt i motstanden mot det nye skattesystemet. Mallott ble viseguvernørkandidat for Walker, som til gjengjeld lovet å ikke forsøke å vedta noen verdikonservative lover i den kommende fireårsperioden. Det demokratiske partiet har stilt seg bak dem, og flere fagforeninger har pøst inn penger.

    Nå viser målingene at det er jevnt og mange har Walker med et lite forsprang. Flere valganalytikere har denne staten som «toss-up», det vil si at ingen av kandidatene har noe klart forsprang, Selv har jeg per slutten av oktober en svak sannsynlighetsovervekt for at Walker vinner, men her kan det bli svært, svært jevnt.

    Alaska er imidlertid ikke den eneste delstaten der uavhengige eller tredjepartier kan avgjøre hvem som blir guvernør.

    I Connecticut er det ganske jevnt løp mellom guvernør Dan Malloy og hans republikanske utfordrer Tom Foley, som kom svært nær ved å vinne i 2010. To uavhengige kandidater fra hver sin ende kan avgjøre vinneren. Fra høyre stiller Tea Party-kandidat og tidligere bystyremedlem Joe Visconti, mens fra venstre stiller tidligere demokrat og delstatsrepresentant Joe Pelto som write-in.

    Hawaii er i utgangspunktet en av USAs mest demokratisk delstater. Allikevel var guvernøren fra 2002-2010 den moderate republikaneren Linda Lingle. Sittende guvernør, tidligere kongressmann Neil Abercrombie, tapte det demokratiske primærvalget for den relativt ukjente og underfinansierte delstatssenatoren David Ige. Bakgrunnen var at Abercrombie hadde lagt seg ut med omtrent alt som var av tradisjonelt demokratiske velgergrupper.

    I år stiller, i tillegg til Ige, Mufi Hannemann som uavhengig kandidat. Han er tidligere borgermester i Honolulu og tapte for Abercrombie i det demokratiske primærvalget i 2010. Målingene gir ham ingen sjanse til å vinne, men han kan ta nok stemmer fra Ige til at republikanernes kandidat, tidligere viseguvernør Duke Aiona blir valgt – kanskje med litt over 40% av stemmene.

    I Maine har vi kanskje det beste eksempelet i år på en ren spoilerkandidat.

    Uavhengige Eliot Cutler var nær ved å vinne guvernørvalget i 2010, men var samtidig ansvarlig for å splitte venstresidens stemmer, slik at den konservative republikaneren Paul LePage kunne styre den ellers moderate delstaten de siste fire årene.

    I år har Cutler hele tiden vaket under 20% på målingene, mens LePage og demokratenes kandidat, kongressmann Mike Michaud (som er langt sterkere enn demokratene skandidat i 2010) har ligget likt på i underkant av 40% hver.

    LePage og hans mildt sagt kontroversielle personlighet har gjort seg upopulær i milde Maine, og Cutlers eneste funksjon i år er som stemmesplitter for venstresiden og han er den absolutt eneste muligheten LePage har for å bli gjenvalgt.

    Som i senatsvalgene er det en rekke stater hvor tredjepartier kan ta en signifikant andel av stemmene, men hvor de trolig ikke vil være avgjørende for utfallet i år.

    For eksempel er Reformpartiet i Minnesota en blek skygge av sitt gamle jeg (de fikk Jesse Ventura valgt til guvernør i 1998), og de mange småpartiene og uavhengige kandidatene i stater som Colorado, Florida, Maine og Vermont vil neppe utgjøre forskjellen i november, men de kan ikke helt utelukkes.

    Ikke desto mindre er oppslutningen rundt uavhengige kandidater og tredjepartier et av flere tegn på at de fleste velgere er svært misfornøyde med politikerne, særlig de i Washington, D.C.

    Det burde ikke vært for mye å forlange at man er i stand til å snakke med hverandre over partiskillene når man først er valgt. Her har definitivt begge partiene svært mye å gå på.

    Jon Henrik Gilhuus
    Jon Henrik Gilhuus
    Valganalytiker for AmerikanskPolitikk.no. Tidligere president av Monticello Society.

    Les også