Gerald Ford sverget til gin og tonic, Herbert Hoover var en martinimann på sin hals, mens Dick Nixon pimpet rom og cola. Vi ser nærmere på presidentenes alkoholvaner!

Den norske drikkekulturen fremstår rimelig tam, sammenlignet med de som var hardest på flaska i 1600 Pennsylvania Avenue. John Adams stiftet forhold med sterkere saker tidlig i tenårene, og da han kom inn på Harvard i en alder av 15 år drakk han øl til frokost – hver dag. Ikke bare det, for nummer to startet å røyke i åtteårsalderen også. Likevel skulle han leve til han ble 90 år. Og han skulle få en naturlig død.

Nummer fjorten, Franklin Pierce, fikk bare én periode i Det hvite hus før demokratene bestemte seg for å nominere James Buchanan ved neste valg. Lite visste partiet hvilken tabbe de hadde gjort, men Pierce selv tok det hele med knakende ro. «There’s nothing left … but to get drunk» har blitt mantraet for alle motløse, verden over. Og det var Franklin som starta det.

Martin van Buren hadde også et beryktet alkoholinntak, og han hadde visstnok en egen evne til å drikke store mengder uten å vise tegn til å være overstadig. En slik har vel de fleste vennegjenger? Uansett var dette hans varemerke fra tjueårene, helt til han ble visepresident og president; kallenavnet ”Blue Whiskey Van” ble ikke gitt av media uten grunn. Det er likevel ikke rart at Martin skulle bli en «rødnese», tatt i betraktning at hans mor fødte ham på puben som familien drev.

«Booze» til tykke og tynne

Etterfølgeren til van Buren, William Henry Harrison, døde som kjent kjapt etter å ha blitt innsatt som president. Men hans valgkampanje var ikke til å kimse av. Med trehytta som symbol skulle landet erobres: den representerte den vanlige mann og fremstilte Harrison som en indianerforkjemper – selv om han var en elitefyr av rang. Team Harrison pønsket ut at ciderflasker, formet som trehytter, var god promo. Og de fikk full klaff med markedsføringa. Innholdet i flaskene stod E.C. Booz for, og straks ble ”booze” det vanlige uttrykket for alkohol i USA.

Alkoholdrikking var én av hobbyene til den frodige Chester A. Arthur, som ikke heftet med å invitere venner over på en snaps eller to i Det hvite hus. På sitt meste skal han ha vært oppe i 115 kg som president, og tjue av dem skal ha kommet som følge av den tette drikkinga. Den tynne Franklin D. Roosevelt sverget gjerne til en god martini, når nye krigsseire skulle feires. Men hans doktorer var bekymret for den lave vekta, og ba ham legge på seg noen kilo. Martini ble byttet ut med eggnog; en salig karbobombe bestående av egg, melis, melk og alkohol.

Der Roosevelt opphevet forbudet mot salg av alkohol, den såkalte forbudstida, nøyt hans forgjenger Warren G. Harding godt av den. Som senator hadde han stemt for å innføre prohibition, men som president sikret han at Det hvite hus alltid var velfylt med drikke. Han fortsatte altså å drikke helt som vanlig, men økte kanskje med en enhet for å skøys skyld. Hyklerske politikere – tenk dét.

Med måtehold, festbrems!

Om Rutherford B. Hayes var en hykler for sitt uttalte alkoholforbud i Det hvite hus, er vanskelig å få bekreftet. Men han ville definitivt ha støtten til amerikanske prohibisjonister og da var det bare én ting å gjøre: Ingen besøkende fikk servert en kopp med noe sterkt i under hans presidenttid (1877-81).

Teddy Roosevelt snakket mykt mens han bar sin stokk, men var ikke kjent for å være særlig hard på flaska. Tidvis kunne han nyte en såkalt mint julep for han gikk til sengs, som er en mikstur bestående av whisky, knust is og mintblader. Godeste Teddy visste godt hvor sjelden dette forekom, så da en journalist anklagde ham for å være full ble presidenten så rasende at han saksøkte fyren. Og sannelig vant han ikke også.

En annen festbrems var avholdsmannen Jimmy Carter. Så rigid var hans overbevisning om alkoholens synder, at han fikk fjernet all alkoholholdig drikke fra Det hvite hus – så fort han var kommet inn dørene. Ute av syne, ute av sinn, mon tro? Amerikanere flest skulle imidlertid ikke tolke dette som en moralpreken, for godeste Jimmy undertegnet i 1978 en lov om at øl- og vinbrygging skulle være tillatt hjemme hos folk. Det får stå som et bevis på at kjipe folk også kan være geme.

Kreative kremmere

En som prøvde å gjøre virksomhet ut av sin alkoholbefengte hobby, var Thomas Jefferson: Én av de første, om ikke den første vinkjenneren i USA. Han hadde en spesiell forkjærlighet for viner fra Chianti, Burgunder og Bourdeaux, alle fra realpolitikkens kontinent – Europa. Men «Vismannen fra Monticello» var overbevist om at han kunne skape det samme på eiendommen sin i Virginia. Det klarte han aldri.

Abraham Lincoln var imidlertid mer driftig. ”Honest Abe” eide og styrte en rekke kneiper, og skal ha sagt om alkoholen at: ”It has long been recognized that the problems with alcohol relate not to the use of a bad thing, but to the abuse of a good thing.” Under borgerkrigen fikk han vite at general Ulysses S. Grant, krigshelt og senere president, drakk whisky mens han ledet sine tropper. ”Find out the name of the brand so I can give it to my other generals,” kom det sporenstreks fra den høye mannen.

I dag er måtehold en presidents dyd, men han (eller hun) skal ikke bli for blasert heller. Da George W. Bush vant gjenvalg i 2004, viste undersøkelser at vanlige amerikanere mye heller ville drikke øl med ham enn med motkandidaten, John Kerry. Barack Obama noterte seg dette bak øret til sitt gjenvalg i 2012, da bryggeriet han hadde fått bygd opp i kjelleren til Det hvite hus rullet ut sine første pils – akkurat i tide til presidentvalgkampen mot Mitt Romney.

«I tasted a beer and tried a cigarette once as a wayward teenager, and never tried it again» var den mormonske avholdsmannens egen betraktning rundt temaet.

John Adams ville ledd av ham.

Ingen kommentarer