Panelet: Favorittene til å kapre presidentnominasjonene i 2016

Vi stiller norske USA-eksperter aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hvem anser du for øyeblikket som demokratenes og republikanernes sterkeste kandidater i 2016?

Bakgrunn: Det er kun en drøy måned siden president Barack Obama vant gjenvalg med 332 mot Mitt Romneys 206 valgmenn, og det er drøyt tre år til Iowa og New Hampshire nok en gang er på alles lepper. Flere potensielle 2016-kandidater har imidlertid begynt å posisjonere seg, og paneldeltakerne våre har fundert på spørsmålet en god stund allerede:

Spørsmål: Hvem regner du som demokratenes og republikanernes sterkeste kandidater i nominasjonskampen i 2016?

Illust­ra­sjon av Renate Ton­stad Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

Jan Arild Snoen, kom­men­tator for Minerva:

“Demokratene: Hillary Clinton dominerer tidlige målinger, noe som reflekterer at hun har vært en populær utenriksminister og har høyere name recognition enn rivalene. Tviler på at hun stiller. Du må tilbake til Reagan for å finne en i samme aldersklasse som faktisk ble president, og alderen begynner allerede å prege Hillarys utseende. Og i 2016 blir motkandidaten trolig ung, med et nytt change-budskap. Clintons er ikke vant til å tape, og hun har allerede lidd ett stort nederlag, etter å ha forventet å vinne mot Obama i 2008. Demokratenes utsikter mot slutten av 2015, sterkt påvirket av tilstanden i økonomien, vil derfor være viktig for Clintons beslutning.

Stiller hun vil hun skremme vekk de fleste andre. Andrew Cuomo, guvernøren i New York, har indikert at han ikke vil la seg skremme og er min favoritt. Han er fiskalt ansvarlig og har vist evne og vilje til å utfordre en viktig særinteresse i egen leir, nemlig fagforeningene i offentlig sektor, uten å fremstå som for høyreving. Uten Hillary er det mange som kommer til melde seg på, blant annet Joe Biden, Martin O’Malley og Elizabeth Warren. Ingen av dem vil slå republikanerne.

Republikanerne: Marco Rubio er i mine øyne klar frontrunner, og ideelt plassert for å samle alle republikanske fraksjoner og appellere utenfor “hvit mann-gruppen”. Usikkerheten består i om han har tilstrekkelig repertoar, erfaring og dybde. Han må også tøyle sine sterke kristenkonservative instinkter i et land som beveger seg i motsatt retning. Chris Christie er for sosialt liberal (og for feit), Paul Ryan for assosisert med velferdskutt, Jeb Bush fremdeles en Bush, Rick Santorum altfor kristenkonservativ, Bobby Jindal for lett. Mike Huckabee er en dark horse. Gode kommunikasjonsevner, økonomisk populist, men i likhet med Santorum for kristenkonservativ. Bob McDonnell er også med i bildet.»

Svein Melby, senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

“Demokratene: Her henger alt på hva Hillary Clinton bestemmer seg for. Stiller hun er trolig løpet kjørt. Hvis ikke er det med ett åpent. Andrew Cuomo er en mulighet og noe sier meg at Evan Bayh fort kan sille igjen. Colorado-senator Michael Bennett er en coming star, men litt tidlig. Maryland-guvernør Martin O`Malley har ambisjoner, og er en mulighet. Men jeg har en følelse av at dette blir et rotterace med mange ukjente variabler hvis Hillary sier nei.

Republikanerne: Partiets sterkeste kort er og blir Jeb Bush, og jeg tror han stiller og vinner nominasjonen. Men Marco Rubio og kanskje også Paul Ryan er avgjort mulig. Se også opp for Kelly Ayotte og ikke minst Ted Cruz som definitivt kommer til å bli en gjenganger i media når han kommer inn i Senatet-en glimrende debattant. Men dette er Jeb Bush sin ‘nomination to lose’.»

