I dagens Klassekampen (23. oktober, s.38) skriver Dag Seierstad følgende:
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom i Kongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Nå hører det selvsagt med til historien at alle tidligere forsøk på en omfattende helsereform strandet, og at Obama-administrasjonens suksess i å få lovfestet «The Patient Protection and Affordable Care Act» var mulig nettopp på grunn av valgresultatet i 2008.
Kompromissets bakside er at et flertall overskygger kritiske røster både til venstre og høyre, og felles for disse kritiske røstene er ovebevisningen om at helsereformen er pil råtten–eller «skamfert» som Seierstad ser det. Kompromissmakerne fremhever derimot at reformen er bedre enn ingenting.
Ut ifra det Seierstad skriver virker det forøvrig som om Demokratene hadde det nødvendige flertallet i Senatet (og i Representantenes hus) for å kunne forme helsereformen slik de selv ville. Demokratene hadde riktignok 60 seter i Senatet–det nødvendige antallet for å sette en stopper for en Republikansk «filibuster» ved «cloture«–mens Senator Kennedy fortsatt var i live, men etter Kennedys død mistet som kjent Demokratene sitt skuddsikre flertall med Scott Browns seier over Martha Coakley i Massachusetts. Det skal også tilføyes at selv om Demokratene lenge hadde flertall på papiret, så var det slettes ingen selvfølge at alle Demokratene ville stemme som Obama ønsket, og det var da også mange (konservative) Demokrater som stemte i mot reformen–både i Senatet og i Representantenes hus.
Overskriften i Seierstads innlegg er «Presidenten uten makt.» Republikanerne går derimot delvis til valg på budskapet om at Obama, Reid og Pelosi har altfor mye makt, og at det må settes en stopper for Demokratenes agenda. Mens Seierstad er av den oppfatning at systemet stakk kjepper i hjulene for helsereformen, mener mange amerikanere at reformen faktisk gikk for langt.
I et polarisert system som det kontemporære amerikanske er det ikke nødvendigvis en vederstyggelighet at systemet er tungrodd.
De politiske vindene snur før eller siden (vi er midt i et værskifte nå), og mens mange Republikanere under Bush 43. argumenterte for at «filibuster»-reglene måtte innskrenkes grunnet Demokrater på bakbeina, har de samme Demokratene støttet likelydende innskrenkninger grunnet vanskelighetene med å mønstre 60 Senatorer.
Et klart flertall er ikke alltid hva det høres ut som, og særlig ikke når en tar høyde for kompliserte parlamentariske regler og interne partimotsetninger. I slike omstendigheter kan det kanskje sies at «skamfert» ikke er så ille?
