Presidenters skavanker og sykdommer har ofte vært skjult fra offentligheten, med mindre de hadde morbid overvekt. Vi ser nærmere på de som slet mest med helsa.

Av de første presidentene var mange krigshelter utad, mens de egentlig levde i et smertehelvete. George Washington, William Henry Harrison og Zachary Taylor ble alle eksponert for et utall sykdommer, som dysenteri, malaria og gulfeber. De to sistnevnte døde i sin tid i Det hvite hus, og Washington bare så vidt.

Andrew Jackson var også krigshelt som levde i konstante smerter. Han hadde råtne tenner, kronisk hodepine, et syn som sviktet ham, blødende lunger og indre infeksjoner. Den syltynne Jackson ble også påminnet av pinefulle skuddsår hver bidige dag – fra pistoldueller han hadde vunnet.

«Uncle Jumbo» og «Big Bill»

Mot slutten av 1800-tallet var det bedre tider i USA. Grover Cleveland var en president som virkelig holdt seg hjemme til måltidene, etter å ha slitt med fedme hele livet: Vekten viste 130 kg da han inntok Det hvite hus. I tillegg hadde Cleveland urinsyregikt, som gjorde at han hinket på høyre fot og ble hindret fra å delta i 1892-valgkampen.

Da «Uncle Jumbo» oppdaget en svulst i munnen i 1893, hadde han kirurgi for å fjerne deler av kjeven – et av de heftigste medisinske inngrepene en president har gjennomført. Operasjonen ble holdt hemmelig for befolkningen, pressen, regjeringen og visepresidenten, og ble gjort om bord på Clevelands yacht. Først 25 år etter fikk folk vite om det.

Imidlertid er det én tungvekter som overgår dem alle. William Taft hadde morbid overvekt i engelske termer, der han balanserte mellom 140 og 150 kg på sin 180 cm høye kropp – noe som tilsvarer en BMI på godt over 40. Søvnapné var et av symptomene, eller åndedrettsstopp, som forstyrret Tafts nattesøvn og gjorde at han sov gjennom viktige møter på dagtid.

Blodtrykk opp i skyene og hjerteproblemer til tross; det var som om et kampskip la til kai når «Big Bill» kom inn i et rom, med sine medhjelpere rundt seg – småbåtene. Han fremstod imponerende, men hadde også mye selvironi. Som da Yale ville gjøre ham til Chair of Law, hvorpå Taft svarte tørt: «If I can be provided the Sofa of Law, it might be all right».

Paralyse og polio

Woodrow Wilson etterfulgte Taft og led av hypertensjon, som kan føre til både hjerneslag, hjerteinfarkt og hjertesvikt. Wilson hadde også hodepine, dobbeltsyn og ble rammet av en rekke slag. Et av dem var det største en sittende president har hatt. Slaget paralyserte Wilsons venstre side, gjorde ham blind på venstre øye og tvang fyren ned i rullestol.

Paralysen ble holdt hemmelig for befolkningen, men da det ble kjent kom det tjuefemte tillegget til Grunnloven opp: Ved en presidents død, fratredelse eller funksjonshemming, skal visepresidenten ta over. Etter denne episoden klikket det for Wilson, som skal ha kjørt rundt med Sercret Service-folk i Washington, D.C. for å ta folk som kjørte for fort.

En annen krigspresident med skrøpelig helse var Franklin D. Roosevelt. Han ble hardt rammet av polio som 39-åring, noe som paralyserte begge beina hans. Eleanor kalte dette en «blessing in disguise», siden det ga FDR styrke og mot av en annen verden. Roosevelt finansierte en storslått forskningsgruppe for å kurere sykdommen, som førte til en vaksine – og et byks for den moderne mikrobiologien.

I 1944 ble FDRs helse forverret, da han begynte å vise tegn til anoreksi. Året etter fikk han kraftig hodepine, som resulterte i hjerneblødning og død. Det spekuleres også i at Roosevelt hadde føflekkreft med spredning, og at han ble frarådet å stille til en fjerde periode.

Medisinske krisetilfeller

Dwight D. Eisenhower skulle komme seg over tre medisinske kriser i løpet av sine to perioder i Det hvite hus. Først fikk han hjerteinfarkt i 1955, så fikk han tarmsykdommen Crohns seks måneder før valget i 1956, før han fikk slag i 1957. Etter slaget slet Eisenhower med å fullføre setninger, noe journalistene mobbet ham for. De telte antall talefeil på pressekonferanser, til presidentens store fortvilelse.

Men «Ike» kom seg over det meste, som da han ble tvunget av sin lege til å kutte ned fra fire pakker sigaretter til én. Vår mann sluttet likeså greit på dagen og røykte aldri mer. Hvordan? Han sluttet ganske enkelt å tenke på røyk, og som han sa selv: Det hjalp ham å le masse, samtidig som han tenkte på sveklingene som ikke klarte å stumpe røyken.

Etterfølgeren var ung og vital, men befengt med sjukdom – livstruende sådan. John F. Kennedy mottok «den siste olje» hele tre ganger i løpet av sitt liv. Fra ung alder hadde han slitt med ryggproblemer, som gjorde ham avhengig av smertestillende og tvang ham til å gå med ryggskinne. Noen hevder dette drepte Kennedy, fordi skinnen hindret ham fra å bøye seg ned da Oswald skjøt for andre gang.

JFKs uhelbredelige nyrefeil, også kalt Addisons sykdom, ga ham ett år igjen å leve allerede i 1947. Tåkeleggingen av sykdommen under valgkampen i 1960 regnes som en av tidenes mest vellykkede. Steroidene han gikk på for Addisons, gjorde fjeset hans pløsete, såkalt «månefjes». At han så solbrun ut hele året, var også en av bivirkningene – dét man snakker om at var avgjørende i TV-debatten mot Nixon i ’60.

Den gamle stabeisen

Kennedy var tidenes yngste president, men en kan undre over om befolkningen ville valgt ham om de visste hvor syk han var. Ronald Reagan var mer grunn til å bekymre seg over, som den eldste til å innta Det hvite hus; et tema som ofte dukket opp i debatter. Men teflonpresidenten ville ikke «utnytte sin motkandidats manglende erfaring» i valgkampen i ’84.

Faktum var at Reagan kjempet konstant med dårlig helse. Han hadde både prostata-, tarm- og hudkreft. Hørselsskader fra innspillingen av westernfilmer i ungdommen gjorde at Reagan bare hørte på ett øre, og hans ekstreme nærsynthet gjorde at han tok ut én linse mens han talte: slik kunne han se på papiret med ett øye og publikum med det andre.

Da han ble skutt i 1981 slo teflonen inn igjen, siden skuddet traff 2,5 cm fra hjertet. Reagan kom seg likevel ikke før et halvt år etter skytingen, men hendelsen gjorde ham mer sta – han så på det som en påminnelse om at han var valgt til sin rolle fra oven.

Etter å ha fjernet prostata i 1987, skulle Reagan ha et møte med Sovjets utenriksminister, Andrej Gromyko. Det gikk ikke lang tid før de iskalde fiendene forstod at de hadde et felles blæreproblem, og slik ble et bånd skapt mellom dem – i pissoarene på presidentens toalett. Vi kan håpe at det var her Den kalde krigen endelig løste seg.

Ingen kommentarer