USAs 29. president var en dårlig president, men en fryktelig dyktig kvinnebedårer. Her er historien om skandalepresidenten Warren G. Harding.

I forkant av, og i løpet av, sin 29 måneder korte presidentperiode var Harding en svært populær mann. Han vant en knusende overlegen seier ved valget i 1920 og seilte frem som folkets president. Harding kjempet for både kvinners og svartes rettigheter og gjorde seg likt i alle samfunnsgrupper. Da den populære presidenten døde på mystisk vis i 1923 (onde tunger vil ha det til at han ble forgiftet av sin kone som ikke var særlig fornøyd med at han til stadighet lurte med seg nye kvinner inn i Det hvite hus) ble han hyllet av enorme folkemasser i Washington. Slikt oppstyr hadde ikke vært sett siden Abraham Lincolns død.

Raskt etter han døde åpnet imidlertid slusene og det fløyt over av skandaleavsløringer.

På en fest i Det hvite hus skal Harding ha sagt følgende: «Det er jammen flaks jeg ikke er kvinne. Da hadde jeg vært gravid hele tiden. Jeg klarer ikke å si nei.»

Han hadde nok rett. For Warren Harding var ikke snau: mens han var gift med sin kone, Florence, hadde han flere heftige og hete affærer med andre kvinner. Den mest kjente av dem, den unge og uskyldsrene Nan Britton.

Britton jobbet som frivillig ved Hardings kampanje. Den vakre blondinen var 20 år da hun ble presidentens fjerde elskerinne. Harding ble raskt en besettelse for unge Britton, som skal ha tapetsert veggene på rommet sitt med bilder av ham.

Da Britton ble gravid, nektet skjørtejegeren Harding å anerkjenne barnet. Han tilbød seg å betale for abort, men Britton nektet. Hun flyttet til Chicago og fødte lille Elisabeth Ann. Så lenge Harding levde krevde hun penger for å holde munn om forholdet. Etter Hardings død, presset hun like godt familien hans for penger også.

Hardings første affære begynte tre år inn i ekteskapet med Florence. Det var med hans kones beste venninne, Susie Hodder. Ikke lenge etter innledet han et forhold til en annen venn av familien, Carrie Fulton Philips. Dette forholdet skulle vare i 15 år.

Flere forskere har hevdet at Carrie var Hardings virkelig store kjærlighet. De innledet forholdet i 1905, året da Carrie og hennes mann, som selvsagt var en god venn av den kommende presidenten, mistet sønnen sin. Mens mannen, som fikk et psykisk sammenbrudd etter det tragiske dødsfallet, var bortreist på rehabilitering, fant Carrie trøst hos Harding. Mer enn hundre intime brev mellom dem, som forhåpentligvis publiseres i 2014, bekrefter det nære romantiske forholdet mellom de to.

Plutselig fikk imidlertid Carrie en voldsom fascinasjon for alt som var tysk, og flyttet til Tyskland. Det er blitt spekulert i at hun kanskje var spion. I forkant av USAs engasjement i første verdenskrig, truet hun Harding med å avsløre deres forhold hvis han stemte for krig mot Tyskland i Kongressen. Hun fulgte aldri opp trusselen. FBI skal likevel ha vært klar over forholdet, men holdt tyst.

Etter 15 år fikk hun nok, og krevde å bli Hardings kone. Det ville ikke Harding. Forholdet begynte å vakle og Carrie presset Harding for 25 tusen dollar i løpet av valgkampen i 1920.

Også var det Augusta Cole, som aborterte Hardings barn, etter massivt press fra presidenten. Det var Rosa Hoyle som ikke ga etter for presset, og fødte Hardings uekte barn. Det var kvinnen fra New York med det ukjente navnet, som tok selvmord da Harding ikke ville forlate sin kone for henne. Det var den prostituerte hvis død Harding forårsaket på en av sine ville Gatsby-stil-fester. Og det var Grace Gross, en av senator Hardings sekretærer, som krevde store summer i løsepenger i årevis etter affæren.

Det ryktes at playboyen fra Ohio hadde en egen bankkonto til å betale for sine eks-elskerinners taushet.

Warren G. Harding hadde nok rett når han sa: «Jeg kan ikke håpe på å være en av de største presidentene, men kanskje jeg kan bli husket som en av de som ble høyest elsket.»

Ingen kommentarer