Før slavet afroamerikanske kvinner og menn for hvite presidenter. Nå arbeider hvite kvinner og menn for en afroamerikansk president. Her er historien om slaver i Det hvite hus.

12 av 43 amerikanske presidenter har eid slaver. Åtte av disse eide slaver mens de var president.

George Washington var den første. Washington bodde aldri i Det hvite hus, som ble ferdigstilt etter hans presidentperiode, men i sin egen presidentbolig i New York og Philadelphia. Hit tok han med til sammen rundt 200 kokker, kusker og stuepiker, alle sammen slaver, fra sitt hjem i Mount Vernon. Washington uttrykte ved flere anledninger at han var imot slavehandel. Å ha slaver derimot, som var knyttet til én familie gjennom generasjoner, var helt ok. Dette ble et problem for Washington, som på sine eldre dager slet med å kvitte seg med alle slavene sine. «Jeg kan ikke selge slavene, fordi jeg er prinsipielt imot denne typen trafikk», sa han i 1799, året han døde.

John Adams, USAs andre president, markerte en sterk kontrast til sin forgjenger og flere av sine etterfølgere. Han var nemlig ivrig slave-motstander. Da han flyttet inn i Det hvite hus, til og med før det ble ferdigstilt, i 1800, hadde han ikke med seg en eneste slave. «Slaveri er et onde av kolossal størrelse», sa Adams i 1819.

Thomas Jefferson, USAs 3. president, ble, ettersom George Washington aldri bodde i Det hvite hus, den første presidenten til å ha slaver der. Ikke bare hadde han slaver. Han hadde mange, mange slaver. De fleste fikk han enten i gave eller som arv. På et tidspunkt var Jefferson til og med den største slaveeieren i Virginia. Ryktene vil ha det til at Jefferson hadde en affære med en av slavene sine. Ikke nok med det: denne slaven, Sally Hemings, var angivelig halvsøsteren til presidentens avdøde kone. Selv om det yngste barnet til Hemings beviselig hadde Jeffersonblod i årene, benektet Jefferson at affæren hadde funnet sted. Jeffersons slaver er også kjent for å ha produsert det andre barnet som noensinne er født i Det hvite hus.

James Madison, USAs 4. president, var også slaveeier. Hans personlige tjener, Paul Jennings, er en av de mest kjente slavene som har jobbet i Det hvite hus. Jennings ble den første, både blant slaver og frie menn, til å publisere memoarer fra livet i presidentboligen.

Flere andre, for eksempel presidentene Andrew Jackson og James K. Polk, hadde slaver mens de var presidenter. Det forble en vanlig og akseptert praksis, om ikke i alle kretser, fram til borgerkrigen og Abraham Lincolns presidentperiode fra 1861 til 1865.

Lincoln ble den siste. Abraham Lincoln ga borgerkrigen en ny dimensjon da han la fram og signerte «The Emancipation Proclamation» i 1862 og 1863. Den foreslo omfattende frigjøring av slaver. Nå handlet krigen både om å bevare en samlet nasjon og om borgerrettigheter. Lincoln satte standarden for fremtidige presidenter; ingen har hatt slaver i Det hvite hus siden.

«Hver gang jeg hører noen argumentere for slaveri, kjenner jeg en sterk impuls til å se det prøvd på akkurat ham», sa Lincoln i et kjent sitat.

16. oktober 1901 ble Booker T. Washington den første afroamerikaner noensinne til å være gjest i en formell middag i Det hvite hus. Dagen etter offentliggjorde avisene gjestelisten fra middagen. Det vakte sterke reaksjoner. Folk likte dårlig at Theodore Roosevelt, som hadde vært president i under et år, inviterte Washington til middagen. Roosevelt karakteriserte selv sin venn Washington som en «en god borger og en god amerikaner». Likevel turte han ikke å invitere afroamerikanske gjester til noen middag senere i presidentperioden.

Det første Eleanor Roosevelt gjorde da hun ble førstedame i 1933 var å erklære for det amerikanske folk at hun var imot rasisme, og at hun vill gjøre alt hun kunne for å forbedre livet til afroamerikanere. For å demonstrere sitt engasjement ansatte hun kun afroamerikanske tjenere ved Det hvite hus. Hennes mann, president Franklin D. Roosevelt, fryktet at hennes iver etter å kjempe afroamerikanernes sak ikke ville falle i smak hos hvite, konservative velgere. Derfor måtte hun reise for å arbeide, heller enn å invitere gjester til Washington, D.C.

Harry S. Truman, USAs 34. president, kom fra en svært konservativ familie og vokste opp i en tid hvor rasediskriminering var svært vanlig. Det sies at moren hans ble forbannet hvis noen i det hele tatt nevnte navnet til Abraham Lincoln. Likevel ble Truman den første presidenten siden Lincoln til å ta den store politiske risikoen og aktivt kjempe for afroamerikaneres rettigheter. Truman var i utgangspunktet ikke særlig engasjert i denne saken. Det ble han da en gruppe afroamerikanere besøkte ham i Det hvite hus for å fortelle sine historier i 1946. Resten av Trumans presidentperiode bar preg av dette engasjementet.

En ny epoke. Lyndon B. Johnson var fra Texas og visste slik sett hvor ille afroamerikanere hadde det, særlig i sør. Så snart han ble president etter John F. Kennedy’s død i 1963, gjorde han kampen for sivile rettigheter for alle amerikanere uavhengig av rase til en av sine kjernesaker. Den 2. juli 1964 signerte Johnson «Loven om borgerrettigheter av 1964», som i følge ham selv var det viktigste dokumentet signert av en amerikansk president siden Lincoln signerte «The Emancipation Proclamation» i 1863.

Før han signerte loven sa Johnson følgende om rasisme i en TV-tale: «Grunnloven vår, grunnlaget for vår republikk, forbyr det. Våre prinsipper om frihet forbyr det. Moral forbyr det. Loven jeg skal signere i kveld forbyr det».