AmerikanskPolitikk.no møtte en av George H. W. Bush og Ronald Reagans tidligere taleskrivere i Oslo i forrige uke. Vi fulgte Clarke Judge rundt på Blindern, og snakket om alt fra likhetene mellom Reagan og Obama, til presidentvalget i 2016.

Sola skinner i det jeg legger turen til Blindern torsdag morgen. Jeg har fått lov å bli med på lunsj sammen med arrangørene av Retorikkseminaret, og jeg har blitt lovet et intervju med Clarke Judge. Vi møtes i 10. etasje i administrasjonsbygningen på Blindern, hvor kantinen er stengt for anledningen. Høflighetsfrasene fyller rommet, og jeg får til slutt Judge til bords på min høyre side.

Clarke Judge er tidligere taleskriver for visepresident George H. W. Bush og president Ronald Reagan. I dag leder han White House Writers Group (WHWG), og er på Norgesbesøk for å holde foredrag på Oscarsborgseminaret i regi av Civita. Før han dro dit satt han av formiddagen til å ta en tur innom Universitet i Oslo.

Obama vs Reagan

Etter litt kaffe og obligatorisk beundring av utsikten over Blindern, spør jeg hva Judge mener om likhetene mellom president Barack Obama og Ronald Reagan. Hans Olav Lahlum har tidligere skrevet om likhetene her på AmerikanskPolitikk.no.

«Obama snakker veldig sakte i talene sine, mens Reagans tempo var høyere,» sier Judge.

Han drar en historie for å illustrere det hele. Judge trekker fram Reagan og Obamas taler utenlands, med tolk tilstede. «Tolkene klarer å oversette for Obama, men Reagan klarte de ikke å holde følge med,» sier Judge. Han forteller meg at Reagan hadde en talestil som «ligger nært til det en i musikken kaller en symfoni; velkomponert og velartikulert.» Han sier det med en bestemt mine i ansiktet. Jeg er ikke helt sikker på hva han mener, og spør om han kan utdype.

Han forklarer at Obama ligger nær Urban Jazz, mens George W. Bush for eksempel har en talestil som ligner mer på country musikk. Jeg skjønner noe mer av hva han mener.

Judge er ikke vanskelig å få i tale, og han peker på flere forskjeller mellom de to presidentene.

Judge mener Reagans politiske program var mye klarere formulert gjennom valgkampene i 1980 og 1984, enn det tilfellet var for Obama i 2008 og 2012. Her skinner det tydelig igjennom hvor han står politisk, og han trekker blant annet fram at Reagan var flinkere til å møte og høre på eksperter fra forskjellige leire, og at han tilbrakte mye tid med demokratene gjennom sin presidentperiode. Han var slik sett flinkere til å bygge broer mellom republikanere og demokrater, slik Judge ser det. Han sier også at Reagans bakgrunn som guvernør av California gjorde ham bedre egnet til å takle Kongressen og dragkampen i Washington, enn det Obamas bakgrunn som delstatssenator og senator gjorde.

Vi snakker videre om Reagans bakgrunn, og om hvordan tiden som talsmann for General Electric formet hans senere politiske karriere.

Som GE-talsmann reiste han rundt til over 280 fabrikker for å skape en felles plattform for arbeiderne. Her videreutviklet Reagan kunsten å holde taler, og å kjenne sitt publikum. Han utviklet til slutt en tale som han holdt gjentatte ganger. Dette dannet senere grunnlaget for talen han holdt til støtte for den republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater, i 1964. Mange ser «The Speech» som grunnlaget for hans senere suksess som politiker. Goldwater tapte valget mot president Lyndon B. Johnson, men talen til Reagan, ”A Time For Choosing”, står igjen.

Jeg foretar et hopp 50 år frem i tid, fra 1964 til 2014, og spør Judge om det kommende mellomvalget.

Det er seks uker igjen til mellomvalget, og demokratene vil ikke klare å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus. Mange mener de kan miste flertallet i Senatet. Hva tror du?

«Det kan gå begge veier,» svarer Judge. «Demokratene har flere penger, og de har drevet bedre fundraising,» fortsetter han.

Hans egen historie

Lunsjen er over, og vi tar turen til rommet der han skal holde foredraget sitt. Jeg har imidlertid fått blod på tann, og fortsetter intervjuet mens vi går.

