Super Tuesday er over: Romney «vant,» men Santorum gjorde det også meget bra. Dermed er ikke kampen over. Kanskje er den ikke over før 5. juni, når den siste store valgrunden går av stabelen…!
Under kan dere lese kronikken min som stod på trykk i Aftenposten i går, om viktigheten av religiøsitet i Det republikanske partiet og den ideologiske rendyrkingen som har skjedd over flere tiår i det politiske systemet. Det er verdt å merke seg at Santorum (og eventuelt Gingrich) gjør det best i sørstatene, som jo er republikanernes hjemmebane, og at det neste tirsdag skal avholdes valg i Mississippi og Alabama.
En Gingrich-velger under bønn i Florida i slutten av januar. Foto: Are Tågvold Flaten / amerikanskpolitikk.no.
Hvordan har det blitt slik? Dagens politiske landskap i USA er resultatet av en geografisk og ideologisk omkalfatring som begynte med at hvite velgere i sørstatene trofast stemte på Det demokratiske partiet, og endte opp med at de nå like trofast stemmer på republikanerne.
Politisk jordskjelv
Omveltningen startet med borgerrettighetsbevegelsen, og John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsons politiske program på 1950- og 60-tallet. Det demokratiske partiets støtte til politiske og sosiale rettigheter for afroamerikanerne utløste et politisk jordskjelv som førte til at sørstatene sakte med sikkert gikk vekk fra sin tradisjon med å være «the solid south» for demokratene – en etterdønning av borgerkrigen – til å stemme på Det republikanske partiet. Richard Nixons seier i presidentvalget i 1968 markerte en milepæl i denne utviklingen. Nixons berømte «southern strategy»– en subtil, men effektiv måte å appellere til hvite sørstatsvelgere på ved å hinte til rasespørsmål – førte for første gang til at et flertall av hvite velgere i sørstatene stemte på en republikansk presidentkandidat.
Geografisk sortering
Kongressvalget i 1994 var neste viktige milepæl: Newt Gingrich og hans anti-Clinton-menn inntok Kongressen med et flertall av hvite velgere i sørstatene bak seg. Den geografiske og ideologiske sorteringen ble forsterket ved at de såkalte «Rockefeller Republicans» – verdiliberale men økonomisk konservative republikanere i nordøst – ble et mer og mer uvanlig fenomen. Etter hvert som de ulike fraksjonene langsomt byttet parti, ble de to partipolitiske profilene mer rendyrket, og den ideologiske avstanden mellom dem forstørret.
Moralsk krise
Samtidig som denne sorteringen foregikk, var der også en kulturell revolusjon på gang i USA. Dagens verdikonservatisme – for øyeblikket eksemplifisert av retorikken til alle de republikanske kandidatene i nominasjonskampen – er til dels resultatet av motreaksjonen på 1960-tallets «moralske krise», en krise som kulminerte i Høyesteretts avgjørelse i abortsaken Roe v. Wade i 1973. Da Jerry Falwell og hans «Moral Majority» hjalp Ronald Reagan å vinne presidentvalget i 1980 ved å appellere til disse verdispørsmålene, var det begynnelsen på det viktige samarbeidet mellom kristenkonservative og Det republikanske partiet.
I dag har vi altså et politisk landskap hvor Det republikanske partiets kanskje viktigste velgergruppe er hvite, verdikonservative velgere i sørstatene. Gallup fant i 2010 at ni av ti republikanere nå er det man kaller «non-hispanic white», mens Det demokratiske partiet består av 62 prosent hvite velgere.Uten denne velgergruppen, ingen politisk seier.
«Meget religiøs»
Men vi kan være mer spesifikke. Det forskerne etterhvert har slått fast er at grad av religiøsitet, heller enn religion, er en sterk indikator på partitilhørighet i USA. De som er mest religiøse – uavhengig av hvilken trosretning man bekjenner seg til – stemmer sannsynligvis på Det republikanske partiet. Gallup fant nemlig også at 47 prosent av republikanere beskriver seg selv som «meget religiøs», noe som betyr at «religion er meget viktig i ens liv» og at man går i kirken ukentlig eller nesten ukentlig. Kun 19 prosent av demokrater beskriver seg selv som «meget religiøs». Sterk tro og aktivt medlemskap i kirken går hånd i hånd med politisk virksomhet. Det er Det republikanske partiets verdikonservative en kan stole på når man trenger frivillige til å plassere valgskilt på plener, dele ut flyveblader, og ikke minst kjøre folk til valglokalet den 6. november 2012.
Det ytterliggående tyranni
Det er gjerne de to partienes ytterliggående fraksjoner som dominerer i nominasjonskampen. For at man skal bruke tid og energi på nominasjonsvalg eller valgmøter (gjerne en iskald vinterdag i Iowa eller New Hampshire) må man være meget politisk engasjert. I Det republikanske partiet er dette gjerne de kristenkonservative. Vi ser at mens Mitt Romneys lavmælte økonomiske budskap ikke berører den republikanske sjela nevneverdig, er det Santorum – kjent som en «culture warrior» som han i god Moral Majorty-ånd kaller seg selv – som opplever grasrotas kjærlighetserklæring i form av stemmer og entusiasme, til tross for hans (hittil) beskjedne finansielle ressurser.
Katolske latinos
Religionens rolle i amerikansk politikk er heller ikke et fortidsfenomen. At religiøsitetens innflytelse i amerikansk politikk vil være viktig i framtida finner vi bevis for hos den raskest voksende minoritetsgruppen i USA, nemlig velgere med latinamerikansk bakgrunn (“latinos”). Velgergruppen som begge partiene nå peiler seg ut, er for det første katolsk og for det andre relativt verdikonservativ. Dermed er dette en gruppe med potensial til å bli en del av den verdikonservative bevegelsen i Det republikanske partiet, som jo profilerer seg med sterk motstand mot abort og homofilt ekteskap. I 2008 stemte eksempelvis hele 53 prosent av Californias latinos for et lovforslag som gjorde Californias Høyesteretts godkjenning av homofilt ekteskap grunnlovsstridig (mens hvite velgere uten latinamerikansk bakgrunn stemte i mot).
Jordskjelvets ironi
Men det som gjør at Santorum tiltrekker seg partiets verdikonservative velgere, er de samme faktorene som mest sannsynlig gjør ham uegnet som presidentkandidat til høsten. Selv om partiets velgerbase befinner seg i sørstatene (og selvsagt deler av midtvesten også), vinner man ikke et presidentvalg kun med denne velgergruppen i ryggen. Man må appellere til uavhengige velgere i sentrum, samt «nye» velgergrupper som latinos, for å ha en sjanse.
I dag skuer vi utover et politisk landskap hvor ikke bare den ideologiske avstanden mellom de to partiene er meget stor på grunn av den geografiske og ideologiske omkalfatringen, men hvor visse velgergrupper utøver stor innflytelse over hvilke kandidater som nomineres fra hvert parti på grunn av nominasjonssystemet natur. Det er jordskjelvets ironi at republikanernes mest trofaste velgergruppe gjerne stiller seg bak en kandidat som er dømt til å tape til høsten.
Hilde Eliassen Restad er seniorforsker ved NUPI, og skriver også bloggen Dagens DC.
