Sammenlignet med andre vestlige land har USA et lavt antall kvinnelige folkevalgte. Hvorfor?

Den amerikanske Kongressen har de siste årene utviklet seg til en politisk slagmark med et dårlig samarbeidsklima og økt polarisering mellom partiene. De kvinnelige medlemmene av Kongressen tar imidlertid initiativ til tverrpolitiske avtaler oftere enn sine mannlige kollegaer.

Et viktig verktøy i denne prosessen er en middag som avholdes en gang i kvartalet for de kvinnelige medlemmene i Senatet. Det er strengt forbudt å rapportere hva som blir sagt, men en anekdote, fra en gang samlingen ble avholdt i Det hvite hus, har likevel kommet ut: Senator Barbara Boxer (D-California) bemerket at kvinner ikke engang hadde stemmerett 100 år tilbake i tid. ”Tror dere ikke at nettopp de tyve kvinnene rundt bordet her da ville stått utenfor gjerdet til Det hvite hus og demonstrert for retten til å stemme?” spurte Boxer retorisk.

”Jeg ville i så fall vært på innsiden og vært en av dem som serverte gjestene middag,” svarte president Barack Obama.

Kvinner utgjør i dag 18,5 prosent av den amerikanske nasjonalforsamlingen. I Representantenes hus er 79 av de 435 medlemmene kvinner, mens det er 20 kvinner blant Senatets 100 medlemmer. 76 av de 99 kvinnene i Kongressen er demokrater, 23 er republikanere.

Andelen kvinner i den amerikanske nasjonalforsamlingen er lavere enn i store deler av Vest-Europa, hvor kvinner generelt sett utgjør omtrent 25 prosent av de folkevalgte. Her hjemme er kvinneandelen på Stortinget 39,6 prosent. Vi finner også flere kvinner i nasjonalforsamlingen i land som India, Irak og Afghanistan, noe som skyldes egne kjønnskvoter. Andre land igjen, som Mosambik, har en høy kvinneandel i nasjonalforsamlingen uavhengig av egne kvoter.

Amerikanske kvinner har, spesielt i presidentvalg, langt høyere valgdeltakelse enn menn. I delstatsvalg er valgdeltakelsen jevnere mellom kjønnene, men det er fortsatt litt flere kvinner som stemmer enn menn.

Kvinner er åpenbart interessert i politikk, så hvorfor stiller ikke flere til valg?

En årsak er at det er vanskelig å kombinere familieliv og en politisk karriere. Langt færre kvinner enn menn deltar i lokalpolitikken, hvor de fleste medlemmene i Kongressen starter sin løpebane. Undersøkelser viser også at de intense reaksjonene som Hillary Clinton og Sarah Palin ble møtt med i media i 2008 skremte bort mange kvinner fra politikken.

Under mellomvalget i 2010, to år etter at Clinton og Palin deltok i presidentvalget, gikk kvinneandelen ned for første gang på mange år i den amerikanske Kongressen. Kvinnelige politikere på begge sider av det politiske spekteret opplevde mediedekningen som for personlig, negativ og utseendefokusert.

Noen har også fått merke dette på innsiden av Kongressen. I boka Off the Sidelines beskriver den profilerte senatoren Kirsten Gillibrand (D-New York) hvordan hun i tiden etter at hennes yngste sønn ble født opplevde å få kommentarer om kroppen sin fra mannlige kollegaer i Senatet.

”Det er bra du trener, for vi vil ikke at du skal bli for feit,” sa den ene. ”Takk, din drittsekk”, svarte Gillibrand. En annen klemte henne rundt midjen, og sa: ”Ikke bli for tynn, nå. Jeg liker jentene mine litt lubne.”

Senator Elizabeth Warren (D-Massachusetts) uttalte nylig i et intervju at også hun har opplevd forskjellsbehandling i Senatet fordi hun er kvinne. I likhet med Gillibrand ønsket ikke Warren å navngi hvilke av sine kollegaer det dreier seg om, og heller ikke hva forskjellsbehandlingen besto av.

Flere sprekker i glasstaket

Andelen kvinner i den amerikanske Kongressen har nesten doblet seg siden 1992, et år som ble omtalt som ”The Year of the Woman» i amerikanske medier.

Senatshøringen hvor en komité utelukkende bestående av menn kryssforhørte jusprofessoren Anita Hill om hvorvidt påtroppende høyesterettsdommer Clarence Thomas var skyldig i seksuell trakassering, provoserte en rekke kvinner til å ville gjøre noe med den lave kvinneandelen i Senatet.

Etter kongressvalget i 1992 ble kvinneandelen i Senatet mer enn tredoblet, fra to til sju kvinnelige senatorer. Det ble omsider lov for kvinner å gå med bukser i Kongressen (!), og kvinneandelen i begge kamrene av nasjonalforsamlingen har økt jevnt, om sakte, siden den tid. Det er kanskje ikke så rart at det tar tid, gitt den høye gjenvalgsprosenten i Kongressen. Gjenvalgsprosenten har i snitt ligget på 93,2 % i Representantenes hus siden 1992, mens den i Senatet har ligget på 86,7 % i samme periode.

1906 menn og 44 kvinner har sittet i Senatet siden 1789. Kvinnene har mye å ta igjen, men de slår stadig nye sprekker i glasstaket i Washington.

California ble første delstat med to kvinnelige senatorer etter valget i 1992. Delstaten Washington fulgte etter i 2001, og New Hampshire ti år senere. Nancy Pelosi (D-California) ble første kvinnelige Speaker i Representantenes hus etter mellomvalget i 2006, og Hillary Clinton — som ble New Yorks første kvinnelige senator i 2001 — håper å knuse det ultimate glasstaket i 2016.

Mye gjenstår.

I dag er det kun fem kvinnelige guvernører i USA, og 27 delstater har aldri valgt en kvinnelig guvernør. 26 delstater har aldri sendt en kvinne til Senatet, og fire av disse delstatene har heller aldri valgt en kvinne til Representantenes hus.

I høst ligger republikanerne an til å vinne tilbake flertallet i Senatet. De håper at Iowa er en av delstatene som glipper for demokratene. Iowa har aldri blitt representert av en kvinne i Washington før. Fra 2015 kan de få sin første kvinnelige senator: Joni Ernst, republikaneren som har skrytt av å ha kastrert griser i oppveksten.

Med Are Tågvold Flaten
Coverfoto: Senator Kirsten Gillibrand (D-New York), av Senate Democrats.

1 kommentar