Presidentvalg, sittende presidenter, og primærvalg: Vinner som regel presidenten?

I 1956 var Senator Estes Kefauver (Ten­nessee) den første som så pri­mær­val­gene som veien til makten.

For tre uker siden argu­men­terte jeg for at sit­tende pre­si­denter som stiller til valg i nyere tid ikke er uslåe­lige. Jeg tok for meg perioden mellom 1976 og 2008, og fant føl­gende: tre pre­si­denter vant (Reagan 84, Clinton 96 og Bush 04), og tre pre­si­denter tapte (Ford 76, Carter 80 og Bush 92). Start­punktet – det første pre­si­dent­valget etter Water­gate – ble valgt ut ifra skillet man gjerne trekker ved Nixons sorti. For å videre­ut­vikle argu­mentet har jeg latt pri­mær­valg­sys­temet sette para­met­rene: Hvor langt til­bake kan vi si at nomi­na­sjons­kampen fulgte dagens løp, sånn cirka?

For det første må det sies at ame­ri­kanske pre­si­dent­valg er i kon­ti­nu­erlig utvik­ling. Mer penger, mer sofis­ti­kerte medi­a­stra­te­gier, bedre bruk av inter­nett, og så videre. Men en sen­tral utvik­ling i nyere tid er utvil­somt vik­tig­heten av pri­mær­val­gene. Pre­misset som driver argu­men­ta­sjonen nedenfor er dermed at det må skilles mellom pre­si­dent­valg med og uten ele­menter fra pri­mær­val­gene slik vi kjenner de i dag. Når kan vi si at de moderne pri­mær­val­gene hadde sin spede begynnelse?

1956: Pri­mær­val­gene blir sett som veien til makta. I 1956 utfordret den demo­kra­tiske Senator Estes Kefauver det demo­kra­tiske etablis­se­men­tets favo­ritt Adlai Ste­venson – som blant annet hadde Chi­cagos noto­riske poli­tiske maskin i ryggen. Kefauver troppet opp i New Hamps­hire med noen få jour­na­lister på slep gjennom den snø­fylte del­staten, og hånd­hilste og god­snakket med alle han møtte. Ste­venson tok ham ikke alvorlig – på tross av at Kefauver hadde vunnet i New Hamps­hire og en rekke andre del­stater i pri­mær­val­gene i 1952 – og Kefauver vant. Der­etter gikk turen til Min­ne­sota. Ste­venson, med blant andre Hubert Humphrey med på laget som støtte­spiller, tok nå Kefauver seriøst, men sør­stats­po­pu­listen over­rasket nok engang, og vant også her. Der­etter tok Ste­ven­sons penger og inn­fly­telse over­taket på Kefauver, som ikke hadde penge­in­ter­es­sene på sin side. Som en kon­se­kvens av pri­mær­val­gene lot imid­lertid Ste­venson del­ta­kerne på det demo­kra­tiske nasjo­nal­kon­ventet i 1956 velge par­tiets vise­pre­si­dent­kan­didat, og Kefauver ble valgt. Stevenson-Kefauver tapte imid­lertid mot Eisenhower-Nixon i 1956.

Pri­mær­valg fantes selv­sagt før 1956, men som den poli­tiske jour­na­list­le­genden The­odore H. White påpeker i Ame­rica in search of itself: The making of the pre­si­dent 1956-1980 (1983), så var Kefau­vers kan­di­datur i 1956 det første num­meret av det moderne ame­ri­kanske pri­mær­valgsir­kuset. Det er for øvrig verdt å nevne Whites beskri­velse av Senator Kefauver:

”When lubri­cated with bourbon, he could reach genuine eloquence. And by repu­ta­tion, he was one of the great woma­nizers of the cam­paign trail” (s. 75).

Kefauver var i følge White den første som så pri­mær­valget som veien til makten.

Med dette som bak­teppe har jeg tatt for meg pre­si­dent­val­gene mellom 1956 og 2008 i tabellen nedenfor (klikk på tabellen for å stu­dere den nærmere):

I perioden mellom 1956 og 2008 var det 14 pre­si­dent­valg, hvorav 9 valg der sit­tende pre­si­denter stilte til valg. Ser en på hele perioden under ett vant sit­tende pre­si­denter i 66,6 % av til­fel­lene (6 pre­si­denter vant, 3 tapte).

Resul­ta­tene fra pri­mær­val­gene ble imid­lertid ikke bin­dende før etter 1968, og før den tid kunne en kan­didat vinne både flest stater og flest stemmer, uten at det behøvde å bety noe som helst.

Ser vi på perioden mellom 1972 og 2008 vant sit­tende pre­si­denter i 57,1 % av til­fel­lene (4 pre­si­denter vant, 3 tapte). Dersom vi ser på perioden etter Nixons sorti – med en økt bevissthet for skit­tent spill bak luk­kede dører, med røt­tene til dagens poli­ti­ker­forakt – vant sit­tende pre­si­denter i 50 % av tilfellene.

Dersom vi knytter Fords nederlag til hans tette bånd til, og hans benåd­ning av Pre­si­dent Nixon, og att­påtil holder fast ved at Ford jo aldri ble valgt og dermed var en ytterst svak pre­si­dent, kan det argu­men­teres for at start­punktet bør ligge i 1980.

Bildet er fort­satt ikke entydig: Sit­tende pre­si­denter vant i 60 % av til­fel­lene mellom 1980 og 2008 (3 pre­si­denter vant, 2 tapte).

Ser vi på val­gene fra og med 1988 – da begrepet ”Super Tuesday” ble intro­du­sert da ni sør­stater arran­gerte sine pri­mær­valg samme dag (den 8. mars) – vant sit­tende pre­si­denter i 66,6 % av til­fel­lene (2 pre­si­denter vant, 1 tapte).

Og slik kan en fort­sette. Jo mer vi inn­skrenker tids­rommet vi stu­derer desto nær­mere kommer vi en sam­men­lig­ning av ulike typer epler, framfor en sam­men­lig­ning av epler og appelsiner.

Poenget mitt er det føl­gende: Dersom en omtaler pre­si­dent­valg på 1900-tallet uten å ta inn over seg fak­to­rene som fak­tisk preget valget, så er man ute å kjøre.

En sen­tral årsak til at pri­mær­val­gene betyr noe for en sit­tende pre­si­dents sjanse til å vinne er mulig­heten for å bli utfordret av en av sine egne, og dermed bli svekket. Dette gjaldt for eksempel Ford i 1976 (av Reagan), Carter i 1980 (av Ken­nedy), og Bush i 1992 (av Buchanan).

De tre pre­si­den­tene som har tapt siden 1956 ble alle utfordret og svekket i pri­mær­val­gene av en av sine egne.

Sit­tende pre­si­denter som stiller til valg er langt fra uslåe­lige i nyere tid. Men i perioden mellom 1956 og 2008 har ingen sit­tende pre­si­dent som ikke ble utfordret i pri­mær­val­gene tapt. Slik det ser ut i dag kommer ingen til å utfordre Pre­si­dent Barack Obama i pri­mær­val­gene. Obama skrev imid­lertid his­torie i 2008, og i 2012 kan fort­satt alt skje.