Presidentvalg, sittende presidenter, og primærvalg: Vinner som regel presidenten?

av -
I 1956 var Senator Estes Kefauver (Tennessee) den første som så primærvalgene som veien til makten.

For tre uker siden argumenterte jeg for at sittende presidenter som stiller til valg i nyere tid ikke er uslåelige. Jeg tok for meg perioden mellom 1976 og 2008, og fant følgende: tre presidenter vant (Reagan 84, Clinton 96 og Bush 04), og tre presidenter tapte (Ford 76, Carter 80 og Bush 92). Startpunktet – det første presidentvalget etter Watergate – ble valgt ut ifra skillet man gjerne trekker ved Nixons sorti. For å videreutvikle argumentet har jeg latt primærvalgsystemet sette parametrene: Hvor langt tilbake kan vi si at nominasjonskampen fulgte dagens løp, sånn cirka?

For det første må det sies at amerikanske presidentvalg er i kontinuerlig utvikling. Mer penger, mer sofistikerte mediastrategier, bedre bruk av internett, og så videre. Men en sentral utvikling i nyere tid er utvilsomt viktigheten av primærvalgene. Premisset som driver argumentasjonen nedenfor er dermed at det må skilles mellom presidentvalg med og uten elementer fra primærvalgene slik vi kjenner de i dag. Når kan vi si at de moderne primærvalgene hadde sin spede begynnelse?

1956: Primærvalgene blir sett som veien til makta. I 1956 utfordret den demokratiske Senator Estes Kefauver det demokratiske etablissementets favoritt Adlai Stevenson – som blant annet hadde Chicagos notoriske politiske maskin i ryggen. Kefauver troppet opp i New Hampshire med noen få journalister på slep gjennom den snøfylte delstaten, og håndhilste og godsnakket med alle han møtte. Stevenson tok ham ikke alvorlig – på tross av at Kefauver hadde vunnet i New Hampshire og en rekke andre delstater i primærvalgene i 1952 – og Kefauver vant. Deretter gikk turen til Minnesota. Stevenson, med blant andre Hubert Humphrey med på laget som støttespiller, tok nå Kefauver seriøst, men sørstatspopulisten overrasket nok engang, og vant også her. Deretter tok Stevensons penger og innflytelse overtaket på Kefauver, som ikke hadde pengeinteressene på sin side. Som en konsekvens av primærvalgene lot imidlertid Stevenson deltakerne på det demokratiske nasjonalkonventet i 1956 velge partiets visepresidentkandidat, og Kefauver ble valgt. Stevenson-Kefauver tapte imidlertid mot Eisenhower-Nixon i 1956.

Primærvalg fantes selvsagt før 1956, men som den politiske journalistlegenden Theodore H. White påpeker i America in search of itself: The making of the president 1956-1980 (1983), så var Kefauvers kandidatur i 1956 det første nummeret av det moderne amerikanske primærvalgsirkuset. Det er for øvrig verdt å nevne Whites beskrivelse av Senator Kefauver:

”When lubricated with bourbon, he could reach genuine eloquence. And by reputation, he was one of the great womanizers of the campaign trail” (s. 75).

Kefauver var i følge White den første som så primærvalget som veien til makten.

Med dette som bakteppe har jeg tatt for meg presidentvalgene mellom 1956 og 2008 i tabellen nedenfor (klikk på tabellen for å studere den nærmere):

I perioden mellom 1956 og 2008 var det 14 presidentvalg, hvorav 9 valg der sittende presidenter stilte til valg. Ser en på hele perioden under ett vant sittende presidenter i 66,6 % av tilfellene (6 presidenter vant, 3 tapte).

Resultatene fra primærvalgene ble imidlertid ikke bindende før etter 1968, og før den tid kunne en kandidat vinne både flest stater og flest stemmer, uten at det behøvde å bety noe som helst.

Ser vi på perioden mellom 1972 og 2008 vant sittende presidenter i 57,1 % av tilfellene (4 presidenter vant, 3 tapte). Dersom vi ser på perioden etter Nixons sorti – med en økt bevissthet for skittent spill bak lukkede dører, med røttene til dagens politikerforakt – vant sittende presidenter i 50 % av tilfellene.

Dersom vi knytter Fords nederlag til hans tette bånd til, og hans benådning av President Nixon, og attpåtil holder fast ved at Ford jo aldri ble valgt og dermed var en ytterst svak president, kan det argumenteres for at startpunktet bør ligge i 1980.

Bildet er fortsatt ikke entydig: Sittende presidenter vant i 60 % av tilfellene mellom 1980 og 2008 (3 presidenter vant, 2 tapte).

Ser vi på valgene fra og med 1988 – da begrepet ”Super Tuesday” ble introdusert da ni sørstater arrangerte sine primærvalg samme dag (den 8. mars) – vant sittende presidenter i 66,6 % av tilfellene (2 presidenter vant, 1 tapte).

Og slik kan en fortsette. Jo mer vi innskrenker tidsrommet vi studerer desto nærmere kommer vi en sammenligning av ulike typer epler, framfor en sammenligning av epler og appelsiner.

Poenget mitt er det følgende: Dersom en omtaler presidentvalg på 1900-tallet uten å ta inn over seg faktorene som faktisk preget valget, så er man ute å kjøre.

En sentral årsak til at primærvalgene betyr noe for en sittende presidents sjanse til å vinne er muligheten for å bli utfordret av en av sine egne, og dermed bli svekket. Dette gjaldt for eksempel Ford i 1976 (av Reagan), Carter i 1980 (av Kennedy), og Bush i 1992 (av Buchanan).

De tre presidentene som har tapt siden 1956 ble alle utfordret og svekket i primærvalgene av en av sine egne.

Sittende presidenter som stiller til valg er langt fra uslåelige i nyere tid. Men i perioden mellom 1956 og 2008 har ingen sittende president som ikke ble utfordret i primærvalgene tapt. Slik det ser ut i dag kommer ingen til å utfordre President Barack Obama i primærvalgene. Obama skrev imidlertid historie i 2008, og i 2012 kan fortsatt alt skje.