Taper Obama høstens presidentvalg vil det først og fremst skyldes det økonomiske uføret USA befinner seg i. Men det kan også meget vel være et resultat av at Obama både som president og gjennom sin gjenvalgsstrategi spilte fra seg sitt beste politiske kort.
President Barack Obama kaster en amerikansk fotball på Soldier Field under NATO-toppmøtet i Chicago, 20. mai 2012. (Official White House Photo by Pete Souza)
Obamas seier i 2008 var i stor grad et resultat av et utbredt ønske hos velgerne om å få en president som kunne bringe landet ut av den opprivende polariseringen og den politiske stillingskrigen som hadde preget Washington i de siste par tiårene. Både med sin minoritetsbakgrunn og gjennom sitt samlende politiske budskap syntes Obama å være den nesten perfekte politiker for denne jobben.
For mange fremstod valget av den første svarte presidenten også som en fornyet bekreftelse av at USA var unikt, samtidig som det gav forhåpninger om at landet nok en gang demonstrerte sin historiske evne til selvkorreksjon. Nå skulle amerikanerne trekke sammen og ta de nødvendige nasjonale løft for å legge grunnlaget for fortsatt velstand og amerikansk internasjonal dominans. Tiden for “barnslig småkrangel” var over, erklærte Obama i sin innsettelsestale, og selv konservative politikere sluttet seg til det allmenne håp om at den nye presidenten ville lykkes med sitt enormt viktige kompromissprosjekt.
Skuffelsen
Tre år senere er skuffelsen nå enorm. Polariseringen og stillingskrigen har ikke blitt mindre, men enda mye verre. Årsakene til den partipolitiske splittelsen er i hovedsak strukturelle, og derfor ikke noe Obama kan fjerne på egenhånd. Og selv om Obama virkelig hadde anstrengt seg for å bygge kompromisser har man et republikansk parti som har gjort det til sin hovedsak å sørge for at presidenten skal mislykkes i så måte. Skuffelsen over Obama dreier seg imidlertid ikke så mye om uinnfridde valgløfter, men i stedet om at svært mange mener at han ikke har gjort noe oppriktig forsøk på å få slutt på krangel og stillingskrig.
Og ikke minst synes det som om Obama bevisst har unnlatt å gå løs på de grunnleggende problemene i amerikansk økonomi.
Misbrukte muligheter
Hans signatursak, helsereformen, ble således kjørt gjennom Kongressen uten en eneste republikansk stemme, og ved bruk av en spissfindig parlamentarisk prosedyre. Og når det gjelder de økende budsjettunderskuddene og den galopperende statsgjelden har Obama inntatt en reaktiv holdning der han i hovedsak har ventet ut republikanske forslag som han så har angrepet.
Da Obama nedsatte Simpson-Bowles kommisjonen for å finne kompromisspregede løsninger på underskuddsproblemene, trodde mange det var for å gi seg selv nettopp det instrument han trengte for å fronte disse spørsmål, og det ut fra en samlende nasjonal tilnærming. Et grep som automatisk ville gjort det mulig for Obama både å leve opp til sine valgløfter, og effektivt okkupere det politiske sentrum. Dersom republikanerne hadde stilt seg i veien for kommisjonens forslag ville de selv ha sørget for å fremstå som ekstremister, kun opptatt av taktikk og ikke av å finne frem til løsninger på USAs problemer. Med andre ord kunne Obama anvende kommisjonens rapport som bærebjelken i en strategi som temmelig sikkert ville gi ham gjenvalg. Men da Simpson-Bowles la frem sine forslag i desember 2010, med vekt på reformer i både skattesystemet og i pensjonsordningene, tok ikke Obama ledelsen, han meldte seg i stedet ut av debatten.
For mange har Obama derfor ikke vært den visjonære og samlende presidenten som man så sterkt forventet og håpet. I stedet har Obama mer og mer fremstått som en kjølig kalkulerende politiker, primært opptatt av taktikkeri og av å vinne valg ved å utnytte situasjonsavhengige forhold.
Gjenvalgsstrategien
Dette inntrykket er blitt kraftig forsterket gjennom den strategi han skal benytte foran høstens valg. I stedet for å samle nasjonen skal Obama nå vinne gjennom å spille på motsetningene mellom ulike grupper og ved å forsterke eksisterende konfliktlinjer i det amerikanske samfunnet. Dette gjelder både på det økonomiske og det verdipolitiske området. USA deles opp i ulike undergrupper som ungdom, kvinner, minoriteter, innvandrere, homofile etc. som alle skal vinnes gjennom skreddersydde opplegg og ved å sette dem opp mot andre grupper.
Men mest av alt skal han vinne gjennom å definere Mitt Romney som en hensynsløs profittmaker og overklasseperson som helt mangler interesse for og føling med vanlige folks hverdagsproblemer. I tillegg presenteres Romney som målbærer for et uansvarlig Wall Street og en republikansk økonomisk filosofi som førte USA ut i de økonomiske problemer man fortsatt sliter med. En filosofi som også kun er opptatt av å tilgodese de rike enda mer. Kort sagt skal både personen Romney og hans politikk fremstilles slik at dette utgjør et totalt uegnet og farefullt alternativ.
Kanskje lykkes Obama med å definere Romney på denne måten, og vinner valget på det. Men da vil han mangle politisk mandat, og hans muligheter til å utrette ting vil bli ytterligere svekket.
Baksiden
Det ville heller ikke overraske om dette strategivalg bidrar til at han taper. Å spille på splittelse og populistpregede argumenter er normalt ingen vinneroppskrift. Gjennom denne strategien mister Obama helt det som måtte være igjen av den positive politiske brobyggeroppfatningen som han vant valget på i 2008. Ganske spesielt var det denne oppfatningen som gjorde at han vant kampen om de viktige sentrumsvelgerne. De vinner han ikke med den strategien han nå legger opp til, med mindre de økonomiske utsiktene kraftig forbedres. Og taper en liberal politiker sentrum så taper vedkommende som regel også valget, helt enkelt fordi USA er et sentrum-høyre land.
Obama har ikke oppnådd veldig mange resultater som han kan drive valgkamp på. Men mangelen på en positiv agenda skyldes i stor grad at han valgte å ikke fronte arbeidet med å møte landets store utfordringer. Dette hadde ikke bare plassert ham i sentrum politisk, det hadde også gitt ham noe ekstra verdifullt i valgsammenheng, nemlig et image som en sterkt og modig leder. Mange velgere ser nettopp etter slike egenskaper ved kandidatene i et amerikansk presidentvalg, og stemmer på vedkommende selv om de kan være uenig politisk.
Ettersom Obama har fraskrevet seg sitt beste gjenvalgkort er han nå henvist til å satse alt på en negativ valgkamp. Og ikke bare det, han må ha det nødvendige hell med seg i ting han selv ikke har kontroll over for å lykkes.
Svein Melby er seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier. Dette er hans første bidrag på AmerikanskPolitikk.no.
Twitter: @svmelb
