Politiske konservative i USA har siden 1973 hatt en årlig begivenhet å se fram til: Convervative Political Action Conference (CPAC). Her forventes det at Hr. og Fru konservativ skal møte opp for å legge ut om sine konservative visjoner, og øse av sin visdom, overfor likesinnede. De frammøtte, deriblant mediene, ser etter presidentemner, og fra talerstolen leveres det gjennomarbeidete taler som sier mye om en kandidats prioriteringer og presentasjon, dersom kandidaten melder seg på i nominasjonsstriden.

CPAC 2011 var selvsagt intet unntak. Alle de potensielle republikanske presidentkandidatene møtte opp, med unntak av Jon Huntsman (som fortsatt tjenestegjør som USAs ambassadør i Kina), Sarah Palin (som for andre året på rad hadde viktigere ting å gjøre), og Mike Huckabee og Jim DeMint (som begge nektet å møte opp på grunn av at GOProud var invitert til konferansen – en republikansk organisasjon med fokus på homofile og lesbiskes rettigheter). Chris Christie var heller ikke til stede, men han har gjentatte ganger sagt at han ikke stiller (selv om det fortsatt snakkes mye om hvorvidt han kommer til å stille).

Mitt Romney, Newt Gingrich, Tim Pawlenty, John Thune, Mitch Daniels, Haley Barbour, John Bolton, Donald Trump (!), Ron Paul, Rick Santorum, Michelle Bachmann, Rick Perry, Herman Cain og Gary Johnson var alle til stede – og forsøkte på hver sin måte å prestere en minneverdig og overbevisende – og ikke minst nyhetsverdig – opptreden på årets CPAC.

Forventninger. Konferansen gikk av stabelen fra torsdag til lørdag i forrige uke, og i dagene før ble det synset litt om hva slags svar konferansen ville komme til å gi på en rekke spørsmål i tilknytning til nominasjonskampen. Time Magazines Mark Halperin undret på om Daniels eller Barbour kunne klare å posisjonere seg som et alternativ til Romney blant insiderne; på hvem som ville kapre moralspørsmål-fanen fra Mike Pence; på om Romney ville konsolidere støtte eller tråkke feil; og på om Huckabees fravær kunne vise seg å bli et smart trekk. Washington Posts Chris Cillizza dvelte ved forventningene knyttet til Indiana Guvernør Mitch Daniels tale, og på hvordan talens respons kunne påvirke Daniels’ beslutning om å stille som presidentkandidat eller ei. Cillizza trakk også fram betydningen av CPACs ”to publikum”, noe som nødvendiggjør en delikat balansegang – særlig for de mest profilerte kandidatene – mellom å gi folket det de vil ha, samtidig som man gjør det på en seriøs måte som gjennom TV-kameraene vitner om en kandidat som en dag kan lede landet.

Tilbakeblikk. Hvis en tar en titt på straw pollen – meningsmålingen av konferansedeltakernes preferanse for republikanernes president- og vise-presidentkandidat i 2012 – vant Ron Paul som forventet førstnevnte kategori, mens tidligere New Mexico Guvernør Gary Johnson noe overraskende vant sistnevnte. Betydningen av Pauls seier er derimot minimal, ettersom ca én tredjedel av konferansedeltakerne var tilknyttet Pauls Liberty PAC og hadde subsidierte inngangsbilletter. Det er derimot verdt å notere Romneys sterke andreplass. Slates Dave Weigel påpeker forøvrig at Johnson nå er ”a slightly lighter shade of [a] dark horse” enn han var før CPAC.

Hvis straw pollen er det første av to relativt uviktige, men allikevel mye omtalte hendelser i etterkant av konferansen, er den andre overeksponerte hendelsen Donald Trumps medie- og hårshow. Trump lykkes iallefall med å bli en del av den stadig pågående samtalen om potensielle presidentkandidater. Chris Cillizza har derimot følgende å si om Trumps ambisjoner:

Think of Trumps dabbling in presidential politics as a roller-coaster ride. It’s fun while it lasts, but it’ll be over before you know it.

“Vinnerne.” Cillizza mener Romney, Bachmann, Daniels, Perry og Chris Christie kan sees på som vinnerne av årets CPAC. Romney fordi han ikke tråkket feil, og fordi han gjorde det mye bedre enn forventet – både målt i applaus og straw poll-resultat; Bachmann fordi hun klarte å utnytte Palin og Huckabees fravær; Daniels fordi han holdt en meget god, og noe uvanlig CPAC-tale – etter å ha blitt introdusert som ”the thinking man’s Marlon Brando” av George Will; Rick Perry fordi han hadde et i utgangspunktet skeptisk publikum i sin hule hånd; og Chris Christie fordi han gjorde det godt i straw pollen, og fordi hans fravær faktisk kan ha vært med på å øke etterspørselen etter å se ham i ringen.

Dave Weigel mener på sin side at Paul, Johnson, Daniels, Barbour og Trump var vinnerne. Paul fordi han vant straw pollen; Johnson fordi han klarte å få medias oppmerksomhet ved å vinne straw pollens vise-presidentkategori; Daniels fordi han var ”smart og minneverdig” og dominerte Drudge Report i tolv timer etter å ha holdt sin tale; Barbour fordi han i sin første tale for et så stort publikum gjorde en kjempejobb; og Trump fordi han etter CPAC nå nesten tas seriøst av media.

Verken Cillizza eller Weigel nevner Pawlenty, men T-Paw holdt en god tale krydret med siterbare one-linere som fikk rungende applaus og CPAC-publikummet på beina. NPRs Corey Dade beskrev talen på følgende måte:

Pawlenty’s remarks had the sound of a presidential campaign announcement. … The audience responded with prolonged cheers.

Romneyleiren delte på sin side ut ”Believe in America” klistremerker – et mulig slogan i den kommende valgkampen og den nye undertittelen til paperbackversjonen av No Apology-boka – og demonstrerte at han fortsatt ligger et par hestehoder foran konkurrentene. National Journals Beth Reinhard påpeker forøvrig et interessant skille mellom talene til Pawlenty og Romney: Førstnevnte brukte aktivt sin tid som guvernør som et salgsargument, mens Romney på sin side unngikk å snakke om sin fortid som guvernør – muligens på grunn av den omstridte helsereformen han innførte i Massachusetts.

“Taperne.” Cillizza mener Paul og Santorum kom svekket utav CPAC. Paul fordi han på tross av å vinne straw pollen nok en gang prekte til sitt kor av støttespillere, noe som blottla hans manglende evne til å engasjere bredt selv innad i Det republikanske partiet; og Santorum fordi han ikke engang hadde klart å fylle halve salen da han entret talerstolen. Weigel har på sin side en lengre liste over tapere: Santorum, Thune, Pawlenty, Cain, og Bolton. Santorum fordi han visstnok holdt en tale; Thune og Pawlenty fordi de ikke klarte å skille seg tilstrekkelig ut fra mengden; Cain fordi han holdt den samme talen han alltid pleier å holde uten å skape nevneverdig interesse utenfor konferansesenteret; og Bolton fordi han viste tegn til å kunne bli en ny Alan Keyes – ”the say-anything candidate” – som ikke nødvendigvis snakker om det de fremmøtte har lyst til å høre på.

Weigels liste matcher undertegnedes dersom Thune og Pawlenty erstattes med Paul. Verken Thune eller Pawlenty kom svekket ut av CPAC, men Paul leverte på sin side ingenting nytt – noe han blir nødt til å gjøre dersom han har lyst til å favne bredere. Straw poll seieren betyr lite ettersom alle vet at resultatene absolutt ikke er representative.

Hva så? En CPAC-opptreden kan på mange måter sees som en av de mange ringene kandidatene må hoppe igjennom på ferden mot den republikanske nominasjonen. En kan derimot ikke si at Huntsman, Palin, Huckabee og Christie tapte noe på å holde seg hjemme. Dermed kan CPAC-talen sees som en opptreden som er viktigst for de relativt ukjente (eller antatt useriøse) kandidatene, som får dele scene med mer profilerte kandidater – foran et stort publikum – med mulighet til å øke entusiasmen blant aktivister, og til å heve interessen i media. I et slikt perspektiv kom Trump og Johnson best utav det.

Innen neste års CPAC vil feltet ha satt seg, og nominasjonskampen være i gang for fullt. Det er tvilsomt om CPAC 2011 da vil huskes for noe som helst, annet enn Ron Pauls intetsigende seier i straw pollen.

CPAC-talene ser du her.