Madeleine Albright var USAs første kvinnelige utenriksminister og en beryktet forhandler. Hun er imidlertid blitt kjent for å ha brukt et noe utradisjonelt diplomatisk våpen. Her er historien om Madeleine Albrights pins.

«Ja, vi lager dem veldig små. La oss forhandle», svarte Madeleine Albright. Den russiske utenriksministeren Yevgeny Primakov hadde spurt Albright om pinen hun hadde på seg var en av USAs anti-ballistiske missiler. Forhandlingene om den anti-ballistiske missil-avtalen mellom USA og Russland er bare ett av mange eksempel på at den tsjekkiskfødte utenriksministeren brukte smykker til å diktere stemningen rundt forhandlingsbordet.

Albright har en enorm pin-samling og har alltid på seg en som passer anledningen. I 2009 kom boken «Read my Pins: the Madeleine Albright Collection» og i juni 2010 ble mer enn 200 av hennes pins samlet til en museumsutstilling i Smithsonian Castle i Washington D.C.

Besettelsen begynte ved en tilfeldighet. Før hun ble Bill Clintons andre utenriksminister i 1997 var hun USAs ambassadør til FN i fire år. Hennes tid som FN-ambassadør var preget av Kuwait-krig og Saddam Hussein-trøbbel. USA og Albright presset for en FN-resolusjon om sanksjonering av Irak. Grunnet hennes tydelige Irak-fiendtlige holdninger ble hun gjentatte ganger kalt en slange i irakiske aviser. Til svar festet hun en slange-pin til brystet på neste Irak-møte i FN. Kornet var sådd. Albright syns det var såpass gøy å «let the pins do the talking» at hun fortsatte.

I 1999 ble det oppdaget at russerne hadde installert avlyttingsutstyr – a bug – i nærheten av kontoret hennes. Neste gang hun traff russerne i forhandlinger bar hun et digert insekt på brystet. «Jeg tror de tok poenget» sa hun fornøyd senere.

Ikke bare forhandlingspartnere, men også journalister er blitt satt i sjakk av Albrights «pinplomati». Under svært kompliserte forhandlinger med Syria og Israel ble hun stadig plaget med spørsmål om hva som foregikk, av innpåslitne journalister. Hun startet med å svare at «noen ganger er det lurt at samtaler, på samme måte som sopp, holdes i mørket en stund». Neste gang en journalist spurte svarte hun bare «sopp, sopp». De skjønte hva hun mente, nemlig at hun så det som hensiktsmessig å holde innholdet i samtalene hemmelige, og sluttet å spørre. Etter at denne forståelsen var etablert festet hun en sopp-pin til dressjakken og pekte på den når hun fikk spørsmål. Og journalistene tiet.

Besettelsen har også vært til besvær. Under en konferanse i Russland prydet hun brystet med en hear-no-evil, speak-no-evil, see-no-evil monkeys-pin, for å uttrykke sin misnøye med at russiske myndigheter ikke ville snakke om hva som egentlig skjedde i Tsjetsjenia-konflikten, og at de slik ikke ville anerkjenne og adressere problemet. President Vladimir Putin spurte hvorfor hun hadde på seg ape-pinen. Albright sa det som det var, men fikk ikke den responsen hun ønsket. «Han likte det ikke. Jeg gikk nok for langt», sa hun i et intervju senere.

Selv har hun hevdet at pin-besettelsen var mest for gøy: en fin måte å starte forhandlingene på. Som regel hadde noen rundt bordet en kommentar til pinen, og smykkevalget ble gjerne et samtaleemne før forhandlingene startet. Slik er det blitt argumentert for at Albrights pins faktisk hadde diplomatisk kraft. De dikterte stemningen og fungerte som en ikke-verbal måte å uttrykke følelser og meninger på. I et intervju i forbindelse med åpningen av museet sa hun at «ja, pins kan komplementere uttalte synspunkter, og fungere som en icebreaker».