Arrangørene som står bak Retorikkseminaret er mange, og de kommer fra både Universitet i Oslo, Markedshøyskolen og Handelshøyskolen BI. De er opptatt av å vise frem forskjellige bygninger mens vi går over Fredrikkeplassen på Blindern. Heldigvis for meg er Judge mer interessert i å prate politkk. Han snakker på inn og utpust.

Artikkelen fortsetter under bildet (via @AmPolitikk på Instagram)

Seminarrommet er stappfullt av forventningsfulle studenter når vi ankommer. Foredraget gjennomføres uten en fancy Power Point. Det trenger ikke Mr. Judge. Han slenger jakken på stolen, tar frem notatene sine, og fanger øyeblikkelig alles oppmerksomhet. Det slår meg at han ligner litt på Reagan, der han står og foreleser. Om ikke på en prikk, så er det i alle fall noe med sveisen.

«Jeg tror jeg er den eneste som noen gang har akseptert en jobb fra presidenten i USA for å få en pause,» sier Judge.

Han forteller om hvordan han startet sin karriere i New York som skribent. Han ble med i Reagans presidentkampanje i 1979, og gjorde alt fra å sette på frimerker til å reise rundt mens han tilbrakte nettene på et eller annet gulv. Da valget var over, var det mange som mente at han burde bli en del av Reagan-administrasjonen. Han startet isteden å jobbe med storbypolitikk, før han i to år var den eneste taleskriveren for visepresident George H. W. Bush. Til slutt ble han altså en av taleskriverne for president Reagan.

Med imitasjoner av Reagan og fortellinger om episoder fra Det hvite hus er responsen hos publikum god. Judge beskriver inngående hvordan stemningen var i forkant av Reagans tale i Berlin i 1987. Reagan måtte kjempe mot både egne rådgivere og det amerikanske utenriksdepartementet. Fra tyske kolleger var rådet klart, muren skulle ikke nevnes i talen. Det hele avsluttes med at Reagan spør om ikke det er han som er president, og at det da også er opp til ham. Resten av historien kjenner du.

«Tear down this wall,» og så videre.

Utsikter for 2016

Vi har litt tid etter seminaret før han må dra. Jeg nevner Robert Reich, tidligere økonomisk rådgiver for og arbeidsminister under Bill Clinton, og dokumentarfilmen «Inequality for all.»

Dokumentaren følger Robert Reich, Bill Clintons arbeidsminister fra 1993 til 1997, som setter søkelyst på landets økende økonomiske forskjeller. Judge har ikke sett filmen, men er uenig med bakgrunnen for teorien. Han utbroderer svaret sitt, og gir en rask oppsummering av amerikansk økonomisk utvikling de siste femti årene. Han er, ikke overraskende, uenig i de som mener at Reagan skapte større forskjeller mellom rike og de fattige i sin tid som president.

Det er to år til neste presidentvalg, og på vei ut fra seminaret får jeg skviset inn et siste spørsmål. Hva tror han om 2016?

«Det er lenge til valget, og mye kan skje i amerikansk politikk innen den tid,» svarer han. På republikansk side er det mange kandidater som kan være interessante. «Både Rick Perry og Mitt Romney er sterke kandidater,» sier Judge, som om vi er tilbake i 2010, og snakker om 2012-valget.

«Ikke bli overrasket om Hillary ikke vinner nominasjonen,» legger han til, før han hiver seg inn i den hvite Volvoen på parkeringsplassen.

Tre intense timer har gått forbi på et blunk, og jeg vandrer tilbake til lesesalen. Kvelden i forveien sovnet jeg til «Evil Empire»-talen til Ronald Reagan fra 1983 som oppladning. Dagen etter føler jeg at jeg har møtt en av karakterene i The West Wing eller House of Cards.

Jeg er ikke helt sikker på hvor han passer best inn. Kanskje er han en mellomting. Jeg har ikke helt bestemt meg.

Seminaret ble arrangert av Forskergruppen for tekst og retorikk ved HF, Universitetet i Oslo, i samarbeid med Washingtonseminaret og Markedshøyskolen. Du leser deres eget blogginnlegg om besøket fra Judge her.

Foto: Alf Tore Øksdal, UiO. AmerikanskPolitikk.nos praktikant Ingeborg Tennes stående til venstre for Clarke Judge.