Obama-administrasjonen varsler tøffe kutt i hæren. Hva er bakgrunnen, og hva sier det oss om veien videre?

Antall amerikanske soldater skal reduseres til det laveste nivået siden USA tok sin leder-rolle i andre verdenskrig og den kalde krigen. Beslutningen kan i ettertid bli stående som avslutningen på en 20 år lang debatt om hvilken rolle hæren skal ha i det amerikanske militæret, og enda viktigere; hvordan USA skal tilnærme seg ulike sikkerhetstrusler i fremtiden.

Helt siden den kalde krigen tok slutt har det foregått en løpende debatt om militærets, og spesielt hærens rolle, i håndhevelsen av Amerikas interesser. I hvilken grad skal USA drive statsbygging og løse interne maktkamper, og hvor mye av skal dette gå på bekostning av forberedelsene til større kriger og konflikter? På 90-tallet dreide debatten seg om stabilisering av blant annet Bosnia og Haiti. Etter 9/11 og invasjonen av Afghanistan og Irak, fikk man også en situasjon der hærens forhold til kontra-opprørsstrategi (Contra-insurgency, forkortet COIN) ble heftig diskutert helt fra de første okkupasjonsdagene i Bagdad. Forsvarsminister Donald Rumsfeld bortforklarte først kaoset med at frihet er en uryddig ting, og at frie folk står fritt til å gjøre feil og begå kriminalitet: stuff happens.

1. COIN og Vietnam-syndromet

Med jevne mellomrom har USA havnet i lange, seige kriger hvor målet har vært å pasifisere opprørere og bringe stabilitet. Det har skjedd på Filippinene i begynnelsen av det 20. århundret, i Vietnam, og i mindre skala en rekke andre steder. Fellesnevneren er at det har vært en ubehagelig erfaring for de fleste militære ledere, som man ønsker å glemme fortest mulig.

Militærhistorikeren Russell Weigly argumenterte på slutten av 1970-tallet for at hæren har sett på utryddelsen av trusler mot nasjonal overlevelse som sin nøkkeloppgave helt fra begynnelsen. Man glir dermed lett mot en strategi med fokus på utslettelse av fienden gjennom mye bruk av ressurser over kort tid.

Med dette utgangspunktet ble lærdommen fra Vietnamkrigen destillert inn i ett eneste valgfritt kurs på West Point kalt ”revolusjonær krigføring.” Det lille fokuset på COIN ble ivaretatt av innleide akademikere og noen få offiserer med spesielle interesser. Under selve krigen ble General Abrams sitt forsøk på å gå vekk fra ”search & destroy,” til fordel for en kontra-opprørsstrategi i Vietnam, systematisk motarbeidet. Ironisk nok fikk Abrams til slutt en tank oppkalt etter seg, selve symbolet på den klassiske krigføringen.

En fransk offiser med fartstid i Algerie-krigen beskrev COIN som 20 % militær og 80 % politisk. Den fokuserer på å isolere opprørerne og hindre nyrekruttering.Et opprør kan ikke knuses før man hadde fått kontroll over ”hearts and minds.” Et isolert drap på en opprører kan gjerne føre til at den dreptes familie og venner begynner støtte opprøret. Strategien tar tid, den krever en stor tilstedeværelse, bygging av tillit over tid, at statsmakten leverer det innbyggerne krever av den, og at folk flest ikke blir skutt på eller får husene sine satt i brann. Den appellerer lite til verken den vanlige soldat eller offiserer, som foretrekker et klarere skille mellom venn og fiende.

Problemet for hærens klassiske tenkning var at Gulfkrigen markerte slutten på en æra. Den tradisjonelle trusselen besto av fungerende nasjonalstater som overførte sin velstand og teknologi til militær makt, med det formål å kontrollere territorier og ressurser. På denne arenaen var det ingen som lenger ønsket eller maktet å matche USA, spesielt ikke når det gjaldt klassisk luft-/land-krig.

Etter den kalde krigens slutt fant USA sine utfordringer i Somalia, Haiti, Bosnia og Kosovo. Dette var intervensjoner i lite fungerende stater, hvor målet var å stabilisere dem. Det var hæren som var sentral i disse langvarige prosessene, men de viste liten interesse. Folk som var involvert fikk ingen fortrinn når det gjaldt forfremmelser, og var man involvert i kamphandlinger ble det ikke regnet som kamperfaring siden det skjedde under en ”military operation other than war.”

På trening drev man med avansert artilleriskyting og kjørte tanks over åpne landskap. Mentalt befant hæren seg fortsatt på 1980-tallet. I håp om å minimere fredsbevarende operasjoner forbød man trening relatert til disse, inntil det var gitt en ordre om å utføre et slikt oppdrag.

2. Donald Rumsfelds visjon

Det var dette militæret Donald Rumsfeld overtok i 2001. Hærens største prosjekt på denne tiden var Crusader artilleriet til 11 milliarder dollar. Crusader evnet å treffe mål hele 500 kilometer unna, men det krevde to flylaster for frakt, samt lang tid for å sette sammen. Prosjektet ble kansellert, og forsvarsministeren begynte å blande seg opp i de høyeste forfremmelsene for å sikre at folk med erfaring i å samarbeide med andre våpengrener ble forfremmet.

Rumsfeld var imidlertid ikke interessert i å utvide hærens repertoar; han ville utnytte USAs teknologiske overlegenhet til å vinne raske seire med minst mulig mannskap. I en ”shock & awe” strategi kunne en serie av massive samtidige angrep paralysere en fiende, og avslutte en krig raskt med få tap.

En forutsetning for at Rumsfelds visjon kunne la seg realisere var en ny teknologi som kom samtidig med hans inntreden i Pentagon.

I den første Gulfkrigen imponerte USA — via CNNs tv-bilder — med laserstyrte missiler som traff bedre enn noe man hadde vært i nærheten av tidligere. Problemet var at disse kostet omtrent 250 tusen dollar stykket. Man hadde et imponerende verktøy, men prisen var i overkant til utstrakt bruk.

President George W. Bush ironiserte over sin forgjenger Bill Clintons bruk av slike missiler når han i 2001 uttalte at ”I’m not gonna fire a $2 million missile at a $10 empty tent and hit a camel in the butt.”

Det nye var koordinat-drevet utstyr à la GPS til 20 tusen dollar, som kunne monteres på nesten enhver bombe i arsenalet, og med bedre treffsikkerhet enn de gamle smart-missilene.

I Afghanistan kunne en soldat som møtte fiendens posisjon gi signal til en drone. Den fant GPS-koordinatene, og sendte dem til et B-52 bombefly som avfyrte et missil mot posisjonen. Alt dette på 19 minutter, og til omtrent en tiendedel av den gamle prisen (inntil væpnede droner kuttet ut enda et mellomledd). Denne revolusjonen skulle imidlertid falle litt i bakgrunnen etterhvert som situasjonen i Irak forverret seg.

Idéen bak invasjonen av Afghanistan var å styrte Taliban og ta knekken på al Qaeda med det som ble omtalt som et ”lett fotavtrykk.” Man skulle ikke sende for mange soldater til landet.

Rumsfeld oppsummerte selv målet for operasjon «Enduring Freedom» med å si at det ville sende et signal til verden om konsekvensene av å gi terrorister frihavn. Videre var målene å få etterretning slik at man kunne knuse al Qaeda, sikre at ikke Afghanistan igjen kunne bli en base for terrorister, og gi humanitær hjelp til ofre for Talibans regime.

De to første målene var relativt lette å oppnå; de to siste skulle vise seg å bli en komplisert affære. Det essensielle for Rumsfeld var å definere de militære oppgavene i mest mulig snever forstand. Amerikas interesser stod i fokus, ikke Afghanistans fremtid i seg selv.

Neokonservativ kritikk

Donald Rumsfeld har fått ry på seg for å være en neokonservativ, men det var de neokonservative som var først ute med å stille spørsmål ved Rumsfelds strategi.

Allerede før invasjonen i Afghanistan var påbegynt, påpekte en av dem som underviste i ”revolusjonær krigføring” på West Point, krigshistorikeren Frederick Kagan, at dette ville bli starten på en krevende kontra-opprørs krig.

Kagan skrev i magasinet The Weekly Standard at Taliban ville oppløse seg og komme tilbake som en guerrilla-hær. Han påpekte også at USAs allierte hovedsaklig besto av andre etniske grupper enn dem som sto bak Taliban, og at USA kun hadde én helikopterdivisjon som kunne føre en effektiv kontra-opprørskrig. Etter Talibans fall estimerte Kagan at femti tusen amerikanske soldater var nødvendig for å hindre Taliban i å samle seg. I stedet satset man på under ti tusen, fokusert på opptrening av Afghanere og jakt på al Qaeda.

Frederick Kagan var ikke alene, for det var ikke bare Rumsfeld som ønsket å revolusjonere den amerikanske hæren.

Flere offiserer argumenterte for at 1990-tallets fokus på militære intervensjoner i svake stater var den nye normalen, og ikke et beklagelig unntak. Den mest kjente av dem er David Petraeus, som hadde erfaring med stabiliserings-operasjoner i El Salvador, Haiti og Bosnia.

Et uformelt nettverk av offiserer, akademikere og andre interesserte tok gradvis form. Miljøet fikk et neokonservativt preg rett og slett fordi de var omtrent de eneste som interesserte seg for problematikken. De ønsket amerikansk maktutøvelse, men hadde liten tro på ”shock & awe” som den endelige løsningen. Det denne kretsen ønsket seg i Afghanistan, og senere i Irak, som Rumsfelds tenkning bevisst manglet, var langsiktig planlegging.

3. Irak-invasjonen

Bare ett og et halvt år senere invaderte USA også Irak, noe de neokonservative applauderte. Igjen ønsket Rumsfeld seg et lett fotavtrykk og tok i prinsippet avstand fra demokratibygging.

De fleste kommentatorer er enige om at Rumsfeld mistet mye av interessen for Irak etter at regimet var styrtet. De poengterer at han heller prioriterte byråkratisk fornyelse og en institusjonalisering av samarbeid mellom våpengrenene basert på høyteknologi. Rumsfelds fokus var på det amerikanske forsvarets fremtid, og ikke de krigene som mer og mer minnet om fortidens kolonikriger.

Rumsfelds etterfølger, Robert Gates, skriver at han ble sjokkert over hvor distansert Pentagon var fra det som skjedde i Irak og Afghanistan. Det militære nedprioriterte utstyr som kunne hjelpe troppene, slik som mine-resistente kjøretøy, hvis det tok penger vekk fra deres foretrukne prosjekt, som var å sikre USAs evne i en større krig mot en annen mektig stat.

I likhet med Rumsfeld jobbet Gates systematisk for å endre mentaliteten i militærbyråkratiet. Han uttrykte tidlig at han var villig til å i større grad prioritere dagens kriger over morgendagens. Gates hadde allerede sett seg lei på en ledelse som var særdeles opptatt av flere F-22 jagerfly, når troppene i midt-østen trengte flere droner.

To store tabber ga en unnskyldning for å sparke flyvåpenets Chief of Staff og ministeren for flyvåpenet. Man fikk deretter flyvåpenet til å annerkjenne droner som en prioritert del av flyvåpenet, og produksjonen tok av på bekostning av tradisjonelt forsvarsutstyr. Produksjonen av F-22, et superavansert jagerfly som ikke hadde flydd et oppdrag hverken i Irak eller Afghanistan, ble stoppet.

COIN brer om seg

Allerede før Gates overtok hadde idéen om en COIN-strategi fått flere og flere tilhengere, ikke hovedsaklig gjennom de vanlige kanalene, men gjennom en rekke bak-kanaler mellom offiserer i felten, tenketanker og til slutt det Det hvite hus. Den lange prosess som er godt beskrevet i Bob Woodwards The War Within.

Resultatet ble at Bush sakte men sikkert tok direkte kontroll over den strategiske debatten og satte Rumsfeld, Cheney, og til tider militærledelsen, på sidelinjen.

Omtrent samtidig i 2005 fikk hæren sin første instruksjonsmanual om kontra-opprørsstrategi siden Vietnam-krigen, redigert av Petraeus og skrevet av folk i kretsen rundt ham.

Soldater ble oppfordret til å fokusere på overordnede mål, og bli nysgjerrig på hvordan opprørerne tenkte. Å drepe en opprører kan bety at hans familie og venner begynner å støtte og delta i opprøret, så man må alltid spørre om en aksjon skaper flere opprørere enn den tar ut.

