The Unfinished Journey: America Since World War II er tittelen på en av bøkene til historikeren William H. Chafe. Den samme tittelen må kunne brukes om det altfor korte livet til John F. Kennedy. Mye kunne vært annerledes i amerikansk historie hvis JFK hadde fått leve.

Kennedys brutale død den 22. november 1963 var på mange måter begynnelsen på en turbulent periode i amerikansk historie som ikke ble avsluttet før avgangen til Richard M. Nixon etter Watergate-krisen i 1974. Uroen økte etter drapene på Martin Luther King, Jr. og Robert F. Kennedy i 1968 og eskaleringen av Vietnamkrigen.

Det vitale sentrum

I motsetning til i dagens USA sto sentrum i amerikansk politikk relativt sterkt rundt 1960. President Dwight D. Eisenhower representerte en sentrumspolitikk i innenrikspolitiske forhold og hadde tatt avstand fra Joseph McCarthy og andre høyreorienterte politikere. I valgkampen mellom visepresident Richard M. Nixon og senator John F. Kennedy (D-Massachusetts) var det relativt liten forskjell i innenrikspolitiske spørsmål, særlig sammenlignet med valgkampen fire år senere mellom senator Barry Goldwater (R-Arizona) og president Lyndon B. Johnson. Daniel Bells essaysamling The End of Ideology: On the Exhaustion of Political Ideas in the Fifties (1962) underbygger synet på manglende politiske forskjeller og idétørke gjennom 1950-tallet. Når det gjelder utenrikspolitikk, prøvde Kennedy i valgkampen å skape en distanse til Nixon ved å hevde at det var en «missile gap» mellom USA og Sovjetunionen. JFK mente USA måtte stå sterkere i kampen mot kommunismen.

Kennedy valgte Johnson, sin bitre motstander i primærvalgene, som visepresidentkandidat av strategiske hensyn. Johnson ville kunne hjelpe JFK med å vinne sørstatene. Flertallslederen i Senatet kunne også spille en nøkkelrolle i forhandlinger i Kongressen. Valget av Johnson bidro trolig til å vippe det jevne presidentvalget mot Nixon i Kennedys favør.

Kennedy var en representant for det historikeren Arthur M. Schlesinger, Jr. kalte «The Vital Center.» I følge E.J. Dionne, Jr. kollapset det vitale sentrum i 1970-årene. «The Vital Center» kunne ikke stå i mot Vietnam-krigen, rasespørsmål, feminismen og motkulturen. Som Dionne sier det i sin bok Why Americans Hate Politics (1991): «Amerikansk politikk har aldri helt kommet seg etter implosjonen av det vitale sentrum.» Denne påstanden er ikke mindre riktig i dag, over 20 år senere.

Kennedys død var én av faktorene som førte til at sentrum ble svekket. Johnsons utenrikspolitiske- og innenrikspolitiske valg var så kontroversielle at de la grunnlag både for en sterkere venstreside og høyreside. Begge fløyene kom til å kjempe mot «the liberal Establishment», men av svært ulike grunner.

Cuba-krisen: JFK hadde lært av sine feil

Enhver president har år som er vanskeligere enn andre. JFKs første år var ikke spesielt oppløftende. Berlin-muren ble ferdigstilt og økte spenningsnivået i Den kalde krigen, og JFK gjorde feilvurderinger i forbindelse med invasjonen av Grisebukta på Cuba, der opprørsstyrker skulle prøve å angripe Fidel Castro to år etter kuppet. Kennedy manglet politisk tyngde i sitt første møte med Nikita Khrustsjov, og tonen var ikke god.

En viktig egenskap for en president er å lære av sine feil. Clinton gjorde dette og kom sterkt tilbake etter mellomvalgene i 1994. Likeledes viste Kennedy styrke og tålmodighet under Cuba-krisen i oktober 1962. Hauker i Pentagon presset på for å gå til angrep på Cuba, men Kennedy ville nødig risikere dette. Han valgte en diplomatisk linje etter påvirkning fra sin bror, justisminister Robert F. Kennedy. Som William H. Chafe skriver i overfornevnte bok, mottok presidenten to separate brev fra Sovjetunionen. I det første brevet skrev Khrustsjov at han ikke ville sende flere våpen til Cuba, og ville trekke tilbake eller destruere våpnene der så sant Kennedy opphevet blokaden og lovet å ikke angripe Cuba. Kort tid etter skrev Khrustsjov i et annet, krassere brev at han ville fjerne missilene på Cuba når Kennedy fjernet amerikanske raketter fra Tyrkia.

Historikerne Stephen Ambrose og Douglas Brinkley skriver i sin bok Rise to Globalism: American Foreign Policy Since 1938 at broren (og justisministeren) Robert oppfordret presidenten til å svare på det første brevet og ignorere det andre. JFK gjorde som broren foreslo. I tillegg møtte justisministeren den sovjetiske ambassadøren til USA, Anatoly Dobrynin, for å roe ned situasjonen. Han fortalte at presidenten lenge hadde ønsket å fjerne rakettene fra Tyrkia og Italia, og at disse ville bli fjernet kort tid etter krisen. Denne lovnaden var tilstrekkelig, og verden kunne puste lettet ut etter et drama som i ettertiden har vist seg å være enda nærmere en atomkrig enn man i samtiden trodde. I stedet fikk Kennedy vedtatt viktige nedrustningsavtaler med Sovjetunionen som etter hvert førte til en avspenning mellom landene og la grunnlag for diplomatiske seiere for Nixon og Henry Kissinger overfor russerne tidlig på 1970-tallet.

Borgerrettigheter for svarte

Som under Cuba-krisen, spilte Robert F.  Kennedy en viktig rolle i forsøket på å påvirke president Kennedy til en mer aktiv tilnærming til spørsmålene om borgerrettigheter for svarte. Justisministeren var i samtaler med ledere for borgerrettsbevegelsen, som kom med sterke vitnesbyrd om omfanget av rasisme og diskriminering. Bevegelsen kjempet hardt for å avskaffe raseskillet etter den viktige høyesterettsdommen i Brown v. Board of Education i 1954, hvor en enstemmig rett opphevet Plessy v. Ferguson-dommen av 1896, som hadde godkjent av det kunne være separate fasiliteter for svarte og hvite, så lenge disse var likeverdige. Etter dommen i 1954 skulle skoler integreres, men dette tok tid. I sin bok USA i vår tid – trekk frå nyare amerikansk historie hevder James Godbolt at JFK hadde vanskeligheter i samarbeidet med Kongressen, og var «heilt avhengig av støtte frå dei konservative demokratane i sørstatane for å få utanrikspolitikken sin igjennom i Kongressen – og utanrikspolitikken stod i høgsetet for Kennedy.»

Martin Luther King, Jr. organiserte en viktig demonstrasjon i Birmingham, Alabama, der også barn ble benyttet for økt effekt. Disse fikk hard medfart av politiet. De rystende tv-bildene av hvite politimenn som angriper svarte barn med tåregass og politihunder var en utløsende årsak til at JFK i juni 1963 endelig tok initiativ til en omfattende borgerettslov, og senere støttet den store marsjen i Washington, D.C. i august, der King holdt sin legendariske tale. Etter attentatet i november brukte president Lyndon B. Johnson sine mektige forhandlingsevner til å kjøre lovforslaget gjennom Kongressen til ære for martyren Kennedy, og denne loven vil for alltid bli stående som en av de viktigste i det 20. århundre i USA.

Kennedy: en konservativ?

Kennedy har blitt hyllet vekselsvis både av venstresiden og høyresiden gjennom de femti årene etter sin brutale død. Skribenten Ira Stroll hevder i sin bok J.F.K: Conservative at Kennedy så på Sovietunionen som ondskapsfullt og gudløst. Videre peker høyresiden ofte på JFKs skattekutt tidlig i sin presidentperiode og den økonomiske veksten som fulgte. I artikkelen «Can conservatives stake a claim to JFK’s legacy?», hevder Peter Boyer at president Ronald Reagan siterte Kennedy 51 ganger i sin gjenvalgskampanje i 1984. Reagans omfavnelse av Kennedy har vært virkningsfull når man ser på de mange hvite katolikkene som stemte på Kennedy i sin ungdom, men som ble Reagan Democrats og senere stabile republikanske velgere i presidentvalg.

Flere kommentatorer er kritiske til Strolls syn på JFK som en konservativ. Adam Walinsky, en nær medarbeider av Robert F. Kennedy, viser til JFKs tale ved American University i juni 1963: «If we cannot now end our differences, at least we can help make the world safe for diversity. For in the final analysis, our most basic common link is that we all inhabit this small planet. We all breathe the same air. We all cherish our children’s futures. And we are all mortal.”

Dette er den liberale siden av John F. Kennedy. Dette budskapet minner om det han kom med samme måned etter demonstrasjonen i Birmingham, Alabama. Samtidig er det mulig å tolke budskapet som en garanti for at Kennedy ikke ville trappet opp Vietnam-krigen slik Johnson gjorde. Men dette er det vanskelig å svare på.

Inspiratoren Kennedy

Kennedy var en inspirator for en oppvoksende generasjon babyboomers, som Bill Clinton og andre. Han var en banebryter som den første katolske presidenten. Hans budskap fra innsettelsestalen om at man må spørre hva man kan gjøre for sitt land, er tidløst. Han hadde vunnet Pulitzer-prisen for sin bok om lederskap, Profiles in Courage, og selv gitt en innsats for landet under andre verdenskrig. Krigen påførte ham store, varige ryggsmerter, men det hindret ham ikke fra å oppfylle hans sterke far Josephs ønske om at en av sønnene skulle bli president. JFKs visjon om en månelanding ga amerikanere optimisme og framtidstro og var i samsvar med USAs målsetting om å være en ledende supermakt teknologisk. John Fitzgerald Kennedy vil alltid ha en sentral plass i amerikansk etterkrigshistorie.

Fredag 22. november 2013 er det 50 år siden han ble skutt og drept i Dallas, Texas.