Throw (some of) the bums out!

Et gjennomgangstema i den nå avsluttede valgkampen var argumentet om at velgernes sinne var rettet mot politikere med fartstid i Washington. Utsagnet ”throw the bums out!” var en gjenganger, men skiller egentlig årets mellomvalg seg fra tidligere valg hvis en ser på andelen som vant gjenvalg?

Det er en kjensgjerning i amerikansk politikk at sittende politikere – såkalte ”incumbents” – har en høy gjenvalgsprosent. I Representantenes hus har gjenvalgsprosenten i snitt ligget på 93% siden 1964, mens den i Senatet har ligget på 81,9% i samme periode. Gjenvalgsprosenten for Kongressen sett under ett i perioden 1964-2010 er 87,6%. Gjennomsnittet for perioden mellom 1980 og 2010 er 89,5%–94% i Representantenes hus, og 85% i Senatet.

Gjenvalgsprosenten i 2010 var på 85,7% i Representantenes hus, 88% i Senatet, og 86,9% for Kongressen sett under ett.

Det betyr at gjenvalgsprosenten i 2010 var 8,3% under gjennomsnittet (1980-2010) i Representantenes hus, 3% over gjennomsnittet i Senatet, og 0,7% under gjennomsnittet for Kongressen sett under ett.

Tallene fra 1964-2008 er hentet herfra. Tallene for 2010 har jeg regnet ut selv (klikk på figuren for større bilde).

Figuren viser gjenvalgsprosenten i Representantenes hus, Senatet, og Kongressen sett under ett i perioden mellom 1964 og 2010. Trenden over tid viser at gjenvalgsprosenten faktisk er stigende, og at gjenvalgsprosenten er gjennomgående høyere i Representantenes hus enn den er i Senatet (med noen få unntak, deriblant i 2010). Vi ser at særlig mellomvalget i 1976 og 1980 gikk hardt utover senatorer som søkte gjenvalg.

Det kan kanskje virke merkelig at gjenvalgsprosenten er såpass høy i 2010. Årets mellomvalg var jo tross alt en ”tsunami” – med rekordstore tapstall for Demokratene.

Et viktig poeng er derimot at en ikke kan dømme valgutfallet ut ifra gjenvalgsprosenten. Republikanernes brakseier i 1994 kan for eksempel ikke spores i figuren.

En sentral forklaring på at gjenvalgsprosenten er såpass høy, er at mange av de kandidatene som innser at de kan komme til tape, ikke stiller til gjenvalg. I 2010 var det 12 (av 37) senatorer som ikke stilte til gjenvalg (seks demokrater og seks republikanere), mens det var 37 representanter som ikke stilte til gjenvalg i Representantenes hus (17 demokrater og 20 republikanere).

Man skulle kanskje tro at velgerne ville foretrekke kandidater med blanke ark og lovnader om å forandre status quo – akkurat som den ikoniske Mr. Smith – overfor kandidater med erfaring fra Washington, D.C.

Som vi skal se finnes det derimot mange eksempler på politikere med erfaring fra Kongressen, som vant i årets mellomvalg.

La oss starte med Senatet.

Først de med tidligere erfaring fra Washington:

I Indiana vant Dan Coats. Coats representerte Indianas 4. kongressdistrikt i Representantenes hus i perioden 1981-1989, og satt deretter ti år i Senatet fram til 1999.

Pennsylvania har fått en ny senator med navn Pat Toomey. Toomey har tidligere sittet i Representantenes hus i perioden 1999-2005 (representerte Pennsylvanias 15. kongressdistrikt).

I Ohio kastet folket inn Rob Portman. Portman representerte Ohios 2. kongressdistrikt i perioden 1993-2005.

Så har vi de som for øyeblikket sitter i Representantenes hus:

I Arkansas vant John Boozman mot Senator Blanche Lincoln. Boozman har representert Arkansas’ 3. kongressdistrikt siden 2001.

I Illinois vant Mark Kirk. Kirk har representert Illinois’ 10. kongressdistrikt siden 2001.

I Kansas vant Jerry Moran. Moran har representert Kansas’ 1. kongressdistrikt siden 1997.

I Missouri vant Roy Blunt. Blunt har representert Missouris 7. kongressdistrikt siden 1997.

Det er med andre ord mange med erfaring fra Washington, D.C. og Representantenes hus som for øyeblikket bærer tittelen ”Senator-elect.”

Det finnes selvsagt eksempler i Senatet der kandidater uten tidligere erfaring fra Washington faktisk vant: Marco Rubio i Florida, Rand Paul i Kentucky og Ron Johnson i Wisconsin.

Det er derimot et mer gjennomgående tema i årets mellomvalg til Senatet at kandidater uten erfaring fra Kongressen faktisk tapte, enn at ”nye fjes” vant: Christine O’Donnell i Delaware, Linda McMahon i Connecticut, Ken Buck i Colorado, Sharron Angle i Nevada, Dino Rossi i Washington og Carly Fiorina i California.

Hva med de nye fjesene i Representantenes hus?

Tre av de ”nye” republikanerne i Representantenes hus mistet plassene sine for to år siden: Tim Walberg (representerte Michigans 7. distrikt 2007-2009), Steve Pearce (representerte New Mexicos 2. distrikt 2003-2009) og Steve Chabot (representerte Ohios 1. distrikt, 1995-2009). I tillegg til disse tre vender Mike Fitzpatrick tilbake til Kongressen (representerte Pennsylvanias 8. distrikt 2005-2007).

Kort oppsummert: 7 av de 10 nye senatorene har tidligere erfaring fra Representantenes hus, og én av de har til og med ti år bak seg i Senatet. I Representantenes hus er det kun 4 (med forbehold om at jeg har oversett noen) av de nye representantene som har tidligere erfaring fra Representantenes hus.

Det er viktig å påpeke at Senatet er mer elitepreget enn Representantenes hus – mange av senatorene har tidligere erfaring nettopp derfra – men det virker også som det blåser hardere på toppen, noe som reflekteres i den tradisjonelt lavere gjenvalgsprosenten.

«Throw the bums out!»-tendensen var sterkere i Representantenes hus enn i Senatet i 2010, men utfallet kunne ha vært snudd på hodet dersom de 12 senatorene som ikke stilte til gjenvalg hadde tatt sjansen.

Enden på visa?

Politiske bølger kan komme og gå, men gjenvalgsprosenten vil i all hovedsak bestå.