Strategien ble sammenlignet med å bryte opp en mafia-ring. Det må først bygges et nettverk av tillit så folk tør tyste på opprørerne. Befolkningen må separeres fra de uforsonlige opprørerne. Man må bygge opp et samfunn hvor folk flest føler de får mer ut av å samarbeide med staten enn med det opprørerne har å tilby. Dette krever imidlertid en stat som gir folk en sjanse, og dette var ikke tilfellet slik Shia lederne behandlet Sunniene i Irak. Hvis ikke staten klarte å yte de nødvendige tjenestene og tilføre sosial kapital, var det militære nødt til å gjøre det inntil staten kunne følge på. De amerikanske soldatene måtte tilbringe tiden med å patruljere blant irakere framfor å ”pendle” til krigen fra enorme isolerte militærbaser.

General George Casey, mannen som ble øverskommanderende for amerikanske styrker i Irak i 2004, hadde i likhet med Petraeus tjenestegjort på Balkan, men hadde kommet til stikk motsatt konklusjon.

Nasjonsbygging foretatt av utenforstående førte til at staten ble passiv, og at befolkningen begynte å se på USA som en uvelkommen politisk aktør. Tidligere eksempler på vellykkede kontra-opprørskriger hadde tatt minst ti år, og USA var på vei mot en tilbaketrekning, noe Rumsfeld ofte understreket. Allikevel etablerte Casey et fem dagers seminar i COIN for nye soldater. Han innså også at opprørerne som oftest klarte å gi stabil mat- og elektrisitetsforsyning til de områdene de hadde mest støtte, noe staten slet med. Den amerikanske hæren begynte derfor å bruke mer ressurser på dette.

Irak: Casey og Petraeus

Etterhvert begynte Casey å se krigen som noe annet. Det som hadde begynt som et opprør var nå blitt en konflikt mellom etniske grupper der den Shia-kontrollerte irakiske staten var en av flere aktører. En kontra-opprørstrategi trengte en legitim stat som kunne fylle tomrommet etter at opprørerne var blitt drevet ut, og amerikanske troppers tilstedeværelse ble meningsløs så lenge den irakiske staten jobbet for en annen retning.

Man hadde dessuten sett en reduksjon i terrorangrep i flere deler av landet. Fokuset kunne altså gå mot å gi større ansvar til den irakiske hæren, og la USA trekke seg tilbake.

Operasjonene «Together Forward» 1 og 2 i 2006 og begynnelsen av 2007, skulle vise at den irakiske hæren var i stand til å ta ledelsen i stabiliseringen av landet. Dessverre for Casey førte ikke disse til noen reduksjon i terrorangrep. Tvert imot viste det seg at reduksjonen i terrorangrep betydde at opprørere kontrollerte territoriet. Pirket man i vepsebolet kom angrepene med full styrke.

Samtidig med den første «Together Forward» ble en gruppe tilhengere av kontra-opprørsstrategi invitert til Camp David for å diskutere strategien. Den tidligere nevnte Frederick Kagan var en av disse.

Bush hadde begynt å miste tilliten til generalene sine, og søkte etter en alternativ strategi. Med base i tenketanken American Enterprise Institute hadde Kagan analysert seg fram til at man kunne føre en COIN-strategi i problemområdene al-Anbar og Bagdad med 24 000 ekstra soldater.

Et par måneder senere uttalte utenriksminister Condoleezza Rice at USAs strategi i Irak var ”clear-build-hold,” noe som slett ikke var tilfelle, og som gjorde både Rumsfeld og Casey rasende.

Da Bush to uker senere gjentok budskapet var det klart at noe var på gang, men det kom ikke noen ordre om skifte av strategi. Ikke før etter det katastrofale mellomvalget i 2006, der republikanerne gikk på et stort nederlag.

Grunnarbeidet var imidlertid lagt, holdningene i administrasjonen var endret, og Rumsfeld og visepresident Dick Cheney ble henholdsvis fjernet og marginalisert.

«The Surge»

De som mener det var Cheney som trakk i trådene kan ha hatt et visst poeng i Bush sin første periode, men slett ikke i den andre.

Cheneys forslag var å gi opp å prøve få Sunniene med på laget, og heller konsentrere seg om de åtti prosentene som var Shia og kurdere. Man skulle la Sunnienes opprør brenne ut mens man reduserte Shia militsenes grunnlag for å angripe amerikanske tropper.

Denne idéen ble raskt avslått og den nye forsvarsministeren Robert Gates ble gitt oppdraget om å forberede en ”surge,” en midlertidig økning av antall tropper.

Gates sitt første forslag var ti tusen mann ekstra for å roe ned situasjonen i Bagdad. Både Bush og David Petreaus, som allerede var utpekt til å etterfølge Casey, ønsket imidlertid en omveltning av hele strategien til COIN. Kagans forslag ble satt ut i live og 24 000 mann ble sendt, noe som økte troppenivået til 162 000 soldater på det meste.

Den viktigste endringen var likevel hvordan disse soldatene ble brukt. Man gikk etter områdene rundt Bagdad der opprørere hadde sine baser og bombe-fabrikker, og man begynte å patruljere til fots. Vi kan heller ikke glemme de 1700 dronene som etterhvert befant seg på himmelen over Irak. Man justerte også praksisen med å bruke amerikanske selskaper til å bygge strøm- og kloakkanlegg og lignende, noe som ga få lokale arbeidsplasser. Resultatet ble ofte overdimensjonerte og for avanserte anlegg for Irakiske forhold.

I begynnelsen økte amerikanske døde og skadde, men ettersom man klarte få reell kontroll over områder sank antallet voldshandlinger, spesielt dem mellom Irakere.

Bush sin «surge,» og Petraeus sin nye strategi, klarte å berge landet fra sammenbrudd. Jo mindre landet liknet på en slagmark, jo lettere var det å overføre ansvar til den irakiske hæren. Den irakiske staten fortsatte å fremme Shia-interesser, benytte særdeles ufine metoder ovenfor Sunni-befolkningen, og enkelte mener at landet hadde blitt lettere å kontrollere rett og slett fordi så mange områder hadde blitt etnisk homogene. Men landet hadde fått et utgangspunkt til å skape et stabilt Irak for alle Irakere, hvis man hadde viljen.

4. Afghanistan gjenoppdages

I årene der USA var mest opptatt av Irak beveget Afghanistan seg sakte men sikkert mot en opprørs-krig. I motsetning til Irak før Petraeus, ønsket de militære lederne i Afghanistan seg flere tropper. Forsvarsminister Gates følte derimot ikke at general Dave McKiernan og offiserene rundt ham klarte å artikulere en strategi utover å jakte ned Taliban i håp om at ting skulle roes nok ned til at den afghanske hæren kunne ta over flere områder.

Eksperter som Frederick Kagan ble sendt ned for å undersøke tilstanden. De kom fram til at amerikanerne fulgte en rytme der man gikk på oppdrag om dagen for så å dra hjem til store baser for kvelden, da opprørere kunne bevege seg fritt.

I 2009 hadde man til slutt nådd antallet på 50 000 soldater, nivået Kagan ønsket seg for 2002. Han anså nå sjansen for suksess, selv med en god kontra-opprørsstrategi, for å være under femti prosent. Allikevel gjorde rapportene og spesielt Kagans langt mer optimistiske artikkel ”We’re Not the Soviets in Afghanistan”, et sterkt inntrykk på Robert Gates.

I artikkelen argumenterte Kagan for at Sovjet tapte fordi de gikk inn i en allerede begynnende borgerkrig med brutale metoder som fremmedgjorde bortimot alle, ikke fordi Afghanistan er en umulig oppgave. McKiernans strategi med stor bruk av militær makt for å ”ta knekken på Taliban” hadde vært i samme retningen og gjort afghanere redde og mindre vennligstilte. Man bestemte seg for en endring, og til å iverksette en bred COIN-strategi valgte man Stanley McChrystal.

Men presidenten som hadde det siste ordet het nå Barack Obama, og selv om han ofte kom med uttalelser som ”I’m no peacenik”, var han mildt sagt lite solgt på idéen om en kontra-opprørsstrategi i Afghanistan.

Der Bush hadde nådd et punkt der han var villig til å trosse alle for å unngå kollaps i Irak, var Obama nølende til å sette på spill store mengder politisk kapital for en strategi uten en garanti, som også ville gi flere døde amerikanske soldater.

I lys av den forverrede sikkerhetssituasjonen, og presidentens løfte om å prioritere Afghanistan høyere, økte han uansett antallet fra 51 000 til 98 000 soldater det første halvannet året av sitt presidentskap.

COIN i Afghanistan

McChrystal sin strategi var å etablere sikre soner på strategiske steder, for så å la dem vokse til de nådde hverandre. Å drepe opprørere var nå sekundært. Man skulle heller re-integrere dem i det vanlige samfunnet. Fokus var på dem de skulle beskytte. Hvem var lederne, hva ville de ha? Sikkerhet? Jobber? Streng islamisme?

Med svært få folk som kunne snakke de lokale språkene, satt man med begrenset kunnskap om dem man skulle få på sin side. Man hadde knapt gjort noe for å forstå Afghanistan på lokalt nivå i løpet av åtte år.

Staten var i tillegg gjennomkorrupt på alle nivåer. Offiserer som konfiskerer deler av lønnen til sine soldater får ikke motiverte tropper. Byråkrater og politimenn som får en konstant strøm av bestikkelser får ikke støtte blant befolkningen.

En COIN-strategi er avhengig av å ha en noenlunde legitim stat som fyller tomrommet, men i Afghanistan var det lite annet enn det Robert Gates kalte et ”thugocracy,” et styre av kjeltringer. Enkelte mente at det å trene opp disse byråkratene bare ville gjøre dem til mer effektive kjeltringer. Et forsøk fra McChrystal på å sikre byen Marjah og rulle ut et ”governement-in-a-box” hadde mildt sagt ikke gått etter planen. Taliban skjulte seg blant befolkningen, og folk klaget over at med dem hadde man i det minste et fungerende rettsapparat uten for mye bestikkelser. Spørsmålet var om det ikke var for seint, og for tøft å endre Afghanistan.

Visepresident Joe Biden var en av dem som mente det var for sent.

Hans forslag var å satse på etterretningsnettverk, spesialstyrker og droner for å holde et så høyt press på al Qaeda at de holdt seg unna. Taliban var han ikke så opptatt av, så lenge de ikke knyttet sterke bånd til terrorgrupper i utlandet. Afghanistan var ikke viktig som noe annet enn et potensielt fristed for terrorister.

Forsvarsminister Gates var av en annen oppfatning. Hvis Taliban på noen måte seiret i Afghanistan, ville det være et symbol for terrorgrupper i hele den muslimske verden. Man var låst til det Afghanistan man hadde, og et revidert mål var å senke volden til 2004-nivå.

Obama var selv vaklende.

Han gikk med på en kontra-opprørstrategi, men når McChrystal måtte sparkes etter en ytterst pinlig artikkel i Rolling Stone Magazine, benyttet han anledningen til å sette spørsmål ved hele strategien.

Ting så ikke ut til å bli bedre, og Obama hadde ikke tålmodigheten til å la en endret strategi virke.

Han innsatte allikevel David Petraeus, helten fra Irak, som ny øverstkommanderende for Afghanistan. Et valg som gjorde nesten alle fornøyd.

Problemet var at Afghanistan var vanskeligere enn Irak: mindre urbanisering, mindre moderne og flere fjell. Kanskje er det slik at ingen kan utrette undere to ganger, eller kanskje var bare Afghanistan et for vanskelig tilfelle. Kanskje endret man strategi for seint.

Petraeus klarte ihvertfall ikke å endre situasjonen slik Det hvite hus hadde ønsket seg. Når ting ble vanskelig fikk Petraeus for vane å trekke paralleller til Irak og ting som hadde fungert der. Petraeus hadde håpet at når man bedret sikkerheten i Afghanistan, så ville Obama være villig til å la troppene være der lenger. Obama hadde derimot en dyp motvilje mot å fortsette et dypt engasjement i Afghanistan.

Han ville tilbake til det lette fotavtrykket.

Krig best på avstand

I 2012 var COIN blitt en republikansk strategi.

Visepresidentkandidat Paul Ryan (R-Wisconsin, 1. distrikt) snakket varmt om viktigheten av det i Afghanistan, mens Biden kontret med at bin Laden var tatt, og at COIN var et evighetsprosjekt: ”Fellas, we’re leaving; we’ve trained you; step up, step up.”

Statsviteren Stephen Walt, som i en artikkel har blitt omtalt som Obamas George Kennan for midt-østen, gikk i valgkampen hardt ut mot Romney og anklaget han for å omgi seg med neokonservative.

Kontra-opprørsstrategi ble stadig slått i hardtkorn med Bush sin frislupne bruk av militærmakt. Ikke så rart kan man si, ettersom mange støttespillere for strategien også støttet Bush sine invasjoner. De neokonservative hadde samtidig et fokus på hva man skulle gjøre etter at man hadde invadert, noe Rumsfeld sitt fokus på teknologi og militær slagkraft hadde neglisjert.

Det vi har sett fra Obama-administrasjonen, med unntak fra ”surge” eksperimentet i Afghanistan, er en tilbakevending til Rumsfeld sine prinsipper om et lett fotavtrykk og teknologisk overtak.

I Libya ga man opprørerne en seier gjennom bruk av luftstyrker, noe som fjernet Gadaffi som irriterende element for USA, men uten å ta noe eierskap til konsekvensene. I tillegg har man, takket være de to krigene, en stor mengde droner man kan bruke. Spesielt Yemen og Pakistan har blitt land der USA fører krig nesten utelukkende gjennom bruk av droner.

Det er risikofritt for amerikanere, usynlig, og som nevnt et røverkjøp sammenliknet med Clintons missilbruk på 1990-tallet.

Problemet er effekten.

I en COIN-strategi ser man opprørere som part i en krig om folks støtte, man fokuserer på dyp etterretning for å finne de forsonlige elementene man kan re-integrere, og de uforsonlige som må drepes. Målet med drap er dog å ikke skape flere opprørere enn man tar ut. Når fokuset er på kontra-terror ser man terrorister som representerer en trussel og må tas ut. Uten noe særlig tilstedeværelse på bakken blir man avhengig av lokale kilder, og kan slik fort bli en del av en intern maktkamp i det landet man operer i.

Washington Post skriver at dette i stor grad kan være tilfelle i Yemen, der USAs droneavtale både bringer inn inntekter, og er en måte for aktører å bli kvitt politiske konkurrenter på i et land der det er en glidende overgang mellom terrorist og politisk aktør. Det samme skjer i Pakistan, der man også har gitt amerikanske droner skylden for angrep gjort av det pakistanske militæret. Hemmeligholdet gir også grobunn for et utall av lokale, regionale og til sist globale konspirasjonsteorier om USAs rolle og innflytelse.

5. En smidigere hær

Hæren motsatte seg alltid et fokus på COIN. Bare én måned etter at David Petraeus trakk seg som CIA-direktør etter en utroskapsskandale, avslørte Washington Post hvordan Frederick Kagan og hans kone utøvde mer autoritet i Afghanistan under Petraeus enn det de fleste offiserene rundt ham gjorde. Med Petraeus borte fra maktens korridorer kunne man også ta hans COIN allierte.

Men med USA på rask vei ut av Afghanistan begynner man altså å kutte ettertrykkelig i hærens budsjetter. Dette påvirker ikke USAs militære styrke i nevneverdig grad, skriver statsviter Andrew Bacevich. Han har nok rett i det. Med dagens teknologi kan en liten styrke utøve stor militær makt. Når det gjelder utfordringen Kina, kan USA fungere som en høyteknologisk støtte til landene rundt som har relativt store hærer selv, uten å måtte bruke en stor mengde egne soldater.

Allikevel har hovedtrusselen de senere årene stort sett kommet fra stater som ikke fungerer så bra, men som allikevel klarer å få tak i stadig farligere masseødeleggelsesvåpen. Det er lite som tyder på at denne utviklingen vil avta. En risiko er at et USA med enorm evne til å bruke militær makt kan la seg friste til å forsøke å eliminere slike trusler om det oppstår en krise, eller simpelthen en mulighet, slik som i Libya. Kombinert med liten evne til å foreta den soldat-intensive stabiliseringen kan man komme til å åpne en ny Pandoras eske som i Irak, men med enda dårligere forutsetninger for å takle konsekvensene.

Det ser allikevel ut som om Rumsfelds visjon for det amerikanske militæret overlever krigene i Irak og Afghanistan.