2016-valgkampen starter rett etter mellomvalget den 4. november. Hillary Clinton er demokratenes soleklare favoritt, men hva gjør Elizabeth Warren i 2016?

Nesten alt Hillary Clinton har foretatt seg det siste året peker i retning av at hun kommer til å stille som presidentkandidat i 2016. Og nesten alt tyder på at Clinton kommer til dekket bord, med partiets nominasjon på et sølvfat — bortsett fra én ting.

En karismatisk senator ved navn Obama Warren.

Elizabeth Warren — akademiker, jurist, professor, rådgiver for Obama og nå senator for Massachusetts — er en stjerne på venstresiden i amerikansk politikk. De har lenge har ønsket seg henne som presidentkandidat i 2016. Selv har Warren avvist alle spørsmål rundt dette, og sier at hun trives i rollen som senator. Hun har også gitt sin støtte til et Clinton-kandidatur i 2016.

Partiet har dermed et dilemma; hvordan skal de forene venstrefløyen som vil ha Warren, med de sentrumsorienterte velgerne Clinton sikter seg inn mot?

I sommer luftet jeg følgende løsning hos Monticello Society:

Det finnes nå tegn til at demokratene leker med akkurat denne ideen for å sikre seg (enda) bredere støtte til Clintons presidentkandidatur.

Testballonger

Flørtingen med ideen om Warren som Clintons visepresident startet allerede i mai.

Den liberale, demokrat-vennlige og tidvis kontroversielle tv-progamverten Bill Maher uttrykket sitt ønske om Clinton/Warren på tv-programmet til Larry King, noe han kalte «the granny ticket.»

22. oktober sørget Warren selv for at det ble mer snakk om hva hun ser for seg i fremtiden utover å stille som presidentkandidat.

«Det finnes spennende dører som kan åpne seg,» sa Warren i et intervju med People, der hun satte døren på gløtt mens hun nok en gang avviste egne presidentambisjoner.

MSNBC, ansett som den demokratiske versjonen av Fox News, trekker samme kveld fram Mahers idé fra tidligere og fremmer intervjuet.

Omtrent samtidig blir Paul Krugman, mange demokraters favoritt-økonom, intervjuet av Huffington Post Live der han gjentar forslaget fra Bill Maher; hva med Warren som Clintons nr. 2?

Få dager senere, fredag 24. oktober, driver Clinton og Warren valgkamp sammen for guvernørkandidaten Martha Coakley i delstaten Massachusetts.

Kvelden etter kjører MSNBC innslag som «Clinton og Warren — kvinnene for 2016?»

Den vonde venstreskulderen

Flere kommentatorer bemerker at Clinton omfavnet Warren på valgkamptreffet i Massachusetts, og skrøyt henne til himmels. Warren har gått fra å tidligere kritisere Clinton til å holde slike tanker for seg selv det siste året. I Massachusetts var omfavnelsen ensidig, Clinton fikk ikke noe særlig tilbake fra Warren.

Dersom Clinton allerede har bestemt seg for å stille i 2016 — som virker svært sannsynlig — må hun unngå feilen hun begikk i 2008.

Akkurat som i 2008, er det nå nærmest opplest og vedtatt at Clinton blir demokratenes presidentkandidat. Og akkurat som i 2008, er det venstrefløyen i partiet som ivrer etter noe mer venstrepopulistisk enn det Clinton kan tilby dem. Ikke helt ulikt høyresidens blodfattige holdning til Mitt Romney i 2012.

Clinton må helgardere seg ved å blokkere venstrefløyen fra å bli et problem, nok en gang.

FiveThirtyEight påpekte tidligere i år at Elizabeth Warren kan bli 2016s utgave av 2008s John Edwards, en som dreier presidentkandidatene i partiet mot venstre. Clinton og Obama jagde Edwards ut mot venstre, før Edwards måtte takke for seg med ekteskapskrise og sexskandale. Obama lå allerede til venstre for Clinton og klarte å sjarmere partiet nok til å frarøve Clinton kronen hun trodde var hennes.

Warren representerer en venstrepopulisme som gir Wall Street et kaldt gufs nedover ryggen. Akkurat derfor motarbeides hun av Goldman Sachs-vingen av den demokratiske eliten — Bill Clintons økonomiske rådgivere som Obama adopterte for å starte regjering i 2009. Obama hadde tenkt til å utnevne Warren til forbrukerombud ved nyopprettede Consumer Financial Protection Bureau — men slik gikk det ikke. Nå går Warren til angrep på Obama fordi han lot Wall Street vinne.

Clintons tyngdepunkt i partiet ligger et godt stykke nærmere Wall Street enn Obama og Warren. Slik valgvindene nå blåser i USA, er dette en ulempe.

Warren må holdes ute av primærvalgene

Den enkleste måten Clinton kan sørge for at Warren ikke stiller imot henne, er å innlemme henne i kampanjen sin og eventuelt love henne en stilling i en fremtidig Clinton-regjering. Stiller ikke Warren, har Clinton særdeles lite å bekymre seg over fra andre mulige motkandidater i partiet.

Eliten i partiet ønsker seg nok heller ikke at Warren stiller mot Clinton, som kan bli en ødeleggende primærvalgkamp slik det ble for partiet i 2008, og som det ble for Mitt Romney i 2012. For syns skyld bør Clinton få motstand fra andre i partiet, men de bør helst få henne til å se bra ut og styrke hennes kandidatur.

(Det betyr likevel ikke at alle i partiet blir med på denne strategien.)

Man skal ikke se bort fra at den ventende Clinton-kampanjen jobber iherdig med å knytte Warren til Clinton, og at det foregår samtaler dem imellom om fremtiden.

Der ser Clinton ut til å ha lykkes med så langt. Warren stiller seg allerede bak Clinton som presidentkandidat, mens testballonger tilfeldigvis frister med drømmen om Clinton/Warren 2016.

Eller så kan det hende at Clinton og Warren deltar i et stunt fra partiet for å røre opp engasjement i forkant av kongressvalget. Partiet er særdeles avhengig av at deres kjernevelgere — for eksempel kvinner — kommer seg opp av sofaen og stemmer på demokrater rundt i hele landet.

Det gjenstår å se om det blir med drømmen om USAs første kvinnelige president og visepresident.