Obama-situationroom
Foto: Pete Souza

Å fylle rollen som balansemakt i Asia har vært president Barack Obamas geopolitiske hovedmål. Nå tvinges imidlertid USA til å endre sine geopolitiske prioriteringer.

melbyNår man snakker om Asia i denne sammenheng tenker man på områdene rundt Stillehavet og Det indiske hav. Dette er nå verdenspolitikkens kraftsenter både med hensyn til økonomi og sikkerhetspolitikk. Situasjon i området preges også av rivaliserende stormakter og mangel på kollektive ordninger. Den største risikoen for direkte stormaktskonfrontasjoner finnes derfor i denne delen av Asia.

For å håndtere et ekspansivt Kina og forebygge konflikter som kan eskalere til stormaktskrig må USA både opprettholde et tungt og avskrekkende militært nærvær og samtidig fungere som en beroligende politisk stabilisator for alle statene i regionen.

USAs globale maktposisjon og nasjonale sikkerhet er således helt avhengig av at USA makter å løse denne oppgaven.

Økonomiske føringer

USAs økonomiske problemer innebærer betydelige nedskjæringer på det amerikanske forsvarsbudsjettet. Dette øker behovet for strengere prioriteringer og en mer selektiv bruk av militærmakt. Dette var også utgangspunktet når Pentagon i januar 2012 publiserte sitt strategidokument – Sustaining U.S. Global Leadership – med den mye omtalte passus om ”Pivot Asia”.

I strategien ble sjø- og luftmilitær maktprojisering i Stillehavet/Det indiske hav gjort til det logiske fokus for USA, samtidig som man ville bygge ned det militære nærværet i Europa. Enda viktigere var det å avvikle engasjementene i Irak og Afghanistan og fremfor alt å unngå å bli viklet inn i nye militære oppgaver i Midtøsten-regionen.

Å frigjøre amerikansk utenrikspolitikk fra de tradisjonelle sterke bindingene til aktørene i Midtøsten ble generelt ansett som en nødvendig forutsetning for å kunne konsentrere ressursene om den geopolitisk avgjørende stabilitetsoppgaven i Asia.

Hensynet til USAs overordnede globale målsetninger var også en hovedårsak til at Obama valgte en tilbaketrukket rolle i Libya-konflikten og ikke minst til USAs lave profil når det gjaldt borgerkrigen i Syria.

Fra Asia til Midtøsten

Gjennom sin uryddige og ubesluttsomme håndtering av Syria-politikken etter Assads bruk av kjemiske våpen har imidlertid Obama påført sin egen globale strategi store problemer.

Presidenten har igjen gjort Midtøsten-spørsmål til sine utenrikspolitiske hovedoppgaver, noe han understreket i sin FN-tale 24. september. Ved å bli dratt med i de russiske og iranske diplomatiske initiativer har USA langt på vei gjort sin politikk avhengig av de etablerte makthaverne i Syria og Iran. Sammen med støtten til de militære i Egypt betyr det at USA på nytt har blitt en status quo makt i regionen.

Viktigst av alt medfører Obamas opptreden i Syria-spørsmålet at USA er blitt tvunget til å endre sine geopolitiske prioriteringer.

Mens makthaverne i Kina sikkert nikker tilfreds over denne utviklingen blir den trolig sett på med betydelig bekymring av de andre aktørene i Asia. Gitt USAs ressurser og politiske beslutningsproblemer innebærer Obamas kuvending i Midtøsten en strategisk avsporing som på sikt kan vise seg å bli kostbar med hensyn til opprettholdelsen av USAs internasjonale maktposisjon.

Svein Melby er seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier.

Dette er første utgave av Melbys faste spalte her på AmerikanskPolitikk.no.