Kommentatorer har lenge omtalt feltet av potensielle republikanske presidentkandidater som svakt, mens andre har gått enda lenger: Republikanerne må velge mellom en gjeng med tapere. Men er egentlig feltet svakt? Og er Obama uslåelig?
For det første må det sies at en president som søker gjenvalg har en innebygd fordel, og gjengen som kniver seg i mellom om å utfordre presidenten konkurrerer på et lavere nivå. De har ikke Air Force One for hånden eller media på slep. De kan ikke spille ping-pong med David Cameron og skåle med dronningen med det første. De har kort og godt et mindre mikrofonstativ, og de må igjennom en kamp innad i partiet før de i det hele tatt kan konkurrere på presidentens nivå. Sittende presidenter taper sjelden, og det har kun skjedd tre ganger siden andre verdenskrig: Gerald Ford (R) i 1976, Jimmy Carter (D) i 1980, og George H.W. Bush (R) i 1992.
Følgende må imidlertid tilføyes: Samlet sett utgjør disse tre tilfellene halvparten av presidentvalgene siden 1976 der en sittende president stilte til valg. Utfallet av den andre halvparten gjør bildet mindre klart:
Mellom 1976 og 2008 var det like mange presidenter som vant gjenvalg (Reagan 84, Clinton 96, Bush 04), som det var som tapte gjenvalg (Ford 76*, Carter 80, Bush 92). I nyere tid er det dermed en feilslutning å si at ”presidenten som regel vinner gjenvalg.”
Hva med 2012? Er President Obama uslåelig, og de potensielle republikanske utfordrerne sjanseløse? Er de en ”gjeng med tapere”? Det er det selvsagt altfor tidlig å si noe om, men la oss ta ett steg tilbake.
Før nominasjonskampen tar til for fullt vil de som stiller seg opp bli vurdert opp i mot presidenten. Og presidenten vil i de aller fleste tilfeller framstå som den sterkeste. I påvente av at primærvalgene starter begynner dermed mediene (og nervøse partitopper) å snakke om andre potensielle kandidater som på avstand virker sterkere. Hva med Texas guvernør Rick Perry? Hva med Jeb Bush? Hva med Chris Christie? Hva med Rudy Giuliani?
Sånn vil det alltid være.
Det er ikke det at 2012-kullet av republikanske presidentkandidater nødvendigvis er sterkt. Poenget er at en sittende presidents potensielle utfordrere alltid framstår som svake såpass tidlig i nominasjonskampen. For mange virker presidenten for øvrig så formidabel at de bestemmer seg for ikke å stille i det hele tatt (eller hva, Thune, Barbour, Huckabee og Daniels?).
Får vi en reprise fra 1980 (da en demokratisk president ble kastet etter én periode), 1984 (da en president vant knusende gjenvalg), 1992 (da en ung sørstatsguvernør felte presidenten ved å fokusere på økonomien), eller 1996 (da en demokratisk president vant gjenvalg mot en kandidat som hadde sine beste dager bak seg)?
Ingen vet hva som skjer i 2012, men at det blir spennende, det er iallefall sikkert.
* Ja, Ford ble aldri valgt, men han var en president som stilte til valg, og tapte.
Tror neppe Thune, Huckabee og Daniels takket for seg fordi de syns Obama virker så formidabel i 2012 (Barbour aner jeg ikke noe om).
Thune, Barbour og Daniels sliter først og fremst fordi de ikke er kjente nok, dette står for egen regning, ikke fordi Obama er for sterk.
Huckabee har økonomisk grunn til å ikke stille opp som presidentkandidat; Daniels antar jeg ikke ville utsette familien for all oppmerksomheten rundt hans kone og deres kompliserte fortid.
Alle har selvsagt ulike grunner til ikke å stille, og den endelige beslutningen bygger på flere faktorer.
«Name recognition» tror jeg ikke vi skal legge for mye vekt på. Dersom Thune, Barbour eller Daniels hadde hoppet i det ville de hatt god nok tid til å gjøre seg til et velkjent navn blant republikanske primærvalgvelgere.
Familien spilte helt klart en rolle for Daniels, og Fox News showet for Huckabee. Barbour er den ultimate bakmannen med masser av kontakter i hele landet, men Obama står altså i veien til syvende og sist. Ekstremt simplistisk, men dog: Hvordan ville en stor hvit mann med tjukk Mississippi dialekt bli behandet i media i en opphetet valgkamp mot USAs første svarte president?
Selv om Daniels nå sier at han ville ha slått Obama dersom han hadde stilt, tror jeg det er viktig å se avgjørelsene i et litt lengre tidsperspektiv enn selve nominasjonskampen. Her snakker vi om kloke politiske hoder: Hvilke sjanser har jeg dersom jeg vinner nominasjonen? Hvilke sjanser har jeg eventuelt i 2016? Osv.
Her er vi uansett langt ute på synsingens glattis George : )
[…] uker siden argumenterte jeg for at sittende presidenter som stiller til valg i nyere tid ikke er uslåelige. Jeg tok for meg perioden mellom 1976 og 2008, og fant følgende: tre presidenter vant […]