Anders Tvegård, NRKs Washington-korrespondent:

«Demokratene venter på hva Hillary Clinton vil gjøre. Alle nære medarbeidere sier at hun ikke vil svare på noen forespørsler, uansett tema, før april. Hun har en høy stjerne i partiet og flere sier hun er sikret en nominasjon om hun stiller. Det er sju dverger på min liste: Joe Biden kunne naturlig nok forsøkt seg siden han er visepresident, men i en alder av 74 i 2016, er det så godt som utenkelig. Andre kandidater som jobber med en navnegjenkjennelse nasjonalt de neste par åra, og sånn sett har Det hvite hus eller Eisenhower Executive Building i sikte, er Andrew Cuomo (guvernør i New York), Martin O’Malley (guvernør i Maryland), Antonio Villaraigosa (borgermester i Los Angeles), Cory Booker (borgermester, Newark) og Deval Patrick (guvernør, Massachusetts) er også unge og lovende i partiet, Rahm Emanuel har blitt nevnt, men i samme slengen spørres det om USA er klar for en jødisk president. På tvillingstadiet er det greit å registrere Castrobrødrenes bevegelser i Texas. Som demokrater må de ut av den delstaten for å bli lagt merke til nasjonalt.

På republikansk side er det et like stort hav å ta av. Akkurat nå er partiet i en prosess for å finne ut av hva som gikk galt og hvordan de konservative kan omdefinere seg. Utfallet av denne prosessen vil peke mot hvilken kandidat de velger. Jeg tror de vil satse på yngre blod og gjerne høy plassering for dem nær familiebakgrunn fra andre land enn USA: Marco Rubio (senator, Florida), Bobby Jindal (guvernør, Louisiana), Susana Martinez (guvernør, New Mexico). Men de som nevnes oftest (i min ører) er Chris Christie, Paul Ryan og Jeb Bush. Hadde lenge trodd Rob Portman og Jon Huntsman kunne ha en framtid, men når selv Fox har valgt ikke å bruke Karl Rove i særlig grad, blir jeg usikker på det meste (Rove var på lufta i dag, 27 dager etter forrige opptreden. Fox konkluderte med at de var mindre fornøyd med hans innspill under valget – noe å tenke på for norske medier også når de velger kommentatorer). Tror de mer konservative Tea Party-aktivistene Nikki Haley, Kelly Ayotte, Rand Paul, Jan Brewer, Scott Walker vil slite om de skulle forsøke seg. Valgresultatet fra i høst kan iallfall tyde på det.»

Ingvild Stub, Minervas Washington-korrespondent:

«Det er ingen grunn til å tro at navnene som nevnes mest nå nødvendigvis står på topp i 2016. Men for oss med abstinenser etter valget er det jo artig å spekulere.

Demokratene: På meningsmålingene nå (og vi kan jo himle litt med øynene over at dette allerede måles) er det ingen tvil om at Hillary Clinton og Joe Biden er de sterkeste kandidatene i oppslutning. Alderen vil være et stort problem for begge to i 2016 – og så vet vi jo ikke om Hillary faktisk ønsker å stille, da. Demokratenes problem er at det er litt tynt med klare navn i yngre rekker. New York-guvernør Andrew Cuomo og Maryland-guvernør Martin O’Malley er begge mulige, men ingen av dem er folkeforførere av Obamas eller Bill Clintons kaliber.

Republikanerne: Her er det langt flere å velge mellom, blant annet på grunn av at partiet har flere guvernører med høy profil. Chris Christie er et opplagt navn, så også Paul Ryan og Marco Rubio eller Jeb Bush. New Mexico-guvernør Susana Martinez gjorde en veldig god figur på republikanernes konvent. Bobby Jindal, Louisiana-guvernøren, blir stadig oftere nevnt etter at han tok et oppgjør med Romneys forklaring på valgnederlaget.»

Stein Hernes, stats­viter og Ambas­sador Stuart Fellow 1996/97:

“Hjertet sier Hillary Clinton vs Chris Christie. Men Andrew Cuomo vs Marco Rubio hadde også vært et kult race.»

