LITTLE ROCK, ARKANSAS: Han kom fra Hope, Arkansas. Hun fra Chicago, Illinois. I 2016 ligger alt til rette for ekteparets fjerde presidentkampanje, og Hillary er nærmere Det hvite hus enn noensinne. Men det startet i Arkansas.

”I kveld tenker jeg tilbake på stedet der det hele startet,” sa Bill Clinton i det han avsluttet nominasjonstalen på demokratenes landsmøte i 1992.

Han snakket om fødebyen i Arkansas, med det velklingende navnet Hope, 18 mil sør-vest for delstatshovedstaden Little Rock. Clinton skulle senere vinne valget som den nest yngste gjennom tidene, og bli første etterkrigsbarn i Det hvite hus.

22 år senere er kona Hillary storfavoritt til å bli første kvinne til å vinne den demokratiske presidentnominasjonen. Hun er bedre posisjonert enn noensinne til å bli USAs første kvinnelige president, og til å gjøre Bill Clinton til USAs første ”First Man”.

Huset der de giftet seg i Fayetteville, Arkansas står på listen over amerikanske landemerker. Det gjør også Bill Clintons første hjem i Hope, der det i dag er en neglesalong, og en fast food-restaurant på den andre siden av gaten. Gressplenen noen få meter unna tomten er pepret med hageskilt for republikanske kandidater.

Bill Clintons første hjem, i Hope, Arkansas. Foto: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no.
Bill Clintons første hjem, i Hope, Arkansas.

Clintonsagaen startet her i Arkansas, der Clinton ble tidenes yngste justisminister i 1976, og USAs yngste guvernør i en alder av 32 i 1979.

Hillary Rodham, som han møtte under studiene på Yale, ble for sin del tidenes første guvernørfrue i Arkansas, som ikke delte ektemannens etternavn.

I boka ”Hard Choices”, som kom ut tidligere i år, skriver hun at hun fulgte hjertet sitt til Arkansas, og at vennene hennes mente hun måtte være gal som flyttet fra en lys fremtid i Washington. Clinton-biografen David Maraniss skriver at Hillary aldri vurderte å tilbringe noe annet enn ferier i Illinois etter at hun flyttet hjemmefra. Bills plan var imidlertid klar for alle som kjente ham: Å vende tilbake til Arkansas for å begynne sin politiske karriere. Hillary var overbevist om at han ville bli president en dag, lenge før de giftet seg.

35 år senere ruller jeg inn i Little Rock, en by som nå huser Bill Clintons presidentbibliotek.

President Clinton Avenue strekker seg fra suvenirbutikken til museet, en bygning som er utformet som en bro, et lite steinkast unna Arkansas-elven. Det hele spiller på en av de gjennomgående retoriske trådene i Clintons presidentskap, «broen til det 21. århundre.»

Museet er også viet Hillary, som guiden omtaler som den mest innflytelsesrike førstedamen i amerikansk historie. ”Hun var den første som hadde sitt eget kontor i vestfløyen av Det hvite hus, i tillegg til kontoret førstedamene tradisjonelt har i østfløyen,” sier hun.

Clintonbiblioteket-AreFlaten
Clintonbiblioteket, Little Rock, Arkansas

Like ved noen av gavene Hillary mottok som førstedame, ligger det et brev fra Mor Teresa til fru Clinton, poststemplet Calcutta, noen få dager før presidentvalget i 1996. ”Du kan utrette så mye godt dersom du lytter til Gud i stillheten av ditt hjerte,” skriver hun. ”Jeg skal fokusere som en laser på økonomien,” siteres Bill på en vegg noen få skritt unna, sammen med kulepunkter om den økonomiske framgangen i Clinton-årene.

I 2014 fungerer museet på mange måter som en samling talepunkter om Clintons åtte år i Det hvite hus, og som en plattform for Hillary Clintons andre presidentkampanje.

Clinton-demokratene

”Da de bodde her, så vi de rundt i byen stadig vekk, som vanlige folk,” sier Neal Moore, en reklamemann som følger politikken i Arkansas tett. Vi spiser lunsj i den store hallen i guvernørboligen, der Bill og Hillary bodde fra 1979-81, og fra 1983-92.

Portrettene deres henger fortsatt på veggen. Etternavnet preger et av trappetrinnene ned mot salen der vi sitter, sammen med etternavnene på de andre guvernørene som har bodd her.

Jeg er i Arkansas’ staselige guvernørbolig i anledning Political Animals Club of Little Rocks augustmøte, en organisasjon for politikere, konsulenter, PR-folk og politisk interesserte. Demokratenes justisministerkandidat Nate Steel er hovedtaler for dagen. Han kan minne om en ung Clinton, minus en solid dose karisma.

Ved bordet sitter også Mary Anne Salmon, en tidligere delstatssenator som ledet Clintons presidentkampanje i hjemstaten i 1992 og 1996. Hennes forhold til ”The Clintons”, som hun omtaler dem, går helt tilbake til 70-tallet.

Sidemannen min Neal kan fortelle at hun er et av de originale medlemmene av ”the Arkansas Travelers.” Salmon tilhører også gruppen mennesker fra Arkansas som har blitt omtalt som FOB og FOH, ”Friends of Bill”, og ”Friends of Hillary.” De er lojale, og de verner fortsatt om det tidligere guvernørparet.

”Vi reiste til Iowa og New Hampshire for å tale Clintons sak,” forklarer Salmon. ”Vi banket på dører, og vi som kjente ham og Hillary best fortalte velgerne det de trengte å vite,” sier hun. ”Vi gjorde det samme for Hillary i Iowa, New Hampshire og Texas i 2008-valgkampen. Vi utgjorde en forskjell.”

Røttene til Hillarys politiske karriere ligger i Arkansas, akkurat som ektemannens.

Hun var en sentral rådgiver, både som førstedame i Arkansas, og i Det hvite hus. ”Få to til prisen av én,” sa Clinton til velgerne i 1992. Han mente det, til noen av rådgivernes fortvilelse. Spranget til Senatet i 2001 var naturlig, og presidentnominasjonen i 2008 var så å si hennes helt til Obama dukket opp. Hun takket deretter ja til å bli Obamas utenriksminister, og skaffet seg verdifull erfaring for toppjobben.

Mens president Obamas popularitet ligger nokså stabilt rundt 40 prosent om dagen, er Clinton-brandet i medvind. ”Jeg er en Clinton-demokrat!”, proklamerte nylig Kentuckys demokratiske senatskandidat Alison Lundergan Grimes, med Bill Clinton ved sin side. President Obamas hjelp er ikke ønsket blant utsatte demokrater i høst, heller ikke av Grimes. Det er tvert i mot den tidligere presidenten, som også har gitt en hjelpende hånd til høstens mest utsatte senator, Mark Pryor, i hjemstaten Arkansas. Dette hjelper også Hillary, som nå er i ferd med å distansere seg fra Obama i et knippe saker. Clinton står imidlertid overfor en hårfin balansegang. Hun må poengtere hva hun ville ha gjort annerledes der det lønner seg, uten å framstå som illojal, og uten å tråkke for mange demokrater på tærne.

Kunngjøringen alle venter på

Før jeg besøkte Arkansas, tilbragte jeg en uke i Iowa, delstaten som starter nominasjonssirkuset i 2016. (Det leser du mer om i neste utgave av Aftenposten Innsikt, som kommer i salg 30. september). Der møtte jeg fire-fem potensielle republikanske presidentkandidater, i tillegg til Jack Hatch, Iowas demokratiske guvernørkandidat. Han kunne fortelle meg at han kun har hatt én potensiell demokratisk kandidat på besøk så langt.

Hva venter Hillarys potensielle utfordrere på?

Jack Hatch, demokratenes guvernørkandidat i Iowa.
Jack Hatch, demokratenes guvernørkandidat i Iowa.

”Vel, vi har en sittende president, og så har vi Hillary Clinton som [den 360 kilo tunge] gorillaen i dette racet, og alle vet det. Alle venter på hva hun skal foreta seg, og det er uvanlig,” sier Hatch. ”Jeg tror de enten venter på å se hva Clinton skal gjøre, eller om de bare skal komme ut hit på egenhånd. Det er litt sent, men demokratene viser ærbødighet til den sittende presidenten, og til tidligere utenriksminister Clinton.”

Hillary hadde Iowa-demokratene i sin hule hånd allerede i fjor sommer.

Des Moines Registers veteranreporter Bill Petroski forteller at Hillary var det store samtaleemnet på senator Tom Harkins (D-Iowa) tradisjonelle grillfest i fjor.

”Jeg vil tro at 80 % av de frammøtte allerede da var for Hillary,” sier Petroski.

Det må svi for visepresident Joe Biden, som talte på grillfesten, og som går med sine egne 2016-ambisjoner. Han har en oppslutning på rundt 10 % på målingene av de potensielle demokratiske presidentkandidatene. Clinton har ligget med en oppslutning på godt over 60 % i lang tid.

Søndag 14. september er det Hillary Clinton sin tur til å være hovedtaleren på den 37. og siste utgaven av Harkins grillfest, med Bill Clinton ved sin side. Det blir Bills fjerde «steak fry», Hillarys andre. Hun entrer scenen som den mest suverene favoritten i en demokratisk nominasjonskamp i moderne tid.

Denne gangen har hun langt flere enn gamle venner fra Arkansas med på laget. Den uavhengige super PACen ”Ready for Hillary”, opprettet av tidligere valgkampmedarbeidere, har allerede samlet inn flere millioner dollar for å fremme Clintons kandidatur. Støtteerklæringene har rullet inn, de har tungvektere med på laget, og de bygger en grasrotorganisasjon inspirert av Obama-modellen som står klar til å bistå dersom Hillary stiller.

Innen 2016-valget har Clinton fylt 69. Vinner hun, blir hun den nest eldste vinneren av et presidentvalg gjennom tidene.

Kritiske røster i eget parti gjør et poeng av at hun legger alt for mye vekt på den nevnte erfaringen og bakgrunnen, og for lite på sine visjoner for fremtiden. Det er også dette som trekkes fram som et av de store feilstegene fra 2008-valgkampen. Dersom Hillary skal vinne i 2016, må hun se framover, og spille på et av temaene fra 1992, da Fleetwood Macs ”Don’t Stop Thinking About Tomorrow” understreket Clintons budskap.

Men stiller hun?

”Tiden for en ny vanskelig avgjørelse vil komme snart nok,” skriver hun i siste setning av boka ”Hard Choices”.

Alt tyder på at hun allerede har bestemt seg, og at det kun er den formelle kunngjøringen som gjenstår.

Kona til ”The Comeback Kid” – som Bill Clinton kalte seg etter å ha havnet på andreplass i New Hampshires primærvalg i 1992 – er forhåndsfavoritten. Neste kapittel i Clintonsagaen venter.

Alle bilder: Are Tågvold Flaten, AmerikanskPolitikk.no (Coverfotoet: Gave til The Clintons, utstilt på Clintonbiblioteket).