Dagsavisen skrev mandag i forbindelse med gjeldforhandlingene i Washington, D.C. at amerikansk politikk aldri har vært så splittet som nå. Vel. Hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig («Red Scare», anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen, så.
Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på. Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.
Polarisering. Polarisering i amerikansk politikk er et yndet tema både for lekmenn og statsvitere. For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Gjeldsforhandlingene virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg.
Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av «røde» (republikanske) og «blå» (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.
Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som «abort er galt, men må være lovlig likevel». Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad.
Det er desverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (desverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):
- Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn den var ett tiår tilbake. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har forsvunnet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette, men en viktig grunn er at man har sett «sikre» kongressdistrikter vokse (noe som betyr at politkeren som representerer distriktet ikke trenger begeve seg mot sentrum for å bli gjenvalgt).
- Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme.
- Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn «nøytral» og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.
Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne. Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte «wedge issues» (kontroversielle saker). I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater. Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker.
Dermed har barnehagen i Washington, D.C. ikke bare å lære seg at man må dele på ting og inngå kompromisser, men også at man må leke med de man ikke egentlig liker på en sivilisert måte for å være et godt eksempel for andre. Lykke til, småbarn.
