Vi stiller USA-eksperter aktuelle spørsmål, og her får du svarene. Denne gangen: Hva betyr Eric Cantors historiske nederlag?
Bakgrunn: Majoritetslederen i Representantenes hus, Eric Cantor (R-Virginia, 7. distrikt), tapte primærvalget mot Tea Party-kandidaten David Brat. Det er første gang en majoritetsleder har tapt et primærvalg i amerikansk historie. Brat tok 56 % (36 110 stemmer), Cantor 44 % (28 898 stemmer).
Spørsmål: Hva betyr Cantors nederlag?
Svein Melby (@svmelb), seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:
«Det betyr økte beslutningsproblemer. Trolig ingen immigrasjonsreform, noe som svekker GOPs muligheter i 2016. Økt fordel Hillary.»
Jan Arild Snoen (@jasnoen), kommentator for Minerva:
«Cantors nederlag skyldes i høy grad at han har blitt assosiert med en Washington-insider-kultur der det viktigste er å gjøre dealer og ta seg av interessene til næringslivet, ikke minst Wall Street. Alle regner nå med at Cantor får en svært godt betalt jobb som lobbyist. Skepsisen til finansbransjen er utbredt ikke bare på venstresiden. Jeg ser Cantors nederlag som personlig, siden det ikke faller inn i noe fast mønster. I natt knuste Lindsay Graham, som har markert enda større kompromissvilje enn Cantor, sine utfordrere i South Carolina. Etablissementet og Tea Party har fått noen seire hver i løpet av nominasjonene, men i motsetning til 2010 og 2012 har vi enda ikke fått noen Tea-Party-seire som ødelegger republikanernes muligheter i november. I år er det viktigste å slå demokratene. Bare dersom dette uansett går greit, dyttes mer moderate av og ut til fordel for ‘true belivers’.»
Snoen har skrevet en lengre sak om Cantors nederlag, som du leser borte hos Minerva.
Carl Straumsheim (@carlfss), journalist for AmerikanskPolitikk.no:
«Men tea party var ikke dødt…
Cantors nederlag bør være en advarsel til de som tror de sitter trygt. Man kan fort bli tatt på senga.
Cantors interne tall viste at han ledet med rundt 30 prosentpoeng like før valget. Da er det kanskje ikke overraskende at han heller holdt seg i Washington på valgdagen i stedet for å drive valgkamp.
Dave Brat blir ikke en lederskikkelse i Det republikanske partiet selv med denne bragden, men spørsmålet partiet nå må stille seg er hvem som kan etterfølge Cantor. Før tirsdagens valg var det Boehner som ikke satt trygt som Speaker — nå er situasjonen mye mer usikker.
Og innvandringsreformen? Død og begravet.»
Leif Knutsen (@leifern), konsultent og skribent som har fulgt amerikansk politikk siden 1976:
«Ryktene vil ha det til at ingen var lykkeligere over Cantors nederlag enn Nancy Pelosi. Dersom en så konservativ og mektig politiker som Eric Cantor taper i sitt eget parti over en forholdsvis snever sak, så vil det tvinge flere republikanere til å være servile overfor Tea Party. Dette gir langt større spillerom for moderate og konservative demokrater i alle områder som ikke allerede er sterkt konservative.
Antagelig er det mange analyser under oppseiling, men et helt avgjørende poeng er at oppslutningen for dette primærvalget var svakt, og mye tyder på at Dave Brats folk lyktes med å få folk til å møte opp og stemme, samtidig som Cantors tilhengere regnet hans seier for gitt og holdt seg hjemme.
Et slikt scenario synes ikke å blitt bygd inn i Nate Silvers modeller heller.
Det er også påfallende at den utbredte oppfatningen om at penger vinner valg ikke holdt stikk i denne omgangen – enkeltsaker mobiliserer mer enn TV-reklame. Ballen i amerikansk politikk kan ha blitt litt rundere av dette valget, noe som kan mobilisere noekonservative til dyst mot Hillary Clintons presidentambisjoner.
Jeg tror at dette setter Det republikanske partiet i en vanskeligere situasjon enn demokratene. Det republikanske lederskapet vil av naturlige grunner ha forutsigbarhet i ledersjiktet i Kongressen, og Cantor har vært en lojal partimann. De forstår at de må ta flere stemmer av det moderate mellomsjiktet blant amerikanske velgere, og at det er umulig hvis de alltid må se seg over skulderen etter Tea Party og enkelte stemmer i Fox News.
Demokratene har nå muligheter for å drive valgkamp på intern strid hos republikanerne og antagelig litt frykt for de mest konservative kreftene. Ingen tror at det vil gi demokratene flertall i Representatenes hus til høsten, men ingen trodde at Cantor kunne tape heller. Det går nok mot interessante tider i amerikansk politikk: I hvilken grad USA tjener på det vil være avhengig av om politikerne makter å få til en mer konstruktiv og oppbyggelig debatt i stedet for granatkasting fra skyttergravene.»
Eirik Løkke (@EirikLokke), rådgiver i Civita:
«Eric Cantors tap sender definitivt sjokkbølger inn i establissementet av Det republikanske partiet – og viser at rykte om Tea Party-bevegelsens død er overdrevet. Jeg tror ikke dette innebærer en renessanse for Tea Party-bevegelsen, og tror fremdeles at GOP jevnt over vil nominere mer ‘moderate’ kandidater. Men det er et kraftig signal til partiets ledelse om ikke å undervurdere Tea Party-kandidatene.»
Heidi Taksdal Skjeseth (@heidits), Dagsavisens USA-korrespondent:
«Med Cantors tap ryker siste håp om innvandringsreform.»
George Gooding (@GeorgeGooding), president av Monticello Society:
«Cantors tap er en hodepine for Obama som trodde kunne få dratt i land en immigrasjonsreform med ‘Chamber of Commerce Republicans’.»
Tove Bjørgaas (@ToveBjorgaas), NRKs påtroppende USA-korrespondent:
«Cantor taper vel også fordi det ikke akkurat er gjennomsnittsvelgerne som stiller opp ved et slikt primærvalg..?»
Mathias Sundin (@MathiasSundin), blogger på amerikanskpolitik.se:
«Innan Eric Cantors fall hade det republikanska etablissemanget varit på frammarsch mot Tea Party-rörelsen och vunnit några viktiga segrar. The Empire strikes back, som en del kallar det. I och med Cantors mycket överraskande förlust mot en Tea Party-kandidat kan det ge rejäl vind under vingarna för andra Tea Party-kandidater runt om i landet. Samtidigt kommer etablissemangskandidaterna rusta sig för att inte åka på några nya överraskningar.
Cantors fall skakar om rejält inom partiet och kommer gå till historien som en av de mest oväntade förlusterna någonsin. Jag ser framemot de granskade artiklar som försöker reda ut hur det kunde hända.»
Og hva med meg?
«Et historisk nederlag og et godt eksempel på hvor fascinerende amerikansk politikk kan være.
Med det sagt, fire punkter:
1. Jeg tror Cantors nederlag fort kommer til å huskes vel så mye for beløpet Cantor-kampanjen brukte på biff ($168,000) — og at dette var nesten like mye som utfordreren David Brats brukte totalt ($200,000)! — som at det var en Tea Party-kandidat som felte Cantor. Detaljene er ikke poenget her, men det er en historie om et valg der det ble tatt for gitt at favoritten kom til å cruise til seier. Det blir kroneksempelet på hvor galt det kan gå — hvordan man «tar en Cantor» — dersom man ikke følger godt nok med.
2. Cantor brukte mye tid på å samle inn penger til andre kandidater utenfor Virginia. Motstanderen lykkes samtidig med å posisjonere seg som en representant for folket i det 7. distriktet, med deres bekymringer som sin første prioritet, mens Cantor ble framstilt som en kandidat som var mest opptatt av sine egne, nasjonale ambisjoner.
3. Innvandringssaken seiler samtidig opp som policy-biten i dette bildet. Cantors vilje til å støtte en bearbeidet versjon av Senatets innvandringsreform har gitt demokrater og reformens tilhengere et lys i tunnelen, gitt hans støtte blant de mer konservative medlemmene i Huset, sammenlignet med Speaker of the House John Boehner. Som flere kommentatorer har vært inne på — deriblant vår egen Carl Straumsheim i natt — er Cantors nederlag et nederlag for innvandringsreformens tilhengere. Reformens skjebne henger samtidig tett sammen med lederskapskabalen, mitt fjerde punkt:
4. Det fjerde, og mest interessante aspeketet i mine øyne, er imidlertid vakuumet som oppstår i det republikanske lederskapet i Representantenes hus med Cantors sorti. Posisjoneringen, stikkene og dragkampen er allerede igang mellom de ulike fraksjonene innad i partiet. De mest konservative kreftene i Huset foretrekker Jeb Hensarling (R-Texas, 5. distrikt), mens dagens nummer tre i det republikanske lederskapet, Kevin McCarthy (R-California, 23. distrik), må sies å være favoritten til å ta over når den tid kommer. Boehner må på sin side bestemme seg for om han skal oppfordre Cantor til å bli sittende ut tiden og om han selv skal posisjonere seg for en ny periode med klubba i hånda.»