Steinar Ottesen, redaktør av PolitiskeNyheter.no:

“Det er liten tvil om at tidligere førstefrue, senator, presidentkandidat og nåværende utenriksminister Hillary Clinton er den store favoritten på demokratisk side. Hvis hun stiller, noe som er langt fra avklart, vil det bli vanskelig for resten av presidentkandidatene å slå en person som er kvalifisert, smart, populær, gift med Bill Clinton og en pengemaskin. Visepresident Joe Biden vurderer å stille som presidentkandidat og kan få god hjelp av en eventuell suksessfull andre periode for president Obama. Hovedproblemet for Biden er alderen. Hvis verken Clinton eller Biden stiller i 2016, er guvernør i New York Andrew Cuomo, en politiker som kan vinne nominasjonen med solid politisk erfaring og et omfattende nettverk. Hvis Hillary Clinton ikke stiller blir det et vakuum for en kvinnelig kandidat noe som kan gjøre at senatorene Kirsten Gillibrand (senator, New York) eller Amy Klobuchar (senator, Minnesota) aner en gylden mulighet til å bli USAs første kvinnelige president.

Republikanerne trenger nytt blod og en annerledes presidentkandidat i 2016. Guvernør i New Jersey Chris Christie kan være denne mannen. Christie vil være et friskt pust på den nasjonale scenen og kan gjøre det meget godt i Iowa og New Hampshire. Demografiene vil være enda mer på demokratenes side i 2016. På bakgrunn av dette kan kandidater som senator Marco Rubio fra Florida og guvernør i New Mexico Susana Martinez representere noe nytt, og republikanere kan vinne flere latinovelgere, noe som er helt nødvendig foran neste presidentvalg. Jeb Bush blir nevnt av flere som en potensiell presidentkandidat, men vil amerikanere stemme en ny Bush inn i Det hvite hus, selv om han er mer moderat enn andre familiemedlemmer? Guvernør i Louisiana Bobby Jindal kan bli en slagkraftig kandidat, men han er muligens mer visepresidentmateriale. Paul Ryan bør nevnes, men jeg har vanskelig for å se at republikanerne nominerer en konservativ presidentkandidat atter en gang i 2016.»

Leif Knutsen, kon­sul­tent og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

“Jeg minnes Yoggi Bera’s (en av) berømte ordtak: ‘det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden.’ Jeg tror det er mange politiske prosesser mellom oss og den nominasjonskampen, selv om alle de som stiller antagelig allerede har begynt å planlegge.

En av de fremste norskamerikanske politikerne, Knute Nelson, var en mester i å få det til å virke som han med stor motvilje lot seg nominere til valg til guvernør, representant, og senator. Det store spillet i the Gilded Age var alltid bak kulissene, mellom kandidater, støttespillere, og ikke minst interessorganisasjoner. Slik er det tildels også i dag. Det er mange uforpliktende samtaler og mye posisjonering, men aller mest avventing.

Men for å svare på politisk vis, altså litt unnvikende:

Demokratene: Joe Biden kommer neppe til å stille. Spørsmålet blir så hvilke av de veletablerte (som Hillary Clinton) eller de unge (som Julian eller Joaquin Castro) som vil inn i ilden. Mye vil avhenge av om Obama lykkes med å etablere et program som partiet vil ønske å fortsette med. Hvis republikanerne får flertall i representantenes hus og/eller senatet om to år, vil en eventuall demokratisk administrasjon måtte ha gode trianguleringsevner for å være effektiv. Det vil favorisere en etablert realpolitiker. Hvis demokratene får til et flertall begge steder, vil de ha råd til en mer idealistisk og progressiv kandidat.

