Arbeidsledighet og gjenvalg

-

Den berømte køen av arbeidsledige fra de konservative i Storbritannias «Labor Isn’t Working» reklamekampanje. Romney bruker samme kø i sin «Obama Isn’t Working» kampanje.

President Barack Obama søker gjenvalg, og i årets tredje måned lå arbeidsledigheten på 8,2 %, det laveste nivået siden januar 2009. Men hva er egentlig sammenhengen mellom arbeidsledighet og gjenvalg?

Selv om arbeidsledigheten gikk litt ned, inneholder jobbtallene fra mars illevarslende tegn. Det ble skapt 120,000 nye jobber, den svakeste økningen siden oktober, og langt dårligere enn det analytikere hadde regnet med på forhånd.

Med det som bakteppe: Arbeidsledigheten i valgåret knyttes gjerne til presidenter som søker gjenvalg, og det er sant at en president ikke har vunnet gjenvalg i nyere tid med en arbeidsledighet høyere enn 7,3 % (i 1984). Men de absolutte tallene sier oss lite alene, og et viktigere moment er om presidenten kan vise til framgang eller ei. Føler velgerne at økonomien er på rett vei?

Nedenfor ser du en graf over arbeidsledigheten i USA fra januar 2005, starten på George W. Bush sin andre periode, og mars 2012.

Oversikten viser klart de katastrofale følgende av finanskrisen som Obama fikk rett i fanget da han tok over etter Bush. Men de viser også faretruende høye tall for en president som søker gjenvalg. Tallene viser imidlertid tegn til bedring, og nedgang.

I perioden mellom 1980 (starten på primærvalgsystemet slik vi kjenner det i dag) og 2008 vant den sittende presidenten i  60 % av tilfellene (Reagan 84, Clinton 96, Bush 04). Jimmy Carter tapte i 1980, og George H.W. Bush tapte i 1992. Presidentene som tapte ble begge utfordret av en av sine egne i primærvalgene, noe Obama har sluppet.

Men kunne presidenten som stilte til gjenvalg vise til framgang i arbeidsledighetstallene i valgåret? (Jeg regner her til og med oktober, ettersom novembertallene først ble sluppet etter valget).

Reagan kunne det i 1984, med en nedgang på 1 %:

Det samme gjaldt Bill Clinton i 1996 (nedgang på 0,4 %):

Og George W. Bush i 2004 (nedgang på 0,3 %):

Men Jimmy Carter var ikke så heldig i 1980, med en oppgang på 1,5 %:

George H.W. Bush så en oppgang på 0,3 % i 1992, og Bill Cintons (og James Carvilles) strategi tok utgangspunkt i følgende mantra: «It’s the economy, stupid!»

Og hvordan ligger Obama an så langt i 2012 (-0,1 %)?

Hva slags vekt skal en tillegge disse eksemplene? Ikke stort. Men det finnes få våpen i arsenalet til en som utfordrer en sittende president som er bedre enn en arbeidsledighet som beveger seg oppover.