Ellsberg-Snowden

 

De som kritiserer Edward Snowden for å ha flyktet fra USA sammenligner ham gjerne med Daniel Ellsberg, 1970-tallets varsler som unngikk straff. Det blir for enkelt.

USA blir ikke kvitt Edward Snowden. Over ett år etter lekkasjen som gjorde verden oppmerksom på amerikanernes omfattende overvåkningsprogram PRISM, diskuteres det fortsatt om det var riktig eller galt å varsle om dette.

Som følge av NSA-lekkasjen, mener nå flertallet av amerikanerne at de har rett til å få vite at myndighetene overvåker dem. Omtrent like mange mener også at Snowden bør straffes for det han gjorde.

Det er bred enighet om at det var galt av Snowden å flykte fra USA, først til Kinas Hong Kong, og deretter til USAs erkefiende, Putins Russland. Han burde heller blitt i USA og tatt opp kampen mot myndighetene der, sier både kritikere og støttespillere.

Mange nevner Daniel Ellsberg, mannen som i 1971 overrakte ”Pentagon-papirene” til New York Times, som et eksempel på at USA ikke nødvendigvis fengsler varslere.

Bakgrunn

Det er naturlig å sammenligne Ellsberg og Snowden, men det er stor forskjell på deres situasjon og bakgrunn. Ellsberg tilhørte landets elite, mens Snowden har arbeiderklassebakgrunn.

Ellsberg har privatskolebakgrunn og tilbragte ungdomstiden på den prestisjetunge skolen Cranbrook School i Michigan, der guvernørsønn Mitt Romney også gikk. Senere utdannet han seg ved Harvard og Cambridge, før han fullførte et marineoffiserprogram etterfulgt av tre år i militæret. Etter endt tjeneste underviste han ved Harvard og tok en doktorgrad i økonomi ved samme universitet.

Da Ellsberg som førtiåring bestemte seg for å varsle om at amerikanerne ble ført bak lyset av myndighetene i spørsmål som gjaldt Vietnam, var han en svært respektert sivil militær analytiker med yrkesfaglig bakgrunn fra det amerikanske utenriksdepartementet og Pentagon. Ellsberg kan dermed sies å ha hatt en dypere forståelse av konsekvensene av sine handlinger. Han var samtidig i besittelse av et mektig nettverk, både privat og profesjonelt.

Snowden, derimot, fullførte aldri videregående, og har i likhet med Bradley Manning, som lekket en enorm mengde dokumenter til WikiLeaks, ingen formell utdannelse. Mens Ellsberg ventet to år før han handlet, opptrådde Snowden relativt impulsivt etter at han bestemte seg for å gjøre noe med informasjonen han hadde tilgang til. Tross manglende skolering er Snowden både smart og teknisk dyktig. Nærmest ved tilfeldigheter havnet han i en rekke midlertidige stillinger som gav ham tilgang på store mengder informasjon. Han var likevel kun en arbeider i den grå massen, i rak motsetning til Ellsberg.

Medienes reaksjon

Som ventet var den politiske fordømmelsen av Edward Snowden, med få unntak, unison da lekkasjene om National Security Agency ble publisert i juni 2013. Noe mer overraskende var kritikken som en rekke etablerte journalister rettet mot Glenn Greenwald; advokaten, aktivisten og journalisten som først publiserte Snowdens materiale. Blant annet stilte Meet the Press’ programleder David Gregory spørsmålet om også Greenwald burde siktes for medvirkning fordi han hadde omtalt lekkasjen. En anmelder i New York Times Book Review utførte tilsvarende karakterdrap på Greenwald i et essay om Greenwalds bok om Snowden og NSA, No Place to Hide. Daniel Ellsberg har uttalt at dette står i sterk kontrast til hvordan han selv ble mottatt av journalistmiljøet på begynnelsen av 1970-tallet.

En vesentlig forskjell er at Ellsberg varslet om noe konkret, USAs krigføring i Vietnam, mens NSA-lekkasjene handler om en abstrakt trussel. Mens krigen i Vietnam forårsaket frykt og sorg i et stort antall amerikanske familier, føles ikke overvåkningen av e-postkontoer og Facebook-aktivitet like truende. Den jevne amerikaner tenker nok i mange tilfeller at omfanget av overvåkningen er så stort at en lovlydig borger har lite å frykte, og politiske aktivister har lenge visst at de blir overvåket av myndighetene uansett.

Snowden står alene mot et enormt maktapparat, mens Ellsberg var del av en større bevegelse. Ingenting kan i dag sammenlignes med den omfattende anti-krigsbevegelsen i USA på begynnelsen av 1970-tallet. Han hadde bred støtte i befolkningen, men det var til slutt Watergate-skandalen som gjorde at rettsaken mot ham ble avvist. At Snowden skulle være så heldig, fremstår som lite trolig. Bradley Manning, som riktignok var i tjeneste, ble dømt til 35 års fengsel i en militær domstol.

Historien var på Daniel Ellsbergs side, og det gjenstår å se hvordan historienettsidene vil omtale Edward Snowden. Det er imidlertid verdt å notere seg at Representantenes hus den 20. juni i år vedtok å begrense NSAs tilgang til amerikanske innbyggeres private nettaktivitet med overveldende flertall. Det ville ikke skjedd om det ikke var for Edward Snowden.