Thomas E. Mann, forsker ved Brookingsinstituttet i Washington, D.C. Foto: Center for American Progress (CC BY-ND 2.0).

Thomas E. Mann sitter bøyd over datamaskinen i hjørnekontoret sitt på Brookingsinstituttet i Washington, D.C. Han har tynt grått hår, runde briller, og snur seg i det jeg banker lett på døra.

Det er midten av januar 2012, Mitt Romney har nettopp vunnet primærvalget i New Hampshire, og jeg har stoppet i hovedstaden på vei sørover til South Carolina. Mann sitter for sin del midt i innspurten med boka It’s Even Worse Than It Looks: How the American Constitutional System Collided With the New Politics of Extremism, som publiseres tirsdag denne uken.

Vi blir sittende å snakke en times tid, og Mann vender stadig tilbake til følgende poeng: Det republikanske partiet har beveget seg altfor langt til høyre.

Asymmetrisk polarisering

«Hver eneste republikanske presidentkandidat nevner Ronald Reagan, men faktum er at hans agenda og det han gjorde mens han satt med makten ville blitt ansett som forrædersk i dagens republikanske parti,» sier Mann.

«Ingen kandidat kan stille med utgangspunkt i Reagans plattform og det han fikk igjennom som president.»

Med dette som bakteppe mener Mann vi er vitne til «asymmetrisk polarisering»: Demokratene ligger nærmere sentrum enn republikanerne, som stadig beveger seg lengre ut mot høyre.

Gingrich

Mann har skrevet boka sammen med Norman J. Ornstein, og de har kokt ned bokas hovedbudskap i en kronikk i Washington Post som har fått mye oppmerksomhet.

Mann og Ornstein mener Newt Gingrich og Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform, har mye av skylden for dagens politiske klima med politikerforakt, manglende vilje til samarbeid, og stillstand i Washington.

Mann har kjent Gingrich siden 1979, og beskriver ham i samtalen vår på følgende måte: «Hans innvirkning på amerikansk politikk har vært betydelig, og nokså destruktiv.»

«Newt kom til Kongressen og Representantenes hus med en fullt utviklet plan etter seieren i kongressvalget i 1978. Vi hadde en gruppe kongressmedlemmer som hadde middagsmøter sammen i 1979, inkludert Dick Cheney og Geraldine Ferraro, og Newt beskrev en langsiktig plan for å få en slutt på republikanernes mindretallstilværelse i Representantenes hus.»

Mann sitter framoverlent i stolen sin, og smiler mens han tenker tilbake på Gingrich sine tidlige dager i Washington.

«Planen gikk ut på å diskreditere og delegitimere Kongressen som en institusjon – å framstille den som så arrogant og korrupt og ond – at velgerne til slutt ville føle avsky og kaste ut dem som satt med flertallet. Det tok ham 16 år med arbeid, men han jobbet hardt helt til det tilslutt skjedde i 1994.»

«Han satte virkelig spor etter seg med at målet helliger midlet. Han var veldig Manicheisk: ’De er fienden, vi er i en permanent krig, dette handler ikke om utforming av politikk eller deliberasjon, det er krig. Vi er de gode, de er de onde.’ Og det var stygt, men det har nå blitt normen i politikken, og han bidro i nokså stor grad til at det har blitt slik.»

Norquist

Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform, har derimot spilt en mer tilbaketrukket rolle enn Gingrich. Anti-skatt organisasjonen ble grunnlagt i 1985, samme år som det lanserte sitt «Taxpayer Protection Pledge.» Alf Tomas Tønnessen har tidligere skrevet om løftet som går ut på at man aldri skal støtte skatteøkninger, inkludert fjerning av skattesmutthull.

Ved utgangen av 2011 hadde 238 av de 242 republikanerne i Representantenes hus og 41 av de 47 republikanske senatorene signert løftet.

Samlet sett mener Mann og Ornstein at politikerforakten og den manglende viljen til kompromiss og samarbeid har lammet Washington.

Hva med demokratene?

Her vil nok mange innvende; men hva med demokratene? Mann og Ornstein adresserer også dette i Washington Post-kronikken, og påpeker at demokratene ikke akkurat var lette å ha med å gjøre for president George W. Bush.

Men sammenlignet med dagens republikanere er foskjellen slående, mener de to.

Demokratene støttet for eksempel utdanningsreformen No Child Left Behind, og de bidro med viktige stemmer for skattekutt i Senatet. Demokratene stod i stor grad sammen med republikanerne i lover som hadde med etterdønningene av 11. september å gjøre, og de bidro med avgjørende stemmer til Bush-administrasjonens tiltak under finanskrisen i 2008.

Historiske trender

«Vi har studert politikk i Washington og Kongressen i mer enn 40 år, og vi har aldri sett dem så dysfunksjonelle som nå,» skriver Mann og Ornstein i begynnelsen av kronikken.

Mot slutten trekker de fram forskning fra statsviterne Keith Poole og Howard Rosenthal, som har målt historiske trender i politisk polarisering. Studiene deres av stemmer i Kongressen viser at republikanerne nå er mer konservative enn de har vært på mer enn hundre år.

Med dette som bakteppe leverer de følgende formaning til journalister som dekker amerikansk politikk: «en balansert behandling av et ubalansert fenomen forvrenger virkeligheten.»

1 kommentar