Det blir stadig mer penger i amerikansk valgkamp, takket være Høyesterett. Men er nå egentlig den mye omtalte McCutcheon-dommen så forferdelig?
For et par uker siden fattet Høyesterett en beslutning om å øke antallet kandidater og partikomiteer (hvert parti har 3 nasjonale og 50 delstatskomiteer) man kan donere penger til. Der man før måtte gi seg på $123.000, kan man nå gi $5200 til så mange kandidater/ komiteer man vil.
Ifølge høyesterettsdommer Stephen Breyer kan en rik donor nå gi opptil $2.4 millioner til kandidater, forutsatt at donoren støtter alle kandidater til hus og senat fra ett parti. Til partiene kan samme donor gi opp til $1.2 millioner (opp fra $74.000).
Teoretisk sett kan en rik person altså gi $3.6 millioner i politiske donasjoner i løpet av ett år under det nye systemet.
Flere kommentatorer har reagert på dommen, blant annet i Huffington Post og i vår egen Aftenposten her hjemme. Frykten er at det skal komme enda mer penger inn i amerikansk politikk, og at de rike, som allerede har en svært dominerende stemme, skal bli enda mer støyende. Nesten alle er enige om at det er for mye penger i amerikanske valg, og at kandidater lar seg påvirke av det. 2012 valget var en industri som brukte ca. $7.2 milliarder på valgkamper.
Men er nå McCutcheon-dommen egentlig så forferdelig? Republikanerne flokket jo ned til Sheldon Adelson i Las Vegas, samt til et mangfold av andre pengesterke donorer på begge sider, lenge før Høyesterett avsa sin dom.
En hovedgrunn til at individuelle donerer har fått en større plass enn tidligere er en høyesterettsdom fra 2010, populært omtalt som Citizens United-dommen.
Citizens United ga et stort rom for såkalte super PACs, som er uavhengige komiteer som støtter en kandidat, et parti eller en sak. Sammenlignet med komiteene som berøres av McCutcheon har super PACs lite innsyn, de er ofte svært snevre i hvilke saker de fremmer, og siden de ikke representerer noen kandidat offisielt, er kampanjene deres ofte mer ufine.
Kommentatoren David Brooks argumenterer i New York Times for at det viktigste i denne saken er hvor pengene går. Med McCutcheon har partiene nemlig fått muligheten til å skaffe mer penger, og de får dermed muligheten til å belønne eller straffe sine kandidater hardere enn tidligere. Det er tross alt mer sannsynlig at donasjonene til partienes komiteer øker enn at man begynner å donere til hundrevis av kandidater.
McCutcheon-dommen kan dermed reversere en utvikling der flere og flere medlemmer av Kongressen fokuserer mest på sitt eget ve og vel. Det er også langt lettere for en gruppe donorer å få en kandidat i lomma enn et helt parti.
På 1970-tallet førte taket på direkte donasjoner til at pengesterke givere som prioriterte moderate kandidater trakk seg tilbake, og at de ideologisk rene aktivistene fikk langt mer innflytelse. Dette bidro til å øke polariseringen mellom de to partiene.
Denne gangen regner de fleste med at endringen kommer til å favorisere Det republikanske partiet, uten at det nødvendigvis er helt sikkert. Peter Beinart i The Atlantic mener for eksempel at Høyesterett kan ha gjort republikanerne en bjørnetjeneste som er med på å gi et stadig tydeligere inntrykk av GOP som de super-rikes parti. Det er imidlertid vanskelig å forutsi konsekvensene av regelendringer før man har sett hvordan de blir brukt i praksis, og ikke minst hvordan folk reagerer. Vi får smøre oss med tålmodighet.
