WASHINGTON, D.C. — Flere får jobb, men færre jobber. USA bør ønske arbeidsinnvandring velkommen, men Verdens Mektigste By smeller heller døren igjen.
På fredag kom nok en runde jobbtall, og norske medier snurret på adjektivhjulet for å ta tempen på det amerikanske arbeidsmarkedet. I mai var “gode” og “sterke” populære nøkkelord. For et par måneder siden, “svake” og “skuffende.” Som The New York Times skrev tidligere denne uken: Vi bryr oss for mye om det som egentlig er en spådom.
Norske lesere fortjener bedre enn et adjektiv, et tall og en prosentverdi. La oss heller gå i dybden. Hvis arbeidsmarkedet er på bedringens vei, hvorfor står reallønninger bom stille? Og hvorfor trues den amerikanske økonomien av nullvekst?
En ting er sikkert. Det er færre arbeidstakere i USA enn på 35 år. Årsaken, derimot, er fortsatt usikker. Er eldrebølgen kommet, eller har langtidsarbeidsløse rett og slett gitt opp?
Hvis ikke like mange amerikanere enten vil eller kan jobbe så mye som før, er det kanskje opp til oss andre. Men slik det amerikanske innvandringssystemet er lagt opp i dag, virker det som de ikke har lyst på hjelp.
Prøv selv. Har du det som skal til for å utvandre?
For å nå borgerskaps- og innvandringsetaten like utenfor Washington fra t-banen, tar man Galgeveien (Gallows Road) til Velstandsavenyen (Prosperity Avenue). Det er også en god beskrivelse av de 19 månedene det har tatt meg å få oppholdstillatelse her i USA.
Litt bakgrunn: Tok bachelorgrad i USA. Søkte meg inn på masterstudium ved University of Maryland. Fikk så midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse — en slags “takk for god innsats” til utlendinger som fullfører høyere utdanning.
Så ble alt vanskeligere. Man må åle seg gjennom litt av et nåløye for å få permanent oppholdstillatelse i USA — og nåløyet står også i brann. 1. april hvert år slippes 85 000 arbeidsvisa. 20 000 er forbeholdt folk med spesialisert kunnskap, noe som oftest betyr master- eller doktorgrad. I år ble visaene revet vekk etter fem dager.
Ola Nordmann kan ikke bare søke om visum og krysse fingrene. Han må sitte klar med jobbtilbud, samt en arbeidsgiver som er glad i papirarbeid og å betale søknadskostader. Selv da må han ha flaks. Det er alltid flere søkere enn det er visa. I år, cirka dobbelt så mange.
En ting til: Hvis han er en av de 85 000 heldige, må han uansett vente til 1. oktober før han kan begynne å jobbe.
Det passer dårlig for bedrifter flest. Det er derfor store finans- og IT-selskaper, som har både ressurser og god tid, nyter godt av visumordningen.
Jeg fikk ikke et av de visaene, og vandret Washington retningsløst i løpet av våren og sommeren 2013. Ett år senere er jeg både gift og har permanent oppholdstillatelse (takk, Høyesterett!).
Det er usikkert hvor mange som må vende snuten hjem. Ifølge Institute of International Education nærmer vi oss 1 million internasjonale studenter her borte. Mange tenker seg selvfølgelig hjem etter studiene, men mange vil også prøve lykken. Dessuten inkluderer ikke tallet de som ikke tar utdanning her, men som blir headhuntet fra land som Kina og India. Når man da har flere millioner mennesker som sloss om 85 000 visa, er det klart at noen faller utenfor.
USA kan ikke la innvandringsreform ligge i kontorskuffen mye lengre. Senatet har allerede bestemt seg. Det demokratiske partiet støtter det. Tidligere Flordia-guvernør Jeb Bush (R) og senator Marco Rubio (R-Florida) kommer muligens til å drive valgkamp på det.
Ta det fra en som har kommet seg gjennom nåløyet. Dagens system funker ikke.