Republikanerne: Har det langt vanskeligere. Det er nok av smarte og kompetente ledere i partiet, men de har nå mislyktes med 1) en respektert og populær senator (McCain), og 2) en «outsider» med guvernørerfaring (Romney). Jeg tror ikke Tea Party-fløyen vil bli sterk nok til å kjøre opp en kandidat, og de intellektuelle liberalistene i partiet føler seg p.t. noe fremmedgjort fra den kristenkonservative fløyen. Realiteten er vel at det republikanske partiet for tiden er en koalisjon av ulike interessegrupper enn et enhetlig parti. Det er mulig at Newt Gingrich har en samtale med seg selv igjen og stiller, men ellers tror jeg feltet er helt åpent.

I motsetning til valget i år, har begge partier har alt å vinne på å få frem sine beste til 2016. Om økonomien ikke er i full vigør da, vil den høyst sannsynlig være langt mer stabil. De store problemene – fornyelse av USAs økonomiske struktur, helsekostnader, geopolitiske saker, osv. – vil kreve en annen form for ledelse enn partipolitisk posering. Her vil USA ha godt av en mer intelligent debatt.»

Carl Straumsheim, journalist og ny bidragsyter (!) på AmerikanskPolitikk.no:

«2016 kan bli guvernørenes år for Det republikanske partiet. Etter at partiet i 2012 kvittet seg med et restparti av kandidater står en ny generasjon ledere klar til å ta steget opp fra lokalpolitikken.

I 2013 vil republikanerne ha 30 guvernører — det største overtaket noe parti har hatt på 12 år. De styrer ikke bare i vippestater som Florida, Ohio og Virginia, men også i delstater hvor president Barack Obama vant overlegent, som Michigan, New Jersey og New Mexico.

Etter at Det demokratiske partiet på tapte tre presidentvalg på rad på 1980-tallet, fant de sin nye leder i en delstat som ikke hadde stemt på deres kandidat siden 1976. Hvis trafikkorken i Kongressen ikke løsner opp i løpet av de neste årene kan en slik skikkelse falle i smak for velgerne.

Chris Christie, den republikanske guvernøren i New Jersey, kan lett spille den rollen. Han er godt likt blant demokrater, republikanere og uavhengige velgere, og virker uslåelig ved gjenvalget i 2013 — selv mot en nesten like populær motstander som Cory Booker, ordfører i New Jerseys største by, Newark.

Christie tirret på seg konservative republikanere da han skrøt Obama opp i skyene etter orkanen Sandy. Men det er tegn som tyder på at de mest konservative republikanerne vil søke seg vekk fra partiet, noe som kan bety mer moderat politikk. Senator Jim DeMint fra South Carolina, en av Tea Party-bevegelsens ledere, vil ved årsskiftet gi seg i Senatet for å lede den konservative tankesmien The Heritage Foundation.

Christie kan fort få selskap av en gjeng med andre guvernører: Bob McDonnell fra Virginia og Bobby Jindal fra Louisiana er to klare kandidater.

Christie kan få motstand fra partiets høyre fløy hvis Senator Marco Rubio fra Florida stiller til valg. Han kan true demokratenes overtak blant latinamerikanske velgere, og i motsetning til Christie ble talen hans godt mottatt ved republikanernes landskonvensjon i august.

Kongressmannen Paul Ryan tapte 2012-valget med stil, og han var ofte mer populær enn sjefen sin. Som leder av budsjettkomiteen i Representantenes hus vil han stå sterkt hvis USAs økonomi fortsatt halter.

Utenriksminister Hillary Clinton er nok en gang favoritt til å vinne demokratenes nominasjonsvalg, men etter åtte år i Det hvite hus og en knallhard valgkamp mot Obama i 2008 kommer det an på om hun vil melde seg på kampen nok en gang. Hun vil gi seg som utenriksminister neste år og kan ta en fire-år-lang tenkepause, men vinner hun i 2016 tangerer hun President Ronald Reagans rekord som den eldste personen valgt til president.

Som visepresident er Joe Biden et naturlig valg til å etterfølge Obama, men han vil være 73 i 2016. Dessuten opptrådte han nokså usmakelig i sin debatt med Ryan, noe som kan ha ødelagt hans forhold med uavhengige velgere. Stiller han til valg i 2016 vil det være hans tredje forsøk etter et skandalefylt 1988 og et svakt 2008.

