Den kristen-konservative organisasjonen Faith & Freedom Coalition holdt sist helg sin årlige Road to Majority konferanse i Washington, D.C. Republikanske håpefulle tok turen for å fortelle om hvilken vei de mener partiet må ta for å vinne i 2016.
Konferansen ble i 2010 til en nøkkelarena hvor republikanske håpefulle kan gjøre sine hoser grønne for sosial-konservative aktivister. For dem som ikke takler at politikere blander religion og politikk er det bare å holde seg unna, for her er det forventet at man skal illustrere hvordan personlig tro leder fram til politiske standpunkt.
For de ulike kandidatene har konferansen ulike formål. Politikere som Rick Santorum og Mike Huckabee har disse aktivistene som sitt grunnfjell og er der for å snakke til sine egne. Mer sekulære kandidater som Chris Christie og Rand Paul benytter anledningen til å teste vannet og skape en relasjon til en gruppe som er for mektig til å ignorere. Så har man dem som gir blaffen og snakker om det de alltid snakker om, slik som John Bolton.
Den ureformerte Bush-hauken Bolton holdt kort sagt en tale som får Dick Cheney til å høres ut som en peacenik. Skal man sikre frihet i USA er det viktigste å fokusere på et sterkt forsvar, argumenterte Bolton. En president skal først og fremst sikre landets trygghet og la kongressen ta seg av innenriksfeltet, en lekse Barack Obama har forsømt. Men når han forsøkte seg med en punchline om at ti år etter irak-krigen hadde Obama endelig begynt å støtte regimeforandring ved å ønske seg Malikis avgang, var det tydelig at publikum ikke hang med. Spredt og tilbakeholden applaus viste at Irak er et vondt kapittel for republikanske aktivister. Man kan ikke si annet enn at Boltons prosjekt er modig, men ga mest assosiasjoner til de gammel-testamentlige profetene, hvis budskap aldri ble en slager blant folk flest.
Revitalisering av den konservative bevegelsen var et stikkord som gikk igjen. Året før hadde Texas-guvernør Rick Perry ydmykt innrømmet at hans budskap ikke ville vært noe annet enn Romneys, og at det simpelthen ikke appellerte til en majoritet av amerikanerne. I år var fokuset på fremtiden og talerne delte seg inn i to grupper: tilbake til grunnprinsippene eller et pragmatisk budskap.
Senator Ted Cruz (R-Texas) gikk som vanlig hardt ut etter å ha åpnet med å ønske velkommen til DC, byen som forener «Southern efficiency with Northern hospitality.» Han fikk det amerikanske skattevesenet IRS til å høres ut som et fascistisk tankepoliti, og dro fram høyesterettsaken Sebelius v. Hobby Lobby Stores Inc. som en prinsipiell sak der Obamas helsereform tvinger en bedrift til å ha angrepiller som en del av de ansattes helseforsikring. Store deler av talen ble ellers brukt til å fokusere på forfulgte kristne som satt i fengsel i Iran og Sudan, noe Obama skulle ha ordnet opp i for lengst.
Senator Rand Paul (R-Kentucky) holdt en tale som lignet på Cruz i substans. Den var imidlertid vennligere, mer vel-artikulert i diskusjonen rundt prinsippene, og mer vidtrekkende i utenrikspolitikken.
Paul går virkelig inn for å fange opp Tea Party-aktivismen, men ved å gjøre den smartere og gi den en mindre konfronterende form. Selv har jeg aldri hatt sansen for Cruz sin sinna-retorikk og må si at Texaneren blekner som kandidat når Paul lekende lett stjeler budskapet hans. «Freedom needs tradition for law, order and inspiration, but tradition needs freedom to escape stagnation and coercion,» argumenterte Paul i et ekko av neokonservative tenkere som James Q. Wilson og Daniel Bell. Skal man bevare frihet trenger man et folk som klarer å legge bånd på seg selv, og der er familie og religion uunnværlig for å skape dydige borgere, ifølge Paul. Som Cruz fokuserte han på Hobby Lobby-saken og mente ingen skal måtte velge mellom å opprettholde sitt levebrød eller sin tro. Han fortsatte videre sitt kristen-frieri ved å si at stater selv måtte få bestemme om de skulle tillate abort eller ei.
På utenriksfeltet fulgte han igjen Cruz sin linje med å fokusere på forfulgte kristne, men der Cruz holdt seg til tåredryppende historier om forfulgte individer, mente Paul at USA må fjerne støtten til land som forfølger kristne. Ikke en penny til land som Egypt, Pakistan og de Palestinske selvstyremyndighetene; bare ved å trekke seg tilbake kan Amerika stå for sine prinsipper. Store deler av Det republikanske partiet vil nok få problemer med å svelge Pauls utilslørte radikalisme på utenriksfeltet, uansett hvor mange ganger Paul insisterer på at Reagan egentlig mente det samme.
I den pragmatiske leiren fant vi Christie, Santorum og Floridas senator Marco Rubio.
Rubio gjorde sitt for å sjarmere når han fortalte at han kom fra en privilegert familie, ikke fordi de var rike, men fordi de hadde både kjærlighet og sunne verdier han kunne bygge videre på. Dessverre var talen ellers så fylt av velmenende klisjéer at det er vanskelig å se ham som en tung kandidat fram mot 2016 – Not Ready for Primetime.
Tidligere senator fra Pennsylvania Rick Santorum gikk derimot hardt ut i sin tale. Han er såpass etablert som kristen-konservativ at han kunne tillate seg selv å fokusere på andre ting, nemlig hva som er galt med Det republikanske partiet. Ifølge Santorum snakker republikanere som om bortimot alle amerikanere eide sine egne bedrifter, noe som illustreres av at blant velgerne i 2012 mente bare 19 prosent at Romney brydde seg om ”folk som meg.” Santorum brukte som eksempel teknologibedriften WhatsApp, et firma verdt 19 milliarder dollar med 55 ansatte, trakk kontrasten til en industriprodusent verdt like mye, og hvor mye mer en slik bedrift betydde for lokalsamfunn og vanlige folk. Løsningen for Santorum var et større fokus på yrkesfag, og vri reguleringer og skattesystemet til fordel for industrien. Han avsluttet med et spark mot Reagan-dyrkelsen i partiet og slo fast at Reagan neppe ville vært Reagan hvis han bare trakk fram 1940-tallets løsninger. Dristig tale av en outsider.
For meg var det New Jersey-guvernør Chris Christie som holdt den beste talen, selv om de tilstedeværende neppe ville være enige i det.
For et år siden var han klart i ledelsen, og det ville være trist hvis «Bridgegate» skulle felle ham (mannen har tross alt mer saftige skandaler på rullebladet). Christie mente landets utfordringer var mulige å løse hvis man snakket ærlig om dem. Han fortalte anekdoten om hvordan han hadde reddet Jerseys økonomi fra stupet gjennom en unilateral «executive order,» men hvordan han derfra hadde brukt den respekten han fikk ved å ta ansvar til å inngå «principled compromises» med demokratene. Hvis man skal kunne inngå ordentlige kompromisser må motstandere forstå hvilke prinsipper man selv har, noe Obama ifølge Christie har latt skure internasjonalt, og dermed forvirret både venner og fiender.
Christie hadde også en dristig tråd der han begynte med å snakke om hvordan han hadde vært ufravikelig pro-life (altså mot abort) i en liberal stat som New Jersey, der slikt hadde blitt sett på som politisk selvmord siden Roe v. Wade. Men han fortsatte med å si at konservative ikke bare må være pro-life når mennesket er i livmoren, men være pro-life gjennom hele livet, ved å sørge for et godt skolesystem for alle, og være der når folk møter utfordringer. Som eksempel mente han at krigen mot narkotika hadde vært feilslått, og at ikke-voldelige narkomane som begår lovbrudd burde behandles heller enn fengsles. Applausen var noe spredt og nølende, og det virker som at Christie sin strategi allerede nå går ut på å holde seg nær sentrum og ikke trekke ut på de ideologiske flankene.
Det er fortsatt lenge igjen til neste presidentvalg. De svakere kandidatene har god tid til å finne sin nisje, samt foredle budskapet sitt, mens de sterkere kandidatene har tid til at folk blir lei, eller la seg friste til å ta taktiske standpunkter som kan svekke dem senere.
Road to Majority konferansen har allikevel vist et republikansk parti som føles dristigere enn før 2012 valget, og har gode muligheter til å utforme en politikk som kan gi det svært etterlengtede nasjonale overtaket i 2016.
Paul Ryan, Mike Huckabee, Bobby Jindal og Rick Perry var også til stede, men deres taler var ikke å finne på nettet i skrivende stund.