Demokratene stiller svakere enn republikanerne blant guvernører. Martin O’Malley fra Maryland har vært en av Obamas mest lojale støttespillere, men skatte- og gjeldsnivåene i hjemstaten kan ødelegge for ham. John Hickenlooper fra Colorado og Brian Schweitzer fra Montana er noen av landets mest populære guvernører, men de har enda ikke etablert noen nasjonal profil. Hold også utkikk med Andrew Cuomo fra New York, som klarte å overbevise republikanere om å stemme for en nøytral ekteskapslov i delstaten.

I Senatet står kvinnene sterkest. Elizabeth Warren fra Massachusetts sopte inn penger tidligere i høst, men hennes utsagn om kapitalismens grådighet kan føre til at hun fort blir stemplet som for liberal for resten av landet. Hennes kollega Kirsten Gillibrand har bak lukkede dører blitt en mektig player, og kan overraske dersom Clinton ikke stiller.»

Og hva med meg?

Are Tåg­vold Flaten, statsviter og redaktør av AmerikanskPolitikk.no:

“Demokratene som leker med tanken på 2016 avventer hva Hillary Clinton (65) foretar seg. Hun er favoritten dersom hun stiller. Jeg tror visepresident Joe Biden (70) blir for gammel, men en skal ikke undervurdere ambisjonene til en mann som har stilt to ganger tidligere (1988 og 2008) og som omsider kan reise rundt på kryss og tvers i landet med Air Force Two. Dersom Hillary stiller ryktes det at den Bill Clinton-vennlige New York-guvernøren Andrew Cuomo (54) holder seg på sidelinjen. Sønnen til den talebegavede mannen som hverken fikk seg til å stille i 1988 eller 1992 kan bli en mann å regne med, men han angripes allerede fra venstresiden for å være for høyreorientert. Jeg har imidlertid troen på at noen yngre og relativt ukjente ansikter uansett viser seg i 2016. San Antonios Julian Castro (38) hadde keynotetalen under landsmøtet i Charlotte (jf. Obama i 2004) og er et interessant navn, selv om han nok prøver å holde seg på godfot med partieliten. Newarks Cory Booker (43) er en annen mann med store ambisjoner, men han må først stake ut veien videre i New Jersey (utfordrer han guvernør Chris Christie i 2013 eller sikter han seg inn mot Senatet i 2014?).

Republikanerne har tilsynelatende flere potensielle kandidater på benken. Marco Rubio (41) har allerede besøkt Iowa og må anses som en slags frontrunner som tilsynelatende hjelper partiet med de riktige velgergruppene. Dette gjelder også tidligere Florida-guvernør (1999-2007) Jeb Bush (59) , som var en viktig støttespiller for Rubio i Florida. Det blir dermed spennende å holde et øye på dynamikken mellom disse to i de kommende årene. Rick Santorum (54) kommer til å stille igjen, og han føler nok at han er nestemann i rekken slik McCain var det i 2008 og Romney på mange måter var det i 2012. Paul Ryan (42) føler nok det samme, men det blir spennende å se hva slags rolle han spiller i Representantenes hus de kommende årene. Jeg tror også Chris Christie (50) føler tiden kan være moden og at han kan være paritets redningsmann, men først må han vinne gjenvalg i New Jersey til neste år. For Rand Paul (49) sin del så frister det nok å ta Paul-bevegelsen et steg videre, og han kan gjøre det bedre enn faren. Utover dette kommer nok en del av de mindre heldige 2012-kandidatene også til å melde seg på tidlig i prosessen.

Panelets «favoritter»

Nedenfor ser du en oversikt over hvilke demokrater og republikanere som er nevnt som potensielle presidentkandidater av paneldeltakerne. Vi kommer til å stille det samme spørsmålet flere ganger fram mot 2016, og det blir spennende å se hvordan situasjonen utvikler seg.

Hvem har du troen på? Kommentarfeltet